Vaktmester.

Er det flere enn meg som savner Vaktmesteren?

Dere vet,  han mannen i blågrå arbeidsfrakk som var allestedsnærende og som  skiftet lyspærer, reparerte knuste vinduer, måkte snø, reparerte og flikket på både det ene og andre når behovene oppsto.

Han er så og si forsvunnet.

Det var en tid da Vaktmesteren faktisk fantes. Du kunne treffe ham på skoler, sykehus, aldersboliger, rådhus, idrettsbaner, steder som det offentlige hadde ansvar for. Vaktmesteren var den som sørget for at det praktiske gikk knirkefritt. Varmt innomhus og strødd is utomhus om vinteren, kort gress og hele lekerapperater om sommeren. Nymalt! Se opp for takras!

For ikke å snakke om den praktisk funderte filosoferingen som vi i våre dager er henvist til drosjeturer for å oppleve..

Det har oppstått et tomrom, nei mange tomrom, rundt om i landet.

———–

Jeg tilbringer en del tid på en skole. Der er fenomenet «vaktmester» av mer akademisk, eller skal vi si mer metafysisk, art. Vaktmesteren omtales, diskuteres som et reellt fenomen, men han materaliserer seg sjelden. Det er som om han forutsettes å være midt blant oss, men vi merker ikke tilstedeværelsen, lang mindre hans inngripen i menneskenes liv og levned.

Når jeg tenker etter så minner dette forresten meget om andre fenomener som noen hevder at er reelle, uten at det er mulig å få de bekreftet av oss uinnvidde. Jo, dagens vaktmester befinner seg nok i kategorien «metafysiske fenomener».

————–

Jeg tilbringer altså en del tid på en skole. Der er det jo slik det er alle steder som brukes av mange; et dørhåndtak knekkes, et vindu blir knust, den lange krakken i gymsalen kneler, kranene på do renner, noen lyspærer går, det trengs ny lakk på dørstokkene, und so weiter. Små og  store bagateller i hverdagen som vokser til irritasjonsmomenter fordi de ikke blir fikset.

Jeg må komme med et hjertesukk om «gamle dager», eller i hvert fall om «gamle tanker».

En gang i den rosenrøde fortiden, hadde vi stort sett en Vaktmester pr skole, og tro det eller ei, det løpende vedlikeholdet ble ivaretatt på en effektiv måte. Småplystrende og småpuslende gikk Vaktmesteren rundt på reviret sitt og hadde overoppsyn med alt. Han kjente alle, visste hvor hvilken sko trykket og handlet ut i fra den kunnskapen.  Kontoret hans var i tillegg en trygg havn for traktorgutta med bukselinninga på rumpa, felleskjøpjakker, og dårlig utviklet sans for boklig lærdom. En meget praktisk ordning for alle involverte….

Nå virker det som om Vaktmesterene muligens kanskje en gang snart dukker opp, Hvis det passer da. Nøyaktig HVEM det skal passe for, er dessverre noe uklart. Det virker nærmest som om alt alltid blir bortprioritert. Er det ikke alltid noe som haster mer, eller som er viktigere? Men allikevel, plutselig kan han, Vaktmesteren, vise seg for oss med sin tilmålte halvtime. Jeg har sett ham selv jeg, tror jeg.

Så jeg ham ? Så jeg ham ikke ? Hvem var det egentlig som var her blant oss nå akkurat for litt siden ? Skjedde det noe? Var det noen som fikk tatt et bilde?

_______________

En gang i tiden stjal Arbeiderpartiet Høyres klær mens Høyre badet og strevde med å holde seg flytende. Det som skjedde var at Høyres retorikk om at bruk av offentlige midler nærmest pr definisjon er sløsing, ble adoptert av AP av valgtaktiske grunner. Deretter kunne den store rasjonaliseringen begynne, og det gjorde den til gangs. Nå har tesen om uunngåelig offentlig sløsing så og si blitt opphøyd til en allmenngyldig sannhet. Som en følge av dette har offentlig bygningsmasse forfalt, vedlikeholdet går på halv tolv, oppgavene hoper seg opp og etterslepet blir større og større.

Og sløsingen tiltar.

I våre dager holder kommunene seg nemlig med sentrale vedlikeholdsenheter som skal betjene all bygnings- og parkmasse i kommunene. Det er sikkert økonomisk gunstig og og kjemperasjonelt. Store besparinger på vedlikehold, jippi!

Fremdeles er det jo mulig for det offentlige å finne penger til nye fine tiltak, det være seg ballbinger, leskjermer, lekeapparater, midlertidige skolebrakker, you name it. Vi snakker jo om andre budsjetter, må vite.

Vedlikeholdsbehovet melder seg ganske fort, litt småfiksing av løse planker etter den første vinteren, littt preventiv oljing av trevirket og slikt, men huff da, Vaktmesteren eksisterer ikke lengre, han er opptatt et annet sted!  Det er rett og slett ingen som kan gjøre jobben! I stedet venter man til vedlikeholdsbehovet blir så opplagt og pinlig at det ikke finnes noen annen løsning enn å utlyse til anbud i Schengenområdet.

Det må da være flere som savner Vaktmesteren, han med tommestokk og tømmerblyant og praktiske løsninger på det meste og en godt utviklet omsorg for de gutta boys som få av de andre egentlig bryr seg om?

Det er et prekært behov for å fylle tomrommet etter ham, spør du meg. Men dette er jo «Gamle Tanker». Jeg er klar over det.

————————-

P.S.: Jeg har forresten aldri sett noen vedlikeholdsetatansatte bedrive vedlikeholdsarbeid for eksempel på leskjermer langs de mest trafikkerte veiene i byene våre. Leskjermene er fine og fjonge ut når de bygges, gjerne med dekorativt plexiglass og greier. Men de ender veldig fort opp Dsom falmete og støvete og sltine og stygge….  (dette er forresten sikkert ikke et kommunalt ansvar, det er vel Vegvesenet, eller Mesta(?) som det heter nå, sitt ansvar. Eller kanskje Mesta har skilt ut et underselskap som skal tjene penger på vedlikeholdet og som nå har en hær av vedlikeholdsmedarbeidere som bare  venter på at jobb-bestillingen fra moderfirmaet skal komme?)

P.P.S.: Rasjonalisering er nok ikke alltid like rasjonelt. Effektivisering er ikke alltid effektivt, i hvert fall ikke for de som tll syvende og sist bør ha nytte av det, snarere tvert i mot..

P.P.P.S.:  Denne skrivingen min får meg til å huske på min vedvarende irritasjon over den «effektivisering» Posten har vært gjennom de siste to tiårene. Resultatet for Posten har jo vært at brevene bruker mye lengre tid på å komme frem enn de gjorde før, i tillegg til å ha blitt mye dyrere.

P.P.P.P.S.: Hva betyr egentlig Mesta?