om aktverdige kristne prinsipper

 

De siste års amerikanske president sier takk og farvel. Og godt er det. Inntil videre kan vi vel leve i et lønnlig håp om at den nye kosten har såvel ører som øyne. Den som lever får se.

Men vi kan i hvert fall alle være enige om at George W. Bush liker å fremstå som en prinsippfast herremann. Han viker ikke unna når han først har bestemt seg. Spørsmålet er heller om det er en positiv egenskap? 

Det er det jo. Og det er det slettes ikke. Kommer an på. 

Generelt i politikken, i hvert fall i europeisk politikk, så er det vel helst slik at det er evnen til å finne kompromisser, evnen til samarbeid, som er den egenskapen som blir høyest verdsatt. Dette ut i fra en erkjennelse om at politikk skapes i et samspill mellom ulike aktører, og at om man vil ha en samfunnsutvikling til å dreie i en særskilt retning, så må det lirkes og lempes over tid. Man firer litt på prinsipper, inngår avtaler, kommer seg et steg videre og så videre.  Prinsippene danner et overordnet  bakteppe (går det an å si det?) som  man manøvrerer mot, som en ledestjerne. Så lenge man på europeisk vis bedriver politikk i demokratier med flere enn 2 politiske partier og er avhengig av flertall, så er absolutt prinsippfasthet altså generelt en uting som hemmer resultatoppnåelsen.

Det vil selvfølgelig også her dukke opp behov for å stå på prinsippene sine, (spørsmål om dødstraff, avvisning av apartheidsamfunn o.l), men generelt så er det vel slik at prinsipprytteren som oftest rir alene, eller avgår en tidlig død i politikken uten å oppnå noenting.  Motsatsen, den prinsippløse, populisten, som ikke en gang forholder seg til eget partiprogram (egne prinsipper), kan overleve litt lengre, men etter hvert blir han også ganske utydelig og sprer forvirring og usikkerhet. De andre kan ikke samarbeide med ham, fordi de aldri vet hvor de har ham, og han mister følgelig oppslutning etter hvert og oppnår ingenting han heller.

På det private plan derimot, kan det være ganske så formålstjenlig å ha noen prinsipper å etterleve. Sunn mat, for eksermpel, er et godt prinsipp å følge. Å bruke mindre penger enn man tjener er et annet ok prinsipp. Men  til og med i heimen, bør man nok av og til fravike prinsippene og heller kjøpe seg litt smågodt, eller låne penger til ny leilighet…

—————-

Til saken:

George W. Bush påberoper seg altså å være prinsippfast. Han, og mange med ham, påberoper seg også å være en bekjennende kristen. OK. Den kristne tro har noen grunnpilarer som egentlig er ufravikelige. Moses gikk opp på Sinai og kom ned til jødefolket med to steintavler. De Ti Bud. Fem på hver steintavle da, er det vel rimelig å anta. For de som husker dårlig, her er den vanligste varianten av budene:

1. Du skal ikke ha andre guder enn meg.
2. Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn.
3. Du skal holde hviledagen hellig.
4. Du skal ære din far og din mor.
5. Du skal ikke slå i hjel.
6. Du skal ikke bryte ekteskapet.
7. Du skal ikke stjele.
8. Du skal ikke tale usant om din neste.
9. Du skal ikke begjære din nestes eiendom.
10. Du skal ikke begjære din nestes ektefelle, eller hans arbeidsfolk eller andre som hører til hos din neste.

Det er særlig bud nr 5 som jeg er litt opptatt av. Det er et fint bud. Ikke til å misforstå – en eneste setning, som ikke åpner for forhandlinger. «Du Skal Ikke Slå I Hjel».  Personlig så liker jeg budet veldig godt, jeg. Det representerer et klart og tydelig prinsipp. Eller burde gjøre, Vatikanet, for eksempel, har jo titt og ofte sett gjennom fingrene på akkurat det budet. Men i det store og hele og er vel dette budet en av pilarene når det gjelder utøvelsen av den kristne tro i praksis. Eller burde være. Trodde jeg.

Det har vært jul og nyttår, og som vanlig er på disse tider, så har staten Israel bedrevet tiden med å drepe palestinere, små og store. De feirer jo ikke jul på de trakter. Julen ringes inn her hos oss, og i Israel/Palestina bombes den inn.  Dette har, som alle vet, fått et rent rutinemessig preg ved juletider, og er sånn sett knapt noen nyhet. Riktignok så er fremferden litt mer brutal enn vanlig denne gangen, men prinsippet er det samme, Israels utenrikspolitikk er tuftet  på begreper som gjengjeldelse og hevn og en prinsippiell tro på å ha en gudegitt rett rett til andres land. Her kompromisses ikke, man holder prinsippene høyt i hevd. Det samme gjelder for så vidt den andre siden, men som før nevnt (i fotballbloggen!)  så ligger sympatien min prinsippielt hos underdogen. Det er og blir litt litt mer synd på de som gjør motstand mot en selvgod overmakt, enn på de som undertrykker og konfiskerer andre land. Men vi lar det ligge, det er ikke det dette skal handle om (huff, alle disse digresjonene).

Det som forundrer meg er heiagjengen.

Dere vet, de kristne som sitter på gjerdet og heier når bombene faller. George W som jo selv har amerikansk inneriksrekord i gjennomføring av dødsstraff, og som  har en forkjærlighet for å slippe bomber i hodene til andre. Anita Apelthun Sæle og bedehuskretsen hennes. Siv Jensen og partiet hennes. Alle kristenfanatikerene som skriver leserbrev tli landets aviser. Dagfinn Høibråten og hans drabanter, som jo synes det er leitt, men som har stor forståelse for… . Ingen av dem har tydeligvis reflektert over Det Femte Bud. Men kristne kaller de seg. Jeg trodde som sagt, at i motsetning til de fleste andre tekster i  Bibelen, så er Det Femte Bud ganske tydelig. Det er da ikke mulig å tolke det til for eksempel at «Du skal ikke slå i hjel andre enn de du er uenig med»? Eller: «Du skal ikke slå ihjel, untatt når det passer seg slik?» Jeg forstår der ikke. Jeg forstår ikke applausen, for helt uavhengig av tidligere historiske hendelser i området, så bør vel enhver kristen ta ubetinget avstand fra mord og terror, og dermed forholde seg til alle De Ti Bud, selv om det Israel som bedriver drepingen?  Er jeg helt på jordet nå? Er det noe jeg ikke har fått med meg om det å være kristen? Noen prinsipper bør jo faktisk være ganske så ufravikelige. 

Moses brakte altså De Ti Bud til sitt folk, for at de skulle etterleve dem. Noen tusen år senere kom Jesus og stadfestet de, og utdypet de ideelle forhold mellom menneskene med utsagn som disse:

”Den av dykk som er utan synd, kan kaste den første steinen på han”.

«Elsk deres fiender, gjør godt mot dem som hater dere, velsign dem som forbanner dere, og be for dem som krenker dere. Slår noen deg på det ene kinnet, så by fram det andre også».

«Elsk din neste som deg selv».

«Eller hvordan kan du si til din bror: ‘La meg ta flisen ut av øyet ditt’, når det er en bjelke i ditt eget øye?  Din hykler! Ta først bjelken ut av ditt eget øye! Da vil du se klart nok til å ta flisen ut av din brors øye. “

Alt dette er påstått å være sitater fra Jesus i evangeliene. Jesus opphever altså alle tendenser i Det Gamle Testamentet til å åpne opp for å praktisere øye-for-øye-tann-for-tannfilosofien. Alle sitatene går rett inn i kjernen av det å være kristen. Tror jeg.

Hvorfor reflekterer ikke heiagjengen over dette? Dette er vel faktisk, ved siden av troen på oppstandelsen, det bærende elementet i hele kristendommen. Eller gjelder ikke prinsippene for mennesker som ikke er inne i kretsen? Eller skal menneskene administrere ulike prinsipper ut i fra en vurdering av hva de har makt til å gjennomføre. Altså en privatperson skal ikke drepe, men når denne personen blir representant for en stat, det er det ok? Hvor kommer i så fall den teologien fra? Hvor troverdige kristne blir forresten den nevnte gjengen når brudd på Det Sjette Bud fremkaller fordømmelse og avstandstagen (heia Sæhle!), mens brudd på Det Femte Bud blir applaudert? Man burde da forvente av de som ynder å kalle seg kristne at de med utgangspunkt i Det Femte Bud tar entydig avstand fra drap, uavhengig av hvem som begår drapene?  Om man har Jesu ord, som sitert ovenfor, i mente, så blir det enda tydeligere at den tåpelige diskusjonen om «hvem som begynte»  egentlig er fullstendig irrelevant, til og med argumentet om at Israel har rett til å «forsvare» seg med bomber og drap og terror faller til jorden som en død stein, om man ser det i sammenheng med Det Nye Testamentets bærende moralske prinsipp. De må finne andre metoder.  

Men det som de facto skjer i stedet, er at dissse toneangivende «kristne»  serverer en reservasjonsløs applaus til alle overgrep begått av den ene parten og en like reservasjonsløs fordømmelse av motpartens. Hallo, gjelder ikke Det Femte Bud for alle Abrahams barn? Hva hadde egentlig denne snekkeren i Galilea sagt til den slags prinsippløs oppførsel? Hva syntes han om hyklerne i tempelet og fariseerne… Han var jo ikke spesielt glad i skinnheliige mennesker med åpenbare moralske brister.

_________________

Man kan med god grunn spørre, når alt kommer til alt, om det er noe stas å dele plass i himmelen med en gjeng med dobbeltmoralister? Jeg kan i hvert fall ikke skjønne at det skal være noe å trakte etter.

Og hvor sannsynlig er det egentlig at den fanatisk troende George W. kommer til himmelen, når han konsekvent i hele sin politiske karriere har oversett Det Femte Bud, altså ignorert det viktigste prinsippet, mens han stolt har ridd alle andre kjepphester han har kunnet finne?

__________________

Jeg er glad jeg ikke dilter etter disse hyklerene, men faktisk forsøker å respektere Det Femte Bud som et almenngyldig og ufravikelig prinsipp. De tre første budene derimot, de driter jeg i,. Denne Guden bør ordne opp i sitt eget hus før jeg kommer til å mobilisere noen interesse….