om den første ordentlige vårhelgen i 2009

Helgen har stått i vårens tegn. Og i ballettens.

Fredagen gikk som vanlig, antar jeg. Husker  i hvert fall ikke noe spesielt fra den. Egentlig litt rart, men man sier jo at korttidsminnet er det som forvitrer først, så da så…

Lørdag, strålande sol. Å for ein strålande morgon, å for ein fortryllande dag. Alle trærne i skråningen ble hogd, (ikke av meg da, man har da folk til slikt….), deretter kuttet opp og kløvd (av meg). For det viser seg nemlig at ved egentlig er trær som er drept, og deretter partert til biter av passende størrelse.

Nå ligger haugevis av kvister, (trebiter som er for tynne til å bli definert som ved) rundt omkring huset. Andre ting som skjedde denne solskinnsdagen, var bl. a. generell beskjæring av busker og oljing av terrasseplattingen. Det siste ble forresten heller ikke utført av meg, man lever da i en symbiose der alle bidrar med sitt. Men jeg kjøpte blomster til henne, uten at det var noen direkte sammenheng mellom de to hendelsene, så langt i fra…

Blomsterkjøpet handlet forresten også litt om at det var en tidligere kollega som sto og solgte tulipaner til intekt for Lions foran Rema 1000 akkurat da jeg skulle handle pitabrød til søndagens middagskveldsmat…

Dessuten hadde jeg tenkt å skifte til vinterdekk i helgen, noe jeg strengt tatt har satt bort til hardtarbeidende verkstedmenn de siste årene. Men i år har jeg altså bestemt meg for å gjøre det selv. Det ble imidlertid ikke noe av. Det må nemlig innrømmes at undertegnede gikk litt for halv maskin på søndag.

Hvorfor det ? Jo, det har seg nemlig slik at når solen skinner, våren har kommet, og man i tillegg synes at man har gjort seg fortjent til noe ekstra, da gjør man selvsagt noe ekstra. Kort sagt, det var umåtelig fristende å innvilge seg et glass øl, fortrinnsvis Guinness, på byen. 

(For det er nå en gang slik at vi, i vårt protestantiske kulturområde, alltid  må gjøre oss fortjent til noe som er hyggelig. Ordet «hyggelig» er på vår kant av verden, nemlig tilnærmet synonymt med ordet «syndig», og da kan vi jo ikke spontant bare gjøre det. Vi skal helst unngå det, og om det er vanskelig å unngå hyggen, så er det et klart minstekrav at vi skal gjøre oss fortjent til det. 

Jeg har forresten hørt at det finnes steder i Europa der de eventuelt bare kan avlegge skriftemål i etterkant av hyggen, dermed er alt i orden. Det høres sympatisk ut, men det er sikkert en hake ved den ordningen også, skulle jeg tro.)

Nå ja, som sagt så gjort. Sammen med en god alliert ble det bytur. Blomstertrickset betalte seg, fruen kjørte oss nemlig med lett hjerte til et utgangspunkt i sentrum, (eller kanskje hun bare så frem til en kveld i fred og ro?).

Første stopp: Håkons Pub, byens bruneste. Pilsen smakte vann, så vi drakk fort ut, og dro 50 meter sørover til Paddy’s. Den selvsamme pub som omtales her:   Wergelands “Opium” for Folket på puben Paddy’s.  På Paddy’s fantes Guinness, må vite. Vi pratet oss gjennom kvelden på menns vis, mens Guinnessen på mystisk vis rant ut av glassene. Tiden gikk hyggelig og fort, og ingen hadde dårlig samvittighet. Etter hvert ble det musikk på Paddy’s. Et slags «blues»band, jeg fikk aldri med meg hva de hette, som hadde tatt den lange veien fra Elverum for å underholde i kulturbyen Lillehammer. Dermed var det slutt på all dannet konversasjon. Det blir jo umulig når decibelene regjerer.

Bandet var ikke bra, ikke i det hele tatt. Det hørtes ut som en usalig blanding av Fabulous Thundebirds og Doodle Bugs. Men definitivt mest som de sistnevnte. Doodle Bugs var, for de som ikke vet det, et danseorkester fra Elverum, mest kjent for schlägerene Lille Laila, Margareta, og Vil du bli med meg på fisketur Pernille. Det har blitt lagd bedre musikk, til og med på Elverum, for å si det slik. Musikken til elverumsbandet som spilte på Lillehammer var krydret med forferdelige, tydeligvis egenlagde, «tekster», som besto av klisjeer hentet fra rock’n’rollens barndom. Klisjeene var tileldig sammensatt, og hadde ingen indre logikk eller sammenheng, og det var vel tvilsomt om sangeren egentlig forsto hva han sang. Men han syntes sikkert at det var fine ord, og på engelsk til og med.. Skrekkelig. (Dog, en brukbar versjon av Fleetwood Macs, (egentlig Little Wille John sin),  «Need Your Love so Bad» må de vel krediteres for). Dette bandet gjorde i hvert fall sitt til at et videre opphold på Paddy’s ble lite attraktivt for seriøse mennesker.

Nå vel, vi forlot naturligvis åstedet, og gikk til Svare og Berg, for en siste pils, og litt mer dypsindig konversasjon før vi, på sedvanlig dannet vis, tok drosje hjem omtrent klokka fem på midnatt.

Jeg innrømmer at det kanskje ikke var et genialt sjakktrekk å sette meg til å se på Quantum of Solace da jeg kom hjem. Den tok jo sin tid, og krevde sin mann den også. Da jeg våknet var filmen ferdig….