1. Mai, Lillehammer, 2009. Og 2. Mai.

Første mai kom i år også, med flagg og faner, sang og spill. Parkkafeen åpnet, og is ble inntatt.

Kanskje SV og AP kom til å gå i protesttoget og demonstrere mot seg selv?? Interessant. Senterpartiet, derimot, kunne vi nok trygt regne med at kom til å være fraværende. De er jo tradisjonelt mest opptatt med å pløye markene akkurat denne dagen.

En selvkritisk førstemaidemonstrasjon, det hadde vært noe, det. Jeg kan for så vidt tenke meg mange paroler som kunne ha vært relevante under partienes demonstrasjon mot seg selv:

”Nei til at økonomisk vanstyre av kommunen vår!!”, ”Nei til nedskjæring i helse og skolesektoren”, ”Stopp utarmingen av fellesgodene våre!”
”Mindre voksentetthet er et svik mot de nye generasjoner!”, ”Stopp offentlig aksjespekulasjon”, ”Sett oss under statlig administrasjon før det er for sent!”.

Men det var ikke dette som skjedde. Av og til så skjer bare ikke det som burde ha skjedd. Ganske ofte egentlig.

Anført av hornmusikken kom toget togende inn på torget. Men der sto det ingen mann som solgte alle de ballonger som han kan, både gule og røde og grønne og blå…

Det kom altså et beskjedent tog, med røde flagg og tilbehør. Jeg kjente igjen store deler av kommunestyregruppa til Ap. De så ganske alvorstynget ut, og man må jo tilkjenne de litt guts, når de tør marsjere i gatene med relativt hevede hoder.
Det var faktisk INGEN lokale paroler i toget, men en mengde antiisrael plakater. Og noen om pensjon.

Jeg gjentar; Ingen lokale paroler! Ikke i det hele tatt! Dette må vel ha vært en første gang? For første gang i historien synes venstresiden at alt i kommunen er i sin skjønneste orden, uten å finne noen som helst grunn til å påpeke feil og mangler.

Her var det ingen som hadde tenkt å demonstrere mot seg selv, nei.

Så langt i fra.

——–

Det ble holdt en -1- appell. Av en fyr fra transportarbeiderforbundet, nestlederen. Han valgte å fokusere internasjonalt. På krisa, på EU, på krigene og slikt. Sikkert et fornuftig taktisk valg, gitt situasjonen partifellene hans satte kommunen i lenge før grisepesten dukket opp, ja til og med før den internasjonale krisa kom som et beleilig fikenblad.

Det var for så vidt kloke ord som ble sagt om verdenssituasjonen, men det var liksom ikke den vinklingen jeg hadde forventet. Det føltes på en måte som om jeg gikk glipp av noe… det var et eller annet som noen burde ha kommet på.. Noe med økonomi, noe med kommunen, men jeg fikk liksom ikke riktig tak i hvilke problemer det skulle være liksom.

Fra talestolen fikk jeg i hvert fall ingen hint om hva det var for noe viktig som kanskje burde vært nevnt denne dagen…

OK, kanskje det er jeg som lever i feil virkelighet.

Samma kan det være.

 

http://27249.vgb.no/2009/05/03/1-mai-lillehammer-2009-og-2-mai/

_____________________________________________________

Jeg har det i blodet at jeg ikke jobber ute i hagen første mai. Det er en dag da jeg foretrekker å se på at alle andre raker og snekrer. Men  enhver 1. Mai tar jo også slutt etter hvert

Dagen etter 1. Mai er 2. Mai. Helg og hagedag. Kvisthaugen skulle bort! Siste hånd på verket før hammocken inntas for sommeren.

Leie av tilhenger hos Statoil.

Første tilhengerlast avleveres forskriftsmessig på avfallsdeponiet, ingen problemer. Alt er i rute.

Tilhengerlast nummer 2 skal også av gårde. Se, nå begynner det å hjelpe på! Hammocken venter. Klokken er litt over halv to.

Tilhengerlast nr 2 møter veggen foran porten til deponiet. Bråstopp!

Stengt! Lang nese!

Aha! Kommuneøkonomidjevelen har slått til igjen! Antar jeg.

Det har alltid i mine 11 år på Lillehammer vært slik at deponiet er åpent til ut på ettermiddagene de første helgene i mai, slik at folk får tid til å levere hageavfall og slikt før den 17. For det er nemlig slik at verden skal være vakker, og biler skal være polerte, til den 17. Mai. Dette er en urgammel tradisjon på våre kanter.

Men ingen ekstraordinær åpningstid denne helgen, nei.

Lass nr 2 må gjøre vendereis.

Slik dukket en akutt problemstilling opp: Hva gjør man når man er i midlertidig
besittelse av en statoilhenger, full av rester etter trær, det er lørdag, og første mulighet til å tømme hengeren er torsdagen om en uke?

Det koster vel ca 120 kr/time å leie hengeren. Det blir dyr avfallssortering det.
Altså, hva gjør man?

Jo, man hekter av hengeren, og drar på rekognoseringsferd ut i skogen. Trær kommer jo opprinnelig fra skogen, Før de, for veldig lenge siden, bega seg ut på vandring, og smått om senn slo seg ned i menneskenes hager, hold de faktisk til ute i skogen.

Og da er det jo ikke umulig å tenke seg at et eller annet sted der ute skogen kan det finnes en plass som egner seg utmerket som et siste hvilested for de domifiserte vekster.

Det skader ikke å sjekke i alle fall. Man kjører av gårde. Til skogs.

——-

Fryktelig kjipt forresten, når skogsbilveiene er så bløte at man kjører seg fast.

Man prøver med første gir. Bilen går ikke fremover, den graver seg nedover. Så prøver man revers. Bilen går ikke bakover, den graver seg nedover.

Etter ti, tolv forsøk, innser man at det er umulig, Bilen står bom fast. Da er det at man oppdager at mobiltelefonen ikke ble med denne gangen heller.

Skogen er full av store trær, litt snø og fryktelig mye bløt bakke. Og ingen folk.
Bare en realistisk mulighet gjenstår; man begynner å gå. Traske hjemover. Skjorteermene er korte og skoene er ikke akkurat beregnet på blaute og snø. Skulle tatt med i-poden. Veien hjem er lang. Huff!

Men se! Der! Over trærne! Et rødt tak! Under et tak står det gjerne et hus! Og i et hus bor det ofte folk…

Da traktoren hadde ordnet opp, var det greiest å fortsette rekognoseringen et annet sted.

———–

Deretter dro man hjem, hentet hengeren med last nr 2, (samt telefonen), og bega seg på nytt ut i skogen. Et annet sted.

Fra da av foregikk bisettelsen av grener og kvister relativt uproblematisk.