Lærdom

Det stunder mot midtvintersblot. Kakelinna er her.

Kanskje jeg bør oppsummere litt, for det har vært en interessant tid i det siste. Jeg har lært mye. Om litt av hvert.

Jeg har lært om aviser som ikke vil tråkke noen (betydningsfulle) på tærne, og som er mer interessert i virkninger enn årsaker.

Jeg har lært om arrogante og dobbeltmoralistiske politikere, som i det ene øyeblikket etterspør konkrete krav og ønsker fra engasjerte, demonstrerende ungdommer, for så i neste øyeblikk fullstendig ignorere de som faktisk kommer med konkrete spørsmål.

Jeg har lært om lærere som mobiliserer med full styrke for å få mulighet til å dra elevene til gudshuset før jul, men som er passive når egne jobber og skolenes rammebetingelser blir kraftig beskåret.

Jeg har lært at mål og ord i kommuners strategiplaner ikke er annet enn ord. Jeg har også lært at slike ord ikke representerer noen som helst form for politiske forpliktelser, og at de som vedtar dem sannsynligvis ikke forstår hva ordene innebærer.

Jeg har lært at lokalpolitikere er fullstendig prisgitt sin administrasjon (Les Rådmann og hans stab), og at det er der den egentlige makten i en kommune er. Politikere er mer som sandpåstrøere å regne, i hvert fall når det gjelder de store sakene.

Jeg har lært at de eneste hensyn som skal tas er hensynet til markedskrefter og økonomi, ting skal gå i balanse, må vite. Og jeg har lært at jo lengre unna rådmannens kontor man sitter i en kommune, jo mer utsatt er man for sparekniven.

Jeg har lært at lokaldemokrati og etterspørselen etter lokalt engasjement kun gjelder når det skal holdes festtaler, eller når ymse politiske gruppering ser seg tjent med det. For øvrig så blir det behandlet som uønsket, utidig innblanding.

Omtrent som en innpåsliten flue som man forgjeves forsøker å vifte bort utallige ganger, før man irritert slår den flat.

Det stunder mot midtvintersblot.