Sorg

Bare en kommentar til denne forferdelige Madeleine affæren i Portugal.  Jeg aner ingenting om den og har ingen som helst mening om foreldrene er «skyldige» eller ikke. Journalistene fråtser i og godter seg med et sant kaos av motstridenede «informasjon». Nye vinklinger og tilsynelatende nye lekkasjer hver dag….. Et enormt press på foreldre og  på portugisisk politi. Man graver frem profilerte kriminalsynsere som «mener» ting, og følger opp med andre som mener det motsatte dagen etter…. Yeah Yeah!

Men en ting er jeg rimelig sikker på: Intet menneske dreper sitt eget barn med overlegg. Og intet menneske fortjener å bli frarøvet muligheten til å sørge over barnet sitt.

Dersom foreldrene er «skyldige», handler det sannsynligvis om en ulykke som de har forsøkt å skjule i panikk. Dersom de IKKE er «skyldige» handler det om foreldre som gjorde de de trodde var lurest; å gå ut høyt på banene umiddelbart etter forsvinningen i håp om at tidsfaktoren skulle gjøre det mulig å gjenfinne datteren umiddelbart. Jeg har sett nok amerikansk krom på tv til å vite at tidsfaktoren er viktig, det er avgjørende å være tidlig ute. Foreldrene kan da ikke kritiseres for denne rasjonelle reaksjonen. Dersom de altså ikke har noe med forsvinningen å gjøre.

Men uansett handlingsforløp, jeg reagerer med avsky på at mernnesker i en krise ikke kan få være i fred fra medias siklende hunder. Foreldrene er midt i en stor sorg som de ikke får pusterom til å ta inn over seg. Den sorgen er universell og den gjelder uavhengig av hvilket scenario som er det » riktige». De har mistet et barn, den verste katastrofen som kan ramme et menneske, og de nektes muligheten til å sørge over barnet,

Oppfører de seg rasjonelt og med verdighet, vil de bli fremstilt som kalde og kyniske. Oppfører de seg som mennesker som har mistet fotfeste pga en katastrofe, vil de bli fremstilt som utilregnlige og med dårlig samvittighet. 

Alle som mister barnet sitt føler skyld, alle har spørsmål. Hva kunne jeg gjort annerledes ? Hvorfor var ikke jeg der akkurat da ? Hvorfor så jeg ikke hva som var i ferd med å skje ? Det er spørsmål man må stille seg og som man aldri vil finne tilfredsstillende svar på. Sorgbearbeidelsen ligge i de spørsmålene, den ligger i å lære seg å akseptere det meningsløse at spørsmålene ikke har svar, den ligger i å akseptere at man som forelder ikke er omnipotent, den ligger i å få tiden til å skape seg en fremtid uten barnet. den ligger i å få de daglige rutinene til å henge sammen igjen for å unngå sammenbruddet.

Ja, la politiet etterforske  for å finne ut, la journalistene gå politiarbeidet i sømmene, og  supplere på egenhånd. Men la mennesker som er ute av balanse og midt inne i en tjukk sorg være i fred. La foreldrenes bidrag være politivhørene og det de selv velger å gjøre, mediemessig, for å finne jentungen. De er trolig helt avhengig av å ha en viss ytre kontroll over det kaoset de lever i.  La de slippe hysteriske journalister som skriker korsfest! korsfest! i kor utenfor inngangsdøra. Foreldrene er sannsynligvis ute av stand til å bidra med noe som helst oppklarende i en slik situasjon…

Fordi de sørger, og sorgen er ikke rasjonell. Sorgen krever at et menneske må ha kontroll/oversikt over en flikav tilværelsen. Man må kunne puste ut tenke gjennom, bryte sammen, i fred.

Om foreldrene får den muligheten vil de kanskje, dersom de da er  er delaktige i forsvinningen, også kunne komme til den riktige konklusjonen: Ar den eneste måten å leve videre på er å akseptere det som har skjedd, fullt og helt, både ovenfor seg selv og andre

Fotnote: en kommentar til en  kommentar:

Jeg hevder fortsatt at foreldre sjelden dreper barn med overlegg, At foreldre dreper barn ja, det skjer, som oftest i affekt, i forbindelse med kriser, samlivsbrudd, hevn, depresjoner. Rent overlegg kan jo selvsagt forekomme, men selv de som dreper med overlegg sørger.

kanskje ordet «overlegg» fortjener en definisjon.

Og ja, foreldrene bruker media bevisst. Og det er greitt, men media bruker dem bevisstløst, og det er IKKE greitt..