8.marstanker rundt Yoko Onos liv og virke

Det er 8.mars i dag.

En fin dag å hedre en banebrytende feminist som desverre alt for sjelden får oppmerksomhet for det hun fortjener å få oppmerksomhet for.

Jeg snakker selvsagt om Yoko Ono.

Den japanske overklassejenta er kjent for allmennheten som John Lennons kone. Og beryktet for å detaljkontrollere John Lennons liv, samt selvsagt for å være arkitekten bak Beatles’ oppløsning. Det siste er en seiglivet og mildt sagt tvilsom myte, men det er nok den hun dessverre assosieres mest med.

Utakk er verdens lønn.

Hun var / er noe langt mer. Hennes fremste kjennetegn da hun ble kjent for den brede offentlighet var jo at hun motsatte seg å være somebody’s darling. Hun var ei dame som NEKTET å være bare John Lennons ektefelle. Hun ville bare være Yoko. Kunstneren, feministen og mennesket Yoko. I den rekkefølgen, tror jeg.

Yoko tilpasset seg ikke situasjonen slik kvinner skal gjøre. Hun hevdet sin rett til å være Yoko, og ble opfattet som uspislig og egoistisk. Hun burde selvsagt innordnet seg, trådd til side og lagt ting til rette slik at Den Store Mannlige Kunstneren kunne utfolde sitt enorme potensiale uhindret. Det er jo det kunstnerkoner gjør.

Det er mange eksempler på talentfulle kvinnelige kunstnere som legger sine karrierer til side for å støtte opp om De Store Mestere som erobret de. Den definitivt minst feministiske handling noen kvinne kan gjøre

Yoko viste tydelig for offentligheten at hennes virke ikke var en hobby hun beskjeftiget seg med når ektemannens tidsskjema tillot det. Hun lagde sine egne premisser, satte sin egen agenda og sto fast på det. Dette fortjener en kvinne honnør for, ikke utskjelling.

Mange har hevdet at Yoko Onos musikkkarriere er et produkt av at hun fikk leke seg i studio fordi hun var John Lennons kone. Men Onos musikkarriere begynte lenge før hun traff Lennon. Den var ikke noe som ble improvisert frem av et fruentimmer med for mye tid og enda mer penger.

Yoko Ono ble født inn i den ypperste japanske overklasse. Hun gikk bl.a på skole med barna til den japanske keiseren. Hun spilte piano fra hun var 4 og fikk opplæring i japansk operasang. 19 år gammel flyttet hun til New York, der hun studerte musikk, og ble kjent med verkene til Schonberg (mellomkrigstidene store «klassiske» avantgardist), og hun ble også kjent med bla. John Cage.

På den tiden, i begynnelsen av 60årene opptrådte hun bla med Ornette Coleman i Royal Albert Hall. Friflyt/friformjazz med rare lyder. Før det to opptredener i Carnegie Hall, sikkert ganske selsomme de også. Musikken var en del av hennes helhetlige kunstkarriere, der happeninger, in-person-performances, publikumdeltakelse, konseptkunst og abstrahering var nøkkelord. Ono hadde hatt flere separatutstillinger, og var i første halvdel av 60-tallet meget synlig på kunsthimmelen i USA og England.

Hun var altså en kjent og inflytelsesrik avantgardekunstner i New York på den tiden hun traff Lennon.
_______________

Skulle en slik kvinne vike til side for å gjøre plass til ektemannen sin? Nei, det var naturligvis helt uaktuelt.
________________

Jeg har sett to utstillinger av Yoko Ono, en gang på Henie-Onstad senteret på Høvikodden og en gang på Astrup Fernely Museet for Moderne Kunst i Oslo. Onos kunst er kunst til ettertanke og kunst til provokasjon. Og der er veldig fint å oppleve Yoko Onos virke uten påtrengende konnosjoner til John Lennon/The Beatles. Oppleve kunsteren, ikke «kona som ødela». Begge utstillingene representerte for meg opplevelser av den typen som man ikke rister av seg. Opplevelser som tar bolig inne i deg. Tanker og opplevelser og ideer og inntrykk plantes på en sterk og stilleferdig måte. og det blir en del av ballasten min. Onos kunst blir på en måte abstrahert til undring, varme og paradokser som kan hentes frem fra et sted inni deg, lenge etter at kunstverkene er fjernet. Konseptkunst, performance, publikumsdeltakelse ? Indeed.
_______________

Skulle en slik kvinne vike for å gjøre plass til ektemannen sin? Nei, det ville helt klart vært å utvise selvdestruktiv lojalitet.
________________

Yoko Ono sto fast på sin rett (og plikt) til å være selvstendig menneske, til å være kunster, til å fortsette sin karriere, også etter at hun ble en av verdens mest kjente koner. Dette til tross for at hun møtte så mye motvind som noe menneske noensinne kan forvente seg å oppleve. Det er sikkert ingen spøk å bli betraktet som planetens hespetre nr 1. Hun sto i mot en flodbølge av motvilje, bølgen har ennå ikke lagt seg helt, men hun står fremdeles oppreist. Tross dette gir likevel kunsten hennes et overbærende, fredfylt helhetsinntrykk.

Jeg påstår at Yoko Ono gjennom sitt liv fremstår som selve urfeministen. Hun er en av de «offentlige» kvinner som har betydd mest for kvinners rett til å være seg selv. Gjennom sitt livseksempel signaliserer hun tydelig at hun anser seg selv for å være like viktig som sin mann, og at hennes verk og virke har en egenverdi. Dette er en sterk markering, gitt at mannen hennes var en av planetens mest tiljublede individer. Hun har ennå ikke fått særlig annerkjennelse for akkurat dette, men når kvinnebevegelsens kulturhistorie skal skrives, vil det være vanskelig å komme unna Yoko Ono.
__________________

Og ennå har jeg ikke nevnt hennes musikalske produkjon, typisk nok møtt med hånlig latter og oppgitt hoderisting da de ble utgitt. Musikk som i dag fremstår som nyskapende,relevant, provoserende og i høyeste grad hørbar. Onos musikk har tålt tiden.

Hun har alltid et feministisk islett i tekstene, sjekk for eksempel disse: «Sisters, O Sisters», «Men, Men, Men», «Kiss, Kiss, Kiss», «I Have a Woman Inside My Soul», «I Felt Like Smasing My Face in a Clear Glass Window», «She Hits Back», «Yes I’m a Witch», «Give Me Something», «Death of Samantha» og «Mrs. Lennon». Dere vil høre fine sanger, vakre sanger, sinte sanger og kloke sanger. Aktuelle sanger, sanger som er lagd for å få oss til å stoppe opp litt, og kanskje se litt annerledes på verden. Og igjen, nesten alltid med et skjær av fred og ro over selve det musikalske uttrykket.

Deretter kan dere låne et øre til de sangene hun er mest beryktet for, screamerene, slike som: «Why?», «Don’t Worry Kyoko (Mommy’s Only Looking for a Hand in the Snow)» og «Open Your Box». Hør desperasjonen, fortvilelsen, smerten, aggresjonen. Onos prosjekt er selve livet og de følelsene som formidles i de sistnevnte «sangene» innngår i alle menneskers liv. Men slike ytringer var, og er, fremmede i populærkulturens verden. Jeg er sikker på at hovedinnvendingen mot Yokos musikk var rotfestet i nettopp dette; at hun gjør ting man ikke forventer av en kvinne, og at hun bryter konvensjonene i en kulturell kontekst som ikke var forberedt på henne. Menn kunne skrike ut angst og nevroser innenfor populærmusikkens rammer, men ikke kvinner. Hun sprengte konvensjonene og tok seg til rette på mannlige enemerker. Er ikke det feminisme da?
_________________________

SÅ idag hedrer vi den feministiske foregangskvinnen Yoko Ono, spiller Approximately Infinite Universe, og lover at vi skal forsøke å holde tunga rett i munnen neste gang noen bryter barrierer.

Og om jentungene mine noen gang spør om hvor disse merkelige plakatene som pryder rommet deres på hytta kommer fra, kan jeg fortelle om Yoko Ono og hennes betydning for endring av kjønnsroller i vår del av verden. Eller jeg kan fortelle om kunsten hennes, kanskje de blir inspirert av det…
_________________________

Så får det heller være at jeg har mine betenkligheter ved hvordan hun ivaretar John Lennons arv, hun fremstår ofte i den forbindelse som kompromissløst pengeglad, (noe menn sjelden blir kritisert for å være…). For meg virker det også nesten som om hun fullt og helt tror at John Lennons liv er hennes personlige kunstverk, et kunstverk hun ennå ikke er helt ferdig med. Derfor vandreutstillinger av postmortemkoloristerte lennonrablerier og slikt

Jeg har i tillegg betenkligheter med hvordan hun opphever grensene mellom det private livet og kunsten. Jeg tror at kunst skal være et bilde på livet, men ikke at selve livet skal være et kunstverk. Generelt er det vel så at overdrevent fokus på det private og det intime blokkerer for kunnskaptilgang og prinsippiell tenking.

Og jeg synes selvsagt at det er pussig at damen som før nektet å være bare John Lennons kone, nå virker fornøyd med bare å være John Lennons enke….

Men som feministisk ikon bør hun absolutt stå fjellstøtt!