Furumadonnaen og teroristene

Skrevet av Robert Djurhuus Wasa 12. januar 2009, klokken 22.43

Når man er i Syden er det lurt å bevege seg vekk fra interneringsleirene, for eksempel med bil eller buss, (det finnes ikke tog i Syden), for å se hvordan sydeneserene egentlig har det. De nordre og indre områdene i Syden har litt av hvert å by på.
Der finnes det for eksempel en by som heter Teror. Teror er det religiøse sentrum i Gran Canaria (det lokale oppnavn på det Syden jeg besøkte). En gammel ikke-troende som meg synes jo selvsagt at det er festlig med et religiøst senter som heter Teror. Kanskje innbyggerne, eller i hvert fall menigheten, kalles terorister? Nå vel, vi fant da ut at Teror nok var verdt et besøk, så vi leide bil og dro av sted. Til min store skuffelse møtte vi ingen åpenbare terorister, verken bevæpnede eller ubevæpnede. Faktisk så så vi nesten ingen mennesker i det hele tatt. Dette kan selvsagt ha sammenheng med at det var siestatid da vi ankom Teror. Men vi så en kirke og en furu. Med veldig lange furunåler.(Vi så vel egentlig mange furuer, men en av de var tydeligvis litt viktigere enn de andre). Furua sto staut og høyreist foran kirka i Teror. Den var pyntet til julefest. Det har seg nemlig slik at i 1481 åpenbarte Jomfru Maria seg i en furu her i Teror. Hvorfor hun valgte en furu, vites ikke, men jeg kan jo forstå at hun valgte Teror og Gran Canaria. Teror er en vakker by i fjellene. Med utsikt. Og Gran Canaria har jo et brukbart klima, så at den godeste Maria hadde lyst til å ta en titt, kan man jo forstå.
Siden den gang har furumadonnaen vært Gran Canarias skytshelgen. Vel, ikke helt da, hun ble ikke anerkjent som skytshelgen av Vatikanet før i 1914. Alle, katolikker så vel som skeptikere, er jo inneforstått med at mennene på Petersplassen trenger litt tid til å tenke seg om, og i evighetens perspektiv så er jo 450 år bare å regne som en liten fis som knapt lukter.
Men katolikkene i Teror ventet ikke på Vatikanet. De hadde jo en vaskeekte furumadonna å feire, og det gjorde de. Teror ble snart et pilegrimssted, der mange ble helbredet eller fikk sine ønsker oppfylt, takket være iherdig innsats av furumadonnaen. Så det gikk bare 400 år før den store kirken tilegnet henne sto ferdig, midt i byen, den tredje i rekken på samme sted. Og fra 1950-årene ble hun mer og mer bigtimebusiness, med furumadonnafestival og gode greier.
Vi som jo har røtter i Østerdalen syntes altså at vi måtte prøve å sjekke ut denne furumadonnaen, siden hun på sett og vis opererer på vår hjemmebane. Hun valgte imidlertid å ikke vise seg for oss, selv om vi faktisk besitter en god del kunnskap om så vel furutrær og furukongler, som furumoer. Sånn sett ble besøket en skuffelse.
Men byen var fin den, trivelig og velholdt, med fargeglade balkonger på husene og ryddige gater. Og kirka var flott den, som kirker pleier å være, prester har jo alltid forstått seg på arkitektur. Inne i kirka var det bilder av madonnaen vår i furua og gode greier.

Blant de gode greiene var det særlig to rom i annen etasje, over alteret, som utmerket seg, i tillegg til en kopi (heldigvis!) av den døde Jesus i en glasskiste (akkurat som Snehvit, men uten eple).
Ved inngangsdøren til kirken sto det en oppfordring om å slå av mobiltelefonen, ‘you don’t need a mobile to talk to God’. Sikkert riktig, skulle tro det ja, men kanskje det hjelper med litt gull og sølv?
Disse to rommene var nemlig smekkfulle av gaver gitt av mennesker som hadde fått hjelp av furumadonnaen. Her var det abnormt mye glitter og stas. Men ekte glitter og stas, altså, ikke akkurat glassperler og aluminiumsfolie. Gullkroner, diademer, smykker, slipsnåler, pokaler, graler, medaljer, klokker, you name it. I alle varianter fra alle tider. Her var kastede krykker og spaserstokker, damekjoler og silkeputer, pins, prestekjoler, pengesedler og våpen, (hvorfor madonnaen hjelper noen utvalgte soldater på slagmarken, mens andre ikke får hjelp i det hele tatt, se det skal ikke jeg innlate meg på å spekulere i). Men det aller største mysteriet for meg blant alle de gode greiene er og forblir likevel den signerte fotballen.
Å hjelpe folk til å kunne kaste krykkene sine er jo et hyggelig og forståelig gjøremål for en skytshelgen, men hvorfor i huleste hjalp Furumadonnaen fotballaget Las Palmas opp til øverste divisjon i den spanske ligaen i det Herrens år 2000, og hva hadde hun egentlig i mot de andre lagene som da ikke kvalifiserte seg? For ikke å snakke om hvorfor degraderte hun favorittlaget sitt til andre divisjon i 2003? Og året etter til divisjon 2B, som det heter? Laget hadde jo til og med donert den signerte matchballen fra 2000 til henne? Hadde de gjort noe som mishaget henne? Mente hun ikke alvor? Her må det da være stoff nok til en doktoravhandling for fotballinteresserte teologer?
Ja, ja, utakk er verdens(?) lønn og Herrens veier er i sannhet uransaklige….

—————————-

Etter besøket hos teroristene kjørte vi over og rundt og opp og ned og hit og dit i fjellene, mens uværet raste. Uværet startet da vi forlot Teror, uten at jeg vil legge alt for mye vekt på akkurat det. Fascinerende var det i hvert fall å kjøre på kronglete veier med mye fritt fall på begge sider mens vinden blåste armgrove kvister gjennom lufta, og sand og grus raste fra fjellskråningene og ut på veien.Smale svingete veier der fartsgrensen på 40km/t virket usannsynlig uforsvarlig. Forbi sjarmerende tettsteder der folk bor, og går på bar. Og alltid med flott utsikt fra bilen, en utsikt som riktig nok sjåføren sjelden kunne nyte skikkelig, fordi veien svingte brått, og det var tross alt viktigere å holde bilen på veien enn å nyte utsikten. Anbefales!
3 sånne dagsturer gjorde swimmingpooltilværelsen litt mer overkommelig resten av tiden. Det finnes altså ekte mennesker i Syden, med naboer og barer og butikker og biler og blomster og boliger.

—-

Og det er jo godt å vite.