Tallulah

Norge har blitt beriket med enda et jentebarn og  i den forbindelse tydeligvis også med ett navn som virker fremmedartet for de fleste.

Tallulah.

Men jeg, og sikkert mange med meg, er slettes ikke ukjent med navnet Tallulah. Navnet fremkalte minner om noe som fortjener en liten refleksjon.  

Tallulah er for meg synonymt med  et sjarmerende pikebarn, en femme fatale og med ungdommelig vågemot. Og med humor. Tallulah er for mneg uløseleg knyttet til ewn opplevelse i kinosalens mørke. Og der kan det jo skje mye ekstraordinært.

———-

Alan Parker er en ganske kjent regissør som jeg har sett en del filmer av. Jeg er ikke spesielt interessert i film, så dette henger sikkert sammen med at han har hatt en tendens til å regissere filmer som jeg opplever som interessante, primært  fordi de ofte har med musikk å gjøre.

Jeg nevner i fleng: Pink Floyd’s The Wall, Midnight Express, Fame,  Mississippi Burning, Evita, The Commitments og Angela’s Ashes. Velkjente filmer for et gjennomsnittlig kinopublikum, og jeg har faktisk sett de fleste av dem. (Selv om  jeg selvsagt ikke har nedverdiget meg til å se Fame og Evita, har da alltid prøvd å fremstå som en smule kultursnobb).

Men i disse dager da til og med ABBA er kule, så er jeg jo plutselig i stand til å tenke den latterlige tanken at også Fame kan ha noe for seg. Kulturrevisjonisme er en fin ting.

Det er imidlertid ingenting å si på cred’en til de andre filmene på lista. Anbefaler spesielt The Comittments og Angela’s Ashes.  Sistnevnte er basert på romanen Engelen på  det Syvende Trinn av Frank McCourt, en bok som burde være obligatorisk lesing for alle lesekyndige.

——-

Paul Williams var en popsanger uten særlig suksess, men utover 70-tallet opparbeidet han seg et visst navn som schlägerkomponist. Mest kjent er han for sangene «We’ve Only Just Begun», «Evergreen (Love Theme from «A Star is Born»)», «Just an Old Fashioned Love Song» og «Rainy Days and Mondays» . Carpenters, Three Dog Night,  Barbra Streisand., var artister som gjorde sangene hans kjente. Ikke akkurat rock’n’roll, men dog…

——–

Tilbake til Tallulah.

i 1976 debuterte Alan Parkers regissør med den britiske produksjonen  «Bugsy Malone», en musikal skapt i samarbeid med Paul Williams.

  Bugsy Malone var en kjent gangster fra Chicagos på 20-tallet, altså i forbudstida. Filmen er en feiende flott gangsterfilm med innslag av gjengrivalisering, politikorrupsjon, og selvsagt med forførende fruentimmere èn masse. Her er bilforfølgelser, ordentlige shootdowns, illegale brennevins og spillebuler, alt man kan forvente. I og med at dette er en musikal så er den naturligvis ispedd tidsriktig musikk, komponert av Paul Williams. Filmen er en slags hyllest til de gangster og mafiafilmene vi alle kjenner og liker.

Den kvinnelige hovedrollen, Tallulah, innehas av Jodie Foster, som året før hadde fått en Oscar for rolllen sin i Taxidriver. Jodie Foster var på det tidspunktet 13 år gammel. Og her er vi ved poenget med filmen, grunnen til at den rager høyt over alle tilsvarende produksjoner (men et mulig unntak av Stikket):

Alle rollene innehas av barn i 12 – 14årsalderen. Filmen er innspilt blant tilpassede kullisser slik at barna har riktig størrelse i forhold til hus og biler. Her er intet ute av proposjoner.

Sentralt i filmen står altså Tallulah, en forførende nattklubbsangerinne med et godt øye til sjefsgangsteren Bugsy Malone. Når Jodie Foster i en av  scenene står i nattklubben og mimer til sangen «My Name is Tallulah» må jo absolutt alle bli sjarmert. Jeg ble det ,og sangen har ligget i bakhodet mitt siden den gang.

Og en biljakt på film får unektelig en ekstra schwung når det benyttes tråbiler. For ikke å snakke om at gjengoppjør blir utrolig morsomme når gangsterene skyter hverandre med krempistoler. Barna er flott og tidsriktig oppdresset i stripete dresser og lange kjoler. De har løsbarter og parykker, og det ser virkelig ut som om de storkoser seg der de spiller rollene sine med stor innlevelse. 

Filmen er i sannhet høyst severdig, og jeg kan ikke skjønne hvorfor den ikke har fått klassikerstatus. En komedie med godt manus, gode replikker, flott musikk og en meget original vri. Men den er vel ikke seriøs nok, eller intellektuell nok, antar jeg.

Den flotte Tallulahmelodien, og Jodie Foster på scenen i en luguber speakeasy i et mini-chicago, er altså det mentale bildet jeg fikk da navnet Tallulah plutselig havnet på fremsidene i landets aviser.

Et hyggelig flashback forårsaket av noe så egentlig uinteressant som en prinsessefødsel. Ja, ja.

——–

Musikken er tilgjengelig på cd, og sikkert på itunesogså . Filmen ble endelig ütgitt på dvd for et par år siden, både alene og som en to-filmer-på-en-dvd utgivelse. Det er den som er tekstet på norsk.

Den andre filmen på denne utgivelsen er merkelig nok filmen om livet til borgermester Guilettellerannet i New York, altså han borgermesteren som visste akkurat hva han skulle si og gjøre foran mediene den 12 september for noen år siden. Dette er er for meg en helt ubegripelig kopling. Jeg hadde nok satt større pris på  f.eks Paper Moon med Tatum O’Neil. innspilt i samme periode og med handling fra mellomkrigstiden den også. Men man trenger jo slettes ikke se begge filmene, da, selv om man kjøper den versjonen med to filmer.  

——–

For øvrig så har jeg en sterk mistanke om at Tallulah egentig er et indians navn, men jeg kan jo to feil.