Skolen og slikt

Noen tanker rundt dagens skolediskusjon. Et aspekt ved at skolene har problemer med disiplin, umotiverte elever og støy er påfallende fraværende i debatten.

Jeg tror at alle er være enige i at disse problemene er reelle og årsaker til at læreres (og motiverte elevers) arbeidssituasjon til tider oppfattes som en utmattende sisyfosvirksomhet, uten mening.

Jeg hevder at dette ikke er skolens problem. Det er  i hvert fall ikke et spesifikt skoleproblem, men et samfunnsproblem. Skolen skal og har alltid reflektert tendensene i samfunnet, dsen eksisterer ikke som en egen virksomhet uavhengig av den generelle utvikling i landet for øvrig.

Unger begynner på skolen da de har levd i seks år. I løpet av de årene har de blitt tillært holdninger om hvordan forholde seg til voksne, hvordan respektere venner og ukjente. De bør også ha tilegnet seg strategier på hvordan mestre behovutsetting og de bør ha opparbeidet seg tålmodighet i forhold til det å oppnå noe.

Har de det?

Vi lever i en tid da konsum og nytelse og tempo står i fokus. Foreldrene til ungene i skolen (ikke alle, men fryktelig mange) drar ut ungdomstiden sin til de er midt i tredveårene (og går direkte over fra ungdomstid til førtiårskrise…)  Ungdomstid og ansvarlighet er generelt sett to motpoler. De ungdommelige voksne konsumerer og shopper og nyter. Som rollemodeller er dette kanskje ikke spesielt heldig. Barn lærer holdninger av foreldrene sine.

I tillegg driver dagens foreldre en slags konkurranse i øyeblikkelig behovstilfredstillelse, ikke bare på egne vegne, men også på barna. Ting kjøpes, barna får medbestemmelse over middagsmat og tv-titting. Pappa kommer hjem med masse fine fiksfakserier til barnet lenge før barnet har rukket å ønske seg det, lang mindre spart lommepenger til det. 

Barn aner snart ikke hva de skal ønske seg til jul, de har jo alt likevel.

Det å måtte gå og ønske seg noe, vente på det, tenke på det, eventuelt spare til det, forsvinner. Det at man må legge inn en innsats for å oppnå noe, at ting tar tid, at i virkelighetens verden så må man faktisk jobbe for å oppnå noe, er momenter som store deler av barne og ungdomskullene vår rett og slett ikke har fått med seg.

Alt er jo velment, man vil jo barnas beste, men det beste er kanskje å yte barna litt motstand, bestemme at de SKAL spise opp maten, svare nei når de små skriker etter sjokolade i butikken, s stedet for å kjøpe seg fred ved å gi etter. (den freden varer forresten kun til neste butikkbesøk…)

Det er nå en gang slik at det er de voksne som skal sette dagsordenen og være forbilder for barna.. og da er denne konsum og individuell nytelse fokuseringen som samfunnet legger opp til kanskje ikke direkte heldig. Ikke om man skla få ungene til å funke i klassisk skolesammenheng.

Kanskje vi må man omdefinere hva det vil si å fungere i skolesammenheng?  Det virker som om vi forventer at undervisning og kunnskapsformidling skal kunne foregå uavhengig av samfunnet, på en måte som var ok for tredve år siden?  Det er jo selvsagt helt umulig, når ungene faktisk kommer til skolen med helt nye holdninger, både til voksne og til skolearbeid

Så da blir det lærerens jobb å oppdra og innføre en minstemål av oppførsel og samarbeidsevner og empati til de håpefulle, det må jo nødvendigvis skje på bekostning av den rene fagundervisning.

Når da læreren sender et brev hjem om at Petter ikke har gjort hjemmeleksen, eller at han plaget Matilde, da risikerer han ofte å få en umiddelbar telefon fra foreldrene som protestere og henviser til at Petter sier at det ikke er sant det med Matilde og er nå denne leseleksa så viktig da?. Wow! Petter sier at det ikke er sant! Hvilken Bombe!

Slik bidrar for velmenende foreldre til å forringe barnas respekt for lærerne enda mer og til å signalisere at ikke noe er viktig, egentlig..

I tillegg kommer selvsagt at det generelle klassemiljøet også skal romme elever med ulike definerte problemer, elever som aldri vil kunne fungere på lik linje med medelevene. Jeg tror at en gjeninnføring av spesialskoler vil være det mest hensiktsmessige for alle parter når det gjelder akkurat det.

Det morsomme er jo den politiske siden av saken, at de som ivrer mest for disiplin og KUNNSKAP tilbake til skolen er de samme politiske leire som aktivt jobber for mest mulig konsum og selvnytelse og generell individualisering og fragmentering av fellesskapet. De som jobber politisk for en styrket egoisme, reagerer med forferdelse når de ser hvilket utslag dette gir i skolestua. Hallo?

Når man tenker på den pepper Øystein Djupedal fikk fra de samme politiske leire da han hevdet det selvfølgelige at det er best for barn å gå i barnehage, slik at de kan lære sosial fungering og hensyntagen og behovsutsettelse, da er det vel kanskje ikke så rart at dette momentet i skoledebatten ikke akkurat er det som holdes oftest frem.

Barna tar med seg sine foreldres minste motstands vei inn i klasserommet. Er det skolens problem? Er det foreldrenes problem? Er det politikernes problem? Eller er det bare slik det skal og må være?