Wergelands «Opium» for Folket på puben Paddy’s

(Skrevet av Robert Djurhuus Wasa 5. september 2008, klokken 12.09)

I går var det tid for en off-pist kulturopplevelse, en særdeles selsom begivenhet på Paddy’s i Lillehammer .
Vi som (tilfeldigvis) kjente vår besøkelsestid, fikk overvære intet mindre enn en urfremførelse av Henrik Wergelands glemte tekst «Opium» !
Annonseringen var nesten like bortgjemt som Wergelands tekst. har vært i 180 år; en beskjeden notis i stedets gratisavis som bare leses av noen få, som en siste utvei når tiden faller altfor lang.
En kamerat ringte og gjorde meg oppmerksom på begivenheten. Det passet egentlig godt å avslutte en komalignende tilværelse i sofaen for begge to, så vi salte opp og dro til Paddy’s.
Guinnessen smakte utmerket, som jo Guinness skal gjøre, og etter hvert dukket det også opp flere opiumshungrige gjester, ikke akkurat stinn brakke, men.
Jeg har jo lenge ant at Wergeland ikke bare var «Til Min Gyldenlak», «Skabelsen, Mennesket og Messias», «Nisser og Dverge», » Vi ere en Nation vi Med» og «Den prektigkledde Sommerfugl»: Det var vel Yngvar Ustvedt som i sin biografi om Wergeland, utgitt sånn ca midt på 1990-tallet, avslørte at Wergeland hadde ridd naken med en kvinne (hun var vel naken hun også?) foran seg på hesten i full galopp gjennom Grundsetmart’n ved Elverum… Dette er et bilde som har festet seg som et morsomt a propos på netthinna mi. «Vi små en alen lange»… ja, ja, men, sann…
Stein Schinstad var tydeligvis primus motor i prosjektet. Han hadde gravd frem teksten, skrevet i 1828, og publisert i «Norsk Månedstidskrift» i 1831. Deretter glemt. Så vidt jeg skjønner, har den aktuelle utgaven av tidsskriftet ligget på Nasjonalbibliotekket, siden den gang. Schinstad har kuttet og redigert og modernisert teksten, slik at den nesten har blitt sånn noenlunde forståelig for nutidens almue.
Schinstad hadde alliert seg med Arnold Anderson, Arne Sørenes, Øystein Larsen, Hallgeir Bakken og Jan Moldal (lydmann). Schinstad spilte rollen som Kongen, i kledelig purpurkappe, i tillegg til å være stykkets forteller. Hvem av de andre som besatte hvilke roller skal jeg ikke begi meg ut på å gjette, det gikk litt fort i svingene.
Nå er det kanskje på tide med en synopsis av handlingen, i den grad det lar seg gjøre: Kongen spaserer i slottsparken sammen med tre av sine betrodde menn (Ha, Ho, og Hu). De tre har uliker egenskaper…og er generelt ganske usympatiske. Under spaserturen treffer de den vakre Sylvia (for anledningen iført kledelig lang blond parykk og flagrende gevanter, synd med skjeggveksten…)
De tre, Ha, Ho og Hu, blir bråkåte og besatt av skjønnheten.. Alle vil ha jenta (menn er menn…) De fabulerer om henne og maser på Kongen om å få lov. Kongen blir på vegne av Sylvia ergelig over grisepratet, og beordrer de tre til å bevise at Sylvia virkelig ønsker å gi seg hen til en av dem. De to hun ikke vil ha, skal straffes med døden for løgn og slibrigheter.
Sylvia og kongen forelsker seg i hverandre, og Sylva får etter hvert vite hva de tre har sagt om henne. Hun vil jo ikke gi seg hen til verken Ha, Ho eller Hu, og etter mye styr utfordrer hun dem til å ta hver sin pille.To av pillene skal være dødelig og en er harmløs. Slik skal tilfeldigheten avgjøre hvem av de tre som skal overleve. En av de tre (var det Ho?) faller om som død av taktiske årsaker. De to andre tar hver sin pille. Den tredje pillen tar Sylvia selv. Da kongen kommer finner han alle fire tilsynelatende livløse. Han tar Sylvia med seg og setter henne på tronen som dronning post mortem.
Nå begynner den ene etter den andre å våkne.. hallusinering og babling og uhemmet tale er resultatet av pillene. Kongen får sitt pass grundig påskrevet av de to, som jo tror at de er på vei til Helvete uansett. Det hjertet er fullt av, renner munnen over med, særlig under ruspåvirkning… Her er Wergeland egentlig ganske politisk dristig, en slags tidlig anarkistdemokrat eller demokratsosialist…
De tre blir naturligvis arrestert, men Sylvia sørger for at de blir benådet, det var jo bare opium .Juksemakeren Ho, som lot som om han var død, blir derimot landsforvist. Det hele avsluttes med en hyllest til Opium, man tar bølgen og jubler og klapper og roper «Opium!» «Opium!».
og til slutt var det gratis «opium» til folket. Alle fikk..
——-
Hele seansen var til tider veldig festlig. Noen dødpunkter var det jo, men med litt redigering og enda litt mer modernisering av språket, kan dette utvilsomt blie en schläger.
Når det er sagt, så bør det heller ikke bli alt for velfrisert. Noe av det morsomme og sjarmerende var jo fremførelsens preg av av å være stuntteater. Her var ingen utenatlærte replikker, aktørene bladde flittig i manus og improviserte, her var ad hoc kommentarer til lydmann og publikum, samt fantastiske kostymer, sannsynlig gravd frem fra avfallskontaineren til Fretex…. Koreografien sto godt i stil med resten av oppsetningen, så hele den timelange fremføringen hadde fått et helhetlig kunstnerisk uttrykk.
Moro. Og Wergeland, står fremdeles med, vel… om ikke æren i behold, så i hvert fall rebellomdømmet godt styrket. Pussig hvordan man kan bli husket for andre ting enn det man bør bli husket for, eller hvordan ettertiden redigerer det kollektive minnet…
—–
Deretter var det tid for å spasere hjem, det er utvilsomt en god ide å arrangere stuntteater på steder der det serveres Guinness.
Dessuten var det gratis inngang!!!