Ballett for alle

Litt skriverier igjen i adventstiden.

Jeg har vært på ballettforestilling i Maihaugsalen. Det fortjener en aldri så liten omtale.

 

Ballett er egentlig ikke min greie, for å si det slik.

Jeg har faktisk vært på en profesjonell forestilling en gang i tiden, i København. Den gangen trakk jeg den konklusjonen at ballett som liksom skal fortelle en historie er helt håpløst. Mens ballett som kun er koreograferte bevegelser til musikk, uten å skulle «forestille» noe, kan være greit å se på.

Den forestillingen jeg så i København besto av tre innslag. Det ene var en koreografert versjon av et Shakespearestykke. Meningsløst, naturligvis. Hvorfor i all verden skal man DANSE en historie som allerede er skrevet ned med replikker? Hvorfor gjøre noe tilgjengelig mindre tilgjengelig? Det andre stykket den gangen var også en dansende historie, noe med en pianolærer og hans elever, tror jeg det var, husker det i hvert fall som tøysete, i ordets rette forstand.

Den siste delen var noe helt annet, da trengte jeg ikke å ergre meg over håpløse forsøk på å danse og mime en historie. Jeg kunne i stedet bare lene meg tilbake og høre musikken og se på dansen, som ikke forestilte noe som helst, men som var synkronisert til, og underlagt, musikken. Det var ålreit. En bra opplevelse. Ikke noe jeg ville legge meg i soveposekø på fortauet for å få billett til, men greit nok.

Jeg tror forresten at jeg så en Tsjajkovskijballett i Leningrad, som byen het, en gang. Det var fine lokaliteter, husker jeg.

 

——————

 

 

Nå ja. Tilbake til Maihaugsalen.

 

Lillehammer Kulturskole var arrangør. Kulturskolen (jeg håper den ikke blir utradert av kuttkåte karer i kommunen)

oppdrar massevis av unger til å sette pris på andre ting enn fotball, og er således en viktig motvekt til idrettslagtyranniet. Blant annet driver de altså med dans. Mine to jenter danser. Farsplikten består da av å kjøpe billetter for å bivåne semesteravslutningen.

 

Det var en uforbeholden fornøyelse. Rett og slett.

Noen ganger er det slik, ganske ofte forresten, at man gjør noe av plikt, uten å egentlig ha lyst. ”Huff, må jeg? Det er jo skiskyting på TV.”Intet er da mer gledelig når man opplever at noe man har et mildt sagt lunkent forhold til viser seg å bli en god, positiv opplevelse.

Entusiastiske unger og ungdommer. Fra de sjarmerende minste til de dyktige eldste. Stor variasjon i programmet og ingen konferansier som ”morer” publikum med selvdiggende tull. Perfekt!

Forestillingen var akkurat passe lang, alt gikk smertefritt mht avviklingen og ingen barn opplevde katastrofer. Alle fikk gjøre sitt, yte etter evne, som det heter. Jeg så en masse jenter (og noen gutter) som tydelig trivdes med det de gjorde, og som likte vise frem det de kunne foran et entusiastisk publikum av Spretts familie, venner og bekjente.

Opplevelsen i Maihaugsalen handlet om litt mer enn bare det å være stolt far. Det var rett og slett gøy å se på, uavhengig av egne unger. Det hadde ikke vært bortkastet å gå dit selv om ungene mine ikke hadde deltatt. Det var rett og slett en fin måte å tilbringe halvannen time på en søndag, til og med midt i jenteskiskytingen.

Det er gøy å se hvordan noen har dansen helt internert, den blir nærmest en del av personene. De gjør bevegelsene bestemt, markert, uten å tenke seg om. Alt sitter slik det skal, ingen nøling. Mens andre igjen tydelig konsentrer seg, kommer litt på ”bakskia”, henter seg inn, og står på videre. Alle like entusiastiske, ingen subbing der i gården, nei.

Til sammen formidlet forestillingen glede over givende fritidsaktiviteter, og den hadde altså langt større underholdningsverdi enn jeg innbilte meg. Det burde være unødvendig å ramse opp de mange positive bieffekter for ungene, men man kan jo nevne styrket motorikk, rytmefølelse, selvtillit, dessuten så er jo selve dansegleden verdifull i seg selv.

I tillegg blir jo danserne eksponert for kulturutrykk de ellers ganske sikkert hadde gått glipp av andre steder. Det siste gjaldt på en måte dobbelt opp i år, forestillingen het nemlig Vinterbarn Danser i Mangfoldsåret», med ulike kulturer som gjennomgangstema, følgelig ble det danset til musikk fra ulike verdenshjørner. Dette var helt klart en bra og positiv opplevelse for alle, selv for en litt motvillig publikummer.

 

 

Som ikke kan en gang kan danse vals.

—————- 

 

 

  Det ene pianostykket fra ”Amalie fra Montmatre” soundtracket var forresten veldig fint.