Jeg ser at NAV får kritikk fordi de bruker psykiater Anne Regine Føreland i alt for stor grad. Denne psykiateren foretar tydeligvis vurderinger som gjennomgående ikke går i NAVbrukerenes favør. se: (ttp://www.dagbladet.no/nyheter/2008/05/14/535213.html)
Det er vel på tide at det kommer frem en konkret kritikk på akkurat dette punktet. Men noen stor overraskelse er det vel knapt at NAVsystemet i utgangspunktet underkjenner at det faktisk finnes mennesker med psykiske sykdommer som gjør det vanskelig for dem å stå i fulltidsjobber, eller å følge opp arbeidssituasjoner generelt. Og at NAVs løsning er å stadig sende disse menneskene på nye «arbeidskvalifiserende» datakurs, eller på jobb etter jobb som de ikke har mulighet til å fikse over tid.
Ny dag, nye nederlag.
Jeg vet etter hvert om en del mennesker som i møtet med NAV opplever at psykiske problemer blir, om ikke mistenkeliggjort, så i hvert fall feiet til side som uvesentligheter, som noe som egentlig ikke har noe med saken å gjøre. ALLE skal nemlig ut i det salige og lykkebringende arbeidslivet, uansett!
Og der ligger den NAVansatte målsetting (og antakelig arbeidsinstrukts); få ned trygde(mis)brukerstatistikken! Om arbeidsslivet faktisk ikke er det riktige alternativet for noen få, spiller liten rolle. For i tillegg til det tydelige signaliserte nederlag dette blir for brukeren, så er det jo også nederlag for saksbehandlerern (SAKSbehandler, ikke menneskebehandler!), han/hun leverer jo ikke varene til Bjarne Håkon, eller til Ertna, for den del.
Mitt klare inntrykk er at slike lidelser av NAV blir oppfattet som om at brukeren er full av vrangvilje og arbeidsskyhet, fremfor at de blir tatt alvorlig som et problem. «Kom så skal vi kartlegge arbeidslysten din». » Stå På ! Vi finner sikkert noe du kan like å drive på med.». Eller som Bjarne Håkon sier det; «Du må komme deg opp om morran!»
NY DAG, NYE NEDERLAG
Depressive reaksjoner, bipolare lidelser og andre hverdagslidelser i forbindelse med arbeidslvet, handler nok som oftest ikke om arbeidsvilje. Det handler heller om manglende, eller skadet, reell arbeidsevne, om å faktisk å ikke fikse det man egentlig ønsker mest av alt.
Problemet er at mange i denne gruppen klienter gjerne takler det daglige hverdagslivet ganske greitt. Det er ikke er noe påfallende med dem, slik sett. Men når presset blir satt på, så rakner det i større eller mindre grad. Og da hjelper det ikke det grann at NAV underkjenner fenomenene. Det hjelper heller ikke å bruke psykiatrer som leverer forhåndbestilte konklusjoner.
Eller at Bjarne Håkon ber dem komme seg opp om morran.
ROBERTS FRIE FLYT 
Jeg er så enig med det du skriver Anita.
Sønnen min har samme diagnose som deg, men jeg synes hjelpeapparatet er for sløve, de lar han sove, ofte hele dagen. Han har innvilget besøk av hjemmetjeneste to ganger i uken, men det er slett ikke altid de kommer, ofte ringer de bare å spør om han trenger hjelp til noe.
Det han trenger er å komme ut av sengen og få snakke med noe menneske. Ikke rart at psykisk syke sover mye, de er som oftest ensomme og har ikke noe å stå opp til. Skulle ønske at flere fagpersoner nektet psykisk syke å sove bort det meste av dagen!
Selv bor jeg på en annen kant av landet enn sønnen min, jeg ringer om formiddagen, men tror han legger seg igjen når telefonsamtalen er over. Han sier han har ingen ting å st opp til og at han er ensom. Mange psykisk syke er ensomme og overlatt til seg selv og bor i små usle kommunale leiligheter, spesielt i Oslo.
Har selv vært ganske syk over en lang tid, ca12 år. Det har vært mange tøffe tak og jeg har ofte vært sterkt psykotisk og i 2002 fikk jeg diagnosen schizofreni. Før det hadde jeg diagnosen post-traumatisk stressyndrom. Nå er jeg såpass frisk at jeg jobber litt ved siden av uføretrygden
Jeg har hatt kontakt med mange fagpersoner i disse årene. De jeg husker best og nå setter mest pris på var de som nektet meg å ligge til langt utpå dagen. Ofte ble det ganske heftige diskusjoner rundt dette temaet, men etter mye mas kom jeg meg opp. Uansett hvor dårlig jeg var, var det godt å komme seg opp om morgenen. Det var faktisk et stort arbeidsslag, men det hjalp. Altfor ofte, spesielt i institusjoner blir det stilt for få krav til den syke. Det trenger ikke være mer enn at de skal komme seg opp og eventuelt ta seg en røyk om morgenen. Etter det kan de godt gå å legge seg igjen, men da har de i hvert fall vist litt interesse for at de vil endre situasjonen sin. Ingen skal kreve for mye, men ingen har hatt vondt av å lee seg litt i løpet av dagen.
Til Emoia!
Jeg har gjennomgått sykemeldings-, rehabiliterings-, og attførings- periode og også avklaringsprogram. Og er vurdert fra lege, spesialist og avklaringsprogramet at jeg er helt ufør, 100% varig ufør. Men har fått avslag på uførtrygd og overført til sosialkontoret, da NAV mener jeg «faller mellom alle stolene». Jeg har vært utsatt i 3 ulykker og har fysiske skader, men NAV`s lege har konkludert med at det er psykisk og sosiale forhold til jeg ikke vil arbeide. til tross for at MR og røntgen viser skade. Dette er det i dag mange som opplever.
Det er helt ufattelig at en med varig kranieskade står utenfor trygdesystemet. Skaff deg en kompetent advokat og klag!!!
Jeg var hos Anne Regine Føreland i 2005.
Ble fratatt trygden til tross for varig kranieskade. Hun var en vanskelig og arrogant lege, som feilvurderte i sine
uttalelser til NAV, og jeg er fortsatt utenfor trygdesystemet.
Om det er en bruker som ikke kan jobbe fordi han er syk, det være seg fysisk eller psykiske lider/plager, så vil jo ikke personen bli tvunget ut i noe tiltak og kurs, koste hva det koste vil. Men selvfølgelig, sykdommen må dokumenteres ved hjelp av en legeerklæring og sykemelding og kanskje også en utvidet funksjonsvurdering fra sin egen fastlege. Og ikke under noen omstendigheter kan da konsulenter ved NAV overprøve det legen sier. Er brukeren sykemeldt, så er han sykemeldt.
Kommer en bruker med en legeerklæring på sykdom, så må han jo også levere jevnlig sykemelding om at han fortsatt ikke er i stand til å jobbe. Det vil jeg anta er normalt ellers i samfunnet også (arbeidsgivere tenker jeg på nå). Dette gjenspeiler seg også etter sosialtjenestelovens §§5-1 og 5-2 hvor ALLE muligheter for økonomisk selvhjulpenhet skal være prøvd FØR økonomisk sosialhjelp ytes.
Om en bruker har levert sykemelding i lengre tid (Da snakker jeg i mange måneder), så begynner jeg å undersøke muligheten for at han kan søke sykepenger og/eller rehabiliteringspenger om han er i behandling. En ting er å være sykemeldt i lang tid, en annen ting er jo at man bør jo komme seg ut av sykemeldingen også. Viser dette seg umulig pga brukerens helsetilstand, så får man jo begynne prosessen med uførepensjon osv.
Dette er vanlig tankegang for de fleste i dag vil jeg tro.. Og akkurat dette i ditt innlegg syns jeg var litt unyansert og disse skremselsmytene som svirrer rundt. Nei, sier ikke at NAV er et perfekt system, men syns det ofte mottar urettferdig kritikk hele tiden. Er populært å klage på NAV.
Heisann!
Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Jeg ble sendt fra arbeidstiltak til arbeidstiltak, og jeg feilet gang på gang på gang. Dette forverret logisk nok sykdomsbildet mitt, og jeg sank ned i enda dypere depresjon enn tidligere.
Dessverre tror jeg det er slik at NAV tviholder på en psykiater som «dømmer i deres favør». Jeg har etterhvert innsett at NAVs intensjon har lite/ingenting med å hjelpe de som faktisk trenger det, folk som ligger nede for telling. Da spesielt når det kommer til folk med psykiske problemer, som kanskje ikke er så synlige. Man blir fort mistenkligjort og stempla som en som rett og slett ikke gidder.
Mye bra i artikkelen din. Men den største feilen NAV gjør er ikke at de avslår søknaden om uføretrygd, men at de ikke tilbyr trygdesøkeren et høvelig arbeid.
Psykisk sykdom er så mangt. Det er ofte vanskelig å bedømme et menneskes arbeidsevne på grunnlag av samtaler og tester. Slik sett at psykiateren alt på det tørre. Alle kan arbeide, med et eller annet. Men ikke alle kan bli ansatt i lønnet arbeid. Arbeidsgivere har en stygg tendens til å sky psykisk syke som pesten. Og kanskje kan de ikke bebreides for det heller. Når det er sagt, så finnes det mange psykisk syke som er i godt lønnede stillinger i privat og offentlig sektor.
Løsningen for de psykisk syke som ikke kommer inn i ordinært arbeid burde vært vernede stillinger i ordinære bedrifter, alternativt såkalte «vernede bedrifter». I et slikt system kan de psykisk syke yte etter evne.
Når det gjelder den tyrkiske kvinnen som avisene har skrevet om, så kan det ikke stikkes under en stol at det er store foskjeller i valutaverdien mellom norsk og tyrkisk valuta. Du kan leve ganske fett i Tyrkia på en norsk uføretrygd. Det samme gjelder i anre land, som f.eks. Pakistan. Fristelsen til å misbruke systemet for å skaffe seg en inntekt som kan leve av i hjemlandet blir nok stor. Psykiateren skal ha ros for å ta i dette problemet.
Innlegg til ettertanke for både bruker av NAV og ansatte. 🙂
NAV underkjenner andre sykdommer også.
Selv med spesialisterklæringer og uttalelse fra fastlege om alvorlig sykdom og anbefaling om trygd på bakgrunn av dette kan NAV vedta at de «mener» at vedkommende er frisk nok til å arbeide.
Noe som forundrer meg er også at pasientens egenerklæring aldri blir vektlagt. Mennesket saken gjelder er den de stoler minst på. Det er altså noen andre enn vedkommende selv som skal avgjøre denne personens evne til å arbeide.
Merkelig? Er enkeltmennesket som SAKEN faktisk dreier seg om helt upålitelig som «vitne» om sin egen tilstand? Ja faktisk.
Det er totalt irrelevant hva vedkommende selv mener om sin kapasitet.
Pr. definisjon av NAV har ikke enkeltmennesker egeninnsikt i egen arbeidsevne.
Eller, les NAVs ståsted: pr. definisjon vil da enhver prøve å snike seg unna arbeid.
Er det rart enkelte tar livet av seg, eller går amok..
Syns du har fått en bra kommentar her. For du har noen viktige poenger. Ser av artikkelen det her vises til at denne legen fortsatt har autorisasjon. Hun skal gjøre medisinsk vurdering og så skal nav ta hensyn til den. Så lenge hun har autorisasjonen i orden er det ikke noe i veien for å bruke henne trodde jeg.
Dessuten har jeg veldig liten tro på at nav driver og forhåndsbestiller friskmeldinger slik du skriver. Akkurat det syns jeg var på grensen til det tåpelige å si.
Du skriver mye viktig her. En ting som du skriver er dette med arbeidsvilje kontra arbeidsevne hos de psykisk syke.
Selve arbeidslivet kan ikke NAV ta ansvar for. Jeg vet at det er prosjekter på gang som er vellykket. Hvor bedrifter, NAV, organisasjoner og de syke selv kommer sammen og får til mye!
Men NAV kan ikke ta ansvaret for hele næringslivet i Norge og de kravene som stilles til ansatte der – verken innen det offentlig eller det private.
Angående Føreland vil jeg ikke kommentere da jeg ikke kjenner godt nok til henne.
Det er dessverre altfor mange som påberoper seg å være psykisk syke som ikke er det. Ikke så lett å bevise/motbevise dette i mange tilfeller. Da særlig når det går på traumer som man påstår å ha opplevd.
Behandling av psykisk syke innen NAV er nok dessverre varierende. Men vær så snill ikke å skjære alle NAV-ansatte over en kam. Det er veldig mange flotte mennesker som arbeider innen NAV og som tar psykisk syke på alvor!
Ja, du har helt rett at det er «ut i arbeid» som er mantraet fra B.H.Hansen og kolleger. Ikke alltid lett å være saks-/menneskebehandler i NAV. Mye kunne sikkert vært gjort bedre, og flere ansatte hadde så absolutt vært på sin plass for å ha noen som helst mulighet til å følge opp syke mennesker.
Godt det er noe som plager damen..
http://tux1.aftenpost…