I disse dager, da vi skal sende en deltaker med utstråling på linje med en kald kokt potet til Eurovision Song Contest, kan man lengte tilbake til tider da det fantes artister som var kule og i tillegg som hadde noe genuint å formidle, utover det å ville komme på tv i Andy Warhols 15 minutter.. Artister som også hadde et nærvær i det de formidlet, sjel kalles det… det var tider det!.
Hvem husker ikke Ellen Nicolaysens “Det skulle ha vært sommer nå” en vakker sang som var Norges bidrag ca 1971. Eller “Alle mine tankar” med Silje Vige. Eller Finn Kalviks ”Aldri i livet” Sanger som aldri vant internasjonalt, men som vi i hvert fall kunne være fornøyd med å sende ut i verden.
I våre dager er nok MGPjr det morsomste, en sangkonkurranse med entusiasme og pågangsmot og ærlighet og trøkk!
Heldigvis bryr vel de færreste seg om MGP lenger, men det er selvsagt litt bekymringsfullt at noen fortsatt bryr seg om IDOL, mener nå jeg. Er det forresten noen der ute husker andre IDOL sangere/vinnere enn Kurt Nilsen ?
Ikke det, nei.
Tenkte meg det.
Kalde kokte poteter har ikke sjel.
Stekte grønne tomater har det kanskje.
—-
Nå ja, her er to relativt glemte artister fra “gamle” dager som det er verdt å finne ut mer om, hver med sine spesielle historier, ingen av dem har deltatt i Eurovision Song Contest
Sikkert fordi de er amerikanere
Bill Withers: Amerikansk soulsanger med en karriere som strakk seg over ca 8 år på 70 taller. Mest kjent for sangen Ain’t no Sunshine. som veldig mange har spilt inn (deriblant Michael Jackson og Paul McCartney). Behagelig soulmusikk med intelligente tekster, ofte om mannens generelle sårbarhet og angst i kjærleiksforhold. En flott laidback motvekt til all den amerikanske machosoulmusikk (som f.eks. James Brown). Sparsomt instrumentert, nesten uten blåsere og korsangere, noe som gjør at det ikke høres utdatert i dag, men nærmest tidløst .
Han har en av de fineste sangstemmer jeg vet om. Bill Withers stammer og som ung ble han ble plaget av den grunnet. Han mener selv at dette er en av grunnene til hans tekstformidling oppleves så ærlig, empatisk. Han har en av de fineste sangstemmer jeg vet om. Bill Withers kom fra små kår med en far som var fagforeningsmann og predikant. Sønnen arvet farens livsholdninger, noe som etter hvert førte til at han trakk seg tilbake og valgte å leve et rolig familieliv siden slutten av 70 tallet, såre fornøyd med at han ikke endte opp som kjendis.
En flott dobbeltcd ” The Ultimate Bill Withers Collection” er tilgjengelig og anbefales på det varmeste.
Bobbie Gentry: Har alle hørt om. alle hennes innspillinger er fine. Hun er vel mest kjent for den litt småmorsomme “I’ll never fall in Love again” (med den ubetalelige tekstlinjen (”What du get when you kiss a guy?/Enough germs to catch pneunomia”) og for “Ode to Billie Joe” om et selvmord og en sannsynlig abort som blir snakket om/ kommentert på en hverdagslig måte rundt en familiemiddag. Jenta i familien var kjæresten til den døde uten at familien vet om det.. Den er utrolig nok innspilt i Nashville (det mest reaksjonære musikkmiljøet i USA) på 60-tallet. Og ikke nok med det, hun arrangerte, komponerte og produserte seg selv, enda hun var dame! Dette var så uhørt at produksjonskrediteringen på platen ble gitt til en mann….
Bobbie Gentry er fra Sørstatene i USa. Kom fra intet og forsvant til intet etter en kort karriere. Hun vokste opp hos en bestemor i en liten hytte lang fra folk, klassisk “white trash”. Fikk seg etterhvert utrolig nok en utdannelse (engelsk litteratur og psykologi). Finasierte den ved å spille og synge.
Gentry ble voldsomt populær med eget tv-show og etter hvert eget flerårig show i Las Vegas. Hun og Elvis var de største der, men i motsetning til Elvis som gjorde det han ble bedt om uten å inneha spesielt mye egenvilje, skrev komponerte, arrangerte og koreograferte Bobbie Gentry alt selv.
Etter en kort seks års karriere trakk hun seg tilbake. Hun lever nå en Greta Garbo lignende tilværelse i Los Angeles, i den forstand at hun ikke gir intervjuer. Hun fortrekker et tilbaketrukket liv, i likhet med Bill Withers.
En dobbelt cd “the best of the Capitol years” er tilgjengelig, og anbefales på det varmeste! Innspillingene hennes har stort sett ikke vært tilgjengelig siden de ble gitt ut, men i våre dager ser det ut til at alt hun har lagd er i ferd med på bli gjenutgitt. Og det er jo bra.
ROBERTS FRIE FLYT 