om nestekjærlighet og narkopolitikk

Politistasjonssjef Kåre Stølen og Foreningen for en human narkotikapolitikk oppfordet narkomane til å forflytte seg til plassen foran Stortinget, slik at politikerene der ved selvsyn kan se hvor ille det er.

Jeg kan levende se for meg politikernes canossagang gjennnom menneskelig avfall og utskudd. Per Sandberg holder seg for nesa og himler med øynene mens han hveser: «Ta dere sammen nå!», Dagfinn Høybråthen med foldede hender i en stille bønn til Frelsesarmeens suppebuss. Lars Spoheim stopper for å slå av en prat, i farta rekker han å avlevere en anekdote om seg selv og saueflokken på Vestlandet. Erna Solberg haster forbi, men bøyer seg med en anstrengelse og plukker opp noen brukte sprøyter og juicekartonger som hun kaster et dertil egnet sted mens hun irettesetter de nærmeste narkomane: «Dere trenger ikke å forsøple plenen, det står jo avfallskurver mange steder i distriktet, vis nå litt ansvar, folkens!». Jan Bøhler brøyter seg hastig vei mens han tenker på hvordan få mer penger ut av hver helsekrone, kan vi gjøre noe med eierstrukturen til sykehusene kanskje ? Karin Andersen fra SV ønsker velkommen og lover å se på saken, en interpellasjon kanskje ? «Det er i alle fall hyggelig med litt  folkeliv foran arbeidsplassen vår». Per Olaf Lundteigen  er omtenksom og påpeker at det virker litt trangt om plassen her: «Finner dere noen plasser å pisse her gutter?». Men han er bekymret også: «Husk at det skal være plass til at vi kan dumpe noen traktorlass med gjødsel her til våren. Men det går nok bra, dere er vel vant til slikt.»

Men det er nok ikke bare politkerene på Stortinget som trenger instant voksenopplæring for å innse at livet på skyggesiden sjelden er noe å sikle etter.

Og dermed er tiden inne med en historie fra en gang i tiden. min tid:

 __________________

Det var våren 1980. Eller 81. Jeg jobbet  ved et fotolaboratorium  på Rødtvedt i Oslo. Ålreit sted å jobbe, greie kollegaer; tre var flyktninger fra Chile, mens resten var innbarka oslogutter og damer. At vi hadde en selvgod avdelingsleder uten antenner og som likte å titulere seg selv som «Direktør», la egentlig ingen særlig demper på arbeidsmiljøet.

Nå vel, en periode hadde jeg vært mye småsjuk; hjemme fra jobben en dag, et par dager på jobb, så hjemme igjen, tilbake på jobb noen dager. Det endte med at jeg fikk en prat med «Direktøren» med beskjed om å skjerpe meg hvis jeg hadde tenkt å fortsette å jobbe der. Greitt nok. 

Den andre dagen etter reprimanden husker jeg at jeg skalv og frøs, og ble vekselsvis sittende eller liggende i et varmeskap der film hang til tørk etter fremkalling. Etterhvert ble det åpenbart selv for «Direktøren» at jeg hadde svært lite å gjøre på jobben den dagen. Jeg fikk ikke bare tillatelse til å dra hjem, jeg ble nærmest beordret. Så jeg hanglet meg til Rødvedt t-banestasjon.

Vi var fem personer som leide en leilighet på Skøyen, deriblant hun som etter hvert skulle bli min første kone. Dette var en fin tid, ingen bekymringer i verden (ikke i vår verden i hvert fall), nyweivmusikken blomstret, Oslo var full av utesteder, livet var absolutt brukbart.

På den tiden var Egertorget endestasjon for t-banene fra Groruddalen. Når man skulle videre vestover måtte man gå fra Egertorget til Nationaltearet, for så å ta bane eller trikk videre. Egertorget var også et sentralt samlingspunkt for byens voksende skare av narkomane.

Det må vel innrømmes at jeg på den tiden ikke var akkurat billedskjønn. Eksteriørmessig var jeg vel knapt noen svigermors drøm, langt hår og skjegg, flagrende skjorteflak og i det hele tatt. (I så måte er tilstanden ganske så annerledes nå).

Jeg kom meg opp trappen fra t-banen på Egertorvet. Der falt jeg sammen og endte opp med ryggen mot et rekkverk midt i en flokk med rusmibrukere. Jeg var ute av stand til å¨til å snakke, kunne ikke løfte hendene og hadde en lammende hodepine.

Men jeg var helt klar, tross smertene. Hørte på sløvt rusprat rundt meg.  Byens borgere passerte. frem og tilbake. Ikke alle blikk var vennlige,. Hjelpesløs. Ei jente jeg kjente til fra Elverum kom forbi. Hun var tydeligvis ute på sitt eget ruskjør og kjente meg igjen der jeg lå. Hun stoppet opp og syntes det var rasende festlig at jeg også var ute å kjøre. Jeg var ikke i stand til å svare henne og hun var ute av stand til å skjønne at den tilsynelatende narkomane fyren på fortauet faktisk ikke svarte eller ga noen som helst annen respons. Jeg aner ikke hvor lenge jeg lå der, men det må ha en god stund.

Min samboer jobbet på den tiden i en barnehage. Av en eller annen grunn hadde hun akkurat denne dagen bestemt seg for å¨gå tidlig fra jobben for å dra inn til sentrum. Hun kom forbi, så meg og fikk buksert på på trikken til Skøyen. Hun vi leide leiligheten av var lege, og hun skjønte umiddelbart hva som var i veien. Hun fikk meg sporenstreks til Ullevål Sykehus (selv om sykehuset vegret seg, jeg hadde ikke meldt flytting til Oslo, så jeg var i prinsippet hjemmehørende på Elverum). Hjernehinnebetennelse; rett på isolat. Jeg aner ikke hvor lenge jeg var på sykehus, og vet fint lite om hva som skjedde der.

Det er nok ganske sikkert at hvis ikke noen hadde bestemt serg for å dra til sentrum akkurat den dagen, så hadde jeg ikke sitter her og skrevet dette. Men en obduksjon ville jo ha fastslått at det ikke dreide seg om narkotika, og det er jo noe.  

_______________

Jeg er helt for å samle de narkomane foran Stortinget, men er usikker på om det vil ha noen virkning. Men blir vant til alt, også stortingsrepresentanter. Dessuten her jeg jo selv ligget blant narkomane foran Stortinget, og det hjalp da ikke meg noe. Men Egertorvet er jo på feil side, baksiden. Og det er vel  på baksiden an man forventer å finne avskummet……

Det er forresten flere enn politikerne som trenger en voksenopplæring i hvordan det er å havne på baksiden. Ikke alle blikkene og bemerkningene fra forbipasserende var like hyggelige, for å si det slik.

Men en nyttig lærdom var det for meg i hvert fall. Esensen av opplevelsen er vel at når det gjelder mellomenneskelige fenomener så er sjelden ting nøyktig slik vi opppfatter de. Det er ikke sikkert at den narkomane virkelig er narkomane. Det er ikke sikkert at avskummet virkelig er avskum. Vi trekker konklusjonen ut fra våre egne ståsted, andre med andret ståsteder kan trekke helt andre konklusjoner. Dessuten; jo mer man vet jo rikitgere blir konklusjonen. sPå den annen side; jo mer man vet, jo mer skjønner man at man ikke vet.

Og det er nyttig kunnskap å ha med seg..

__________________________

Don’t judge a Book by Its Cover (Bo Diddley)

One Man’s Famine Is Another Man’s Feast, One Man’s Pet Is Another Man’s Beast.                                                                                                            One Man’s Man’s Hammer Is Another Man’s Nail, One Man’s Freedom Is Another Man’s Jail. (Guy Clark)

Ting Er Sjelden Slik Det  Virker som De Er (Robert Wasa)