Årets og fjorårets beste plater ?

En liten anbefaling, for musikkinteresserte som ønsker å overraske seg selv med noen nyttårsgaver.

I perioden mai 2006 til april 2007 var Bob Dylan vert i en programserie på amerikansk kabelradio. Programmet het Bob Dylan’s Theme Time Radio Hour, og jeg tror det ble sendt en gang i uken, eller i hvert fall hver 14 dag. Programmene var delt opp i temaer. En dag kunne temaet være ”Drinking”, en annen dag ”Dogs”, ”Telephone”, ”Bible” eller ”Money” og så videre.  Det var altså det tekstmessige som bandt hvert enkelt program sammen.

(Jeg kunne egentlig tenke meg å benytte tilsvarende inndelinger i våre egne MusicNights aftener, se:

http://www.123hjemmeside.no/RobertDjurhuusWasa, Mulighetene er jo uutømmelige.)

 

Dylan snakket om løst og fast tilknyttet dagens tema, og spilte musikk fra egen platesamling. Han kunne komme til studio med obskure 78-plater med musikk som aldri var blitt digitalisert, musikk som knapt noen visste at fantes. Hovedtyngden av musikken han presenterte er fra 40 og 50 årene, men også musikk fra 20- tallet og fra vårt århundre var representert. Jeg har aldri hørt programmene selv, men jeg kunne godt tenke meg å ta en titt Dylans musikksamling… Og det, folkens, er akkurat det vi har muligheten til!

 

Det foreligger nå 3 dobbeltcder som tar utgangspunkt i disse radioprogrammene:

The Best of Bob Dylan’s Theme Time Radio Hour, The Best of Bob Dylan’s Theme Time Radio Hour, Vol. 2, og Theme Time Radio Hour with Your Host Bob Dylan.

Dessuten foreligger en fjerde dobbeltcd med tittelen “Songs from the Invisible Republic/The Music that Inspired Bob Dylan”. (the Invisible Republikk hentyder til det andre, det usynlige Amerika, det Amerika som tilsynelatende tapte kulturkampen, Woody Guthrie, Pete Seeger, John Steinbeck, Roosevelt og Chaplin sitt Amerika).

 

Disse fire samlingene presentere, (det er noen overlappinger, men ikke mer enn ca 10), Til sammen 199 sanger fra arkivene.

 

For det første; Lyden på musikken er upåklagelig. Jeg har aldri hørt så gammel musikk som låter så bra! Noe skurr og skrap er det selvsagt innimellom, men fint lite. Man har tydeligvis, der det har vært mulig, tatt seg bryet med å finne frem de ubrukte acetater (heter det det?) som de fleste plateselskaper har liggende på lager.

 

Så til musikken:

Det syder og koker og bobler og bruser og swinger noe aldeles. Som et heksebrygg fra en annen verden (hvilket det jo er).  Her er alle sjangere representert; blues, jazz, country, rock’n’roll, western swing, calypso, gospel, folk, rhythm’n’blues, you name it.

Og det spiller ingen rolle hvilke vi hører det er, for det blir fort klart at sjangeroppheng er uvesentlig.. Det er også interessant å notere seg at det faktisk fantes en tid da elektrisk gitar var en kurositet. En tid da saksofonen nærmest var enerådende når det gjaldt soloer i populærmusikken, i konkurranse med pianoet. Utover femtitallet overtar gitaren mer og mer, med chicagobluesgutta og noen rock’n’rollere. Men før det var det saksofonen som gjaldt, dermed kan man få tilnærmet jazzsoloer på countryinnspilinger og slikt. De ulike sjangre overlapper hverandre og egentlig er en del av det samme konseptet. Sjangerbegreper blir uvesentlig.

 

Det som teller er at det svinger og at de som spiller vet hva de gjør. Det meste av musikken er tatt på på gamlemåten; man plasserer en gjeng musikere foran mikrofonene, grupperer de i fornuftig avstand, slik at ingen overdøver hverandre, og setter i gang..

 

Vi får presentert all verdens tenkelige temaer, morsomme skilsmisser, hylllest til klart rent vann, et matvraks hyllest til kona,  en hagleglad fyr på ekornjakt og så videre. Ulykkelig kjærleik side om side med telefonsamtaler med gud via the Atomic telephone. Alt er mulig. Aggresjon, savn, humor, håpløshet, galgenhumor, forelskelse, frustrasjon. Vi møter fengselsfugler og apostler, fylliker og frelsere, husmødre og horer, gale fedre som sitter på hustaket og fedre som forlanger stillhet for å kunne lytte på radio, revolusjonære oppfordringer og tenksomme historiefortellere.

 

Personlig så er i hvert fall 50%  av artistene ukjente for meg, en del har jeg hørt om, men aldri hørt. Men noen av artistene er selvsagt velkjente; Merle Travis, Johnny Cash, Lous Armstrong, Chuck Berry, Jack Teagarden, Buddy Holly, Woody Guthrie, Screamin’ Jay Hawkins, Bessie Smith, Bo Diddley, George Jones, Billie Holiday , the Carter Family, Muddy Waters, Bing Crosby, Anita O’Day og Robert Johnson.

Uansett hvor ulike de tilsynelatende er, så mingler de veldig bra.

 

 

Alle fire utgivelsene har booklets med utfyllende kommentarer, om musikken, om Dylans forhold til den og om radioserien. Utgivelsene anbefales altså på det varmeste for de som er en smule interessert i musikk. Det er vel tvilsomt om noen har vært fornuftig nok til å importere de til Norge, det er jo ikke akkurat listepop, men i internettets tidsalder skulle ikke det være noe problem.

 Så har man i hvert fall  noe å glede seg når man venter ved postkassa si på nyåret.