Det nærmer seg 17. mai. I den forbindelse ønsker jeg å slå et slag en mann som har min dypeste respekt, en mann som, i skarp motsetning til de fleste andre i norsk offentlighet, virkelig har klasse.
Han har blitt hundset med, latterliggjort, sjikanert på alle måter, men vår mann står fremdeles oppreist. Uansett hvor hard motvinden er, så står han der. Han ikke står der ikke uvirksom, han slår tilbake med et smil og fienden må gjøre retrett.
Man kan bli royalist av mindre…
Ari Behn giftet seg inn i en familie der de mest akseptable svigersønnsysler hittil har vært å bedrive feststemt shipping i skyggene, eller å fordrive urbefolkning i hemmelighet. Så lenge svigersønnene ikke forstyrret hoffet med distraherende offentlig støy, var businessvirksomhet akseptabelt. Også for det brede lag av kongetro almue.
Men se! Hva skjedde? Jo, den nye vin blomstret! De fantasiløse og kjevegnissende businessmenn var med ett passè. Det var ikke så stas med kongelig gods på urbefolkningsgrunn i Brasil lenger.
Den royale familie var med ett ikke kun tuftet på britisk sendrektighet og amerikanskinspirert businessråskap. Vi fikk en franskmann! I hvert fall noe som lignet. En varmblodet musketer inntok det kongelige norske slott.
Business måtte vike for kultur! Ari var forfatter, en ordets mann, ikke en pengenes mann. Noe helt nytt ved hoffet! Og førstesidene i avisene ble inntatt med bravur!
Det tok en kort vinter, så var det gjort; nikkersadelen ble feid på sjøen. Her kom nemlig en mann som sto 
på ski i rosa skjorte og slips. Det norske folk gispet. Det var ille nok med en tronarving som hadde for vane å gå på popfestival for å sjekke opp alenemødre. Men en svigersønn i rosa skjorte? Hvordan skulle det gå med kongedømmet?
Det gikk bra gitt. Plutselig er det morsomt. Det skjer ting. Svigersønnen insisterer på egen synlighet; rosa og pistasjefarget bryllup er jo unektelig litt over the top.
Men mannen lar seg slett ikke pelle på nesen av trauste kritikere. Han slår tilbake. Ridderen mot vindmøllene. Men Ari Behn er ikke en klønete Don Quijote. Jeg føler meg mer hensatt til Alexander Dumas’ verden enn til Cervantes sin. Behn er som den elegante og edle musketer Athos. Han gjør som Athos, tar til motmæle, kaster hansker, og parerer elegant enhver provokasjon. Og dette er jo selvsagt provoserende for vindmøllene.
Barn får han også, og fruen hans danser med engler. Noe jeg helt klart har større problemer med å begripe rekkevidden av, jeg er jo bare et enkelt jordisk vesen. Men ingen kan nekte for at det virkelig svinger på øverste hylle i kongedømmet Norge for tiden.
Ting har blitt snudd på hodet; svigersønnen var en narr, narren var en ridder. Narren holder
speilet for oss, og ridderen forsvarer seg og sine. Han parrer ironi og glimt i øyet med selvhevdelse og selvforsvar. Ord som galanteri, duell, vendetta, ridderlighet, utfordring og tapperhet har blitt gjenfødt i det norske språk. Det er ikke lite utrettet bare det..
Det er nesten så selveste Harald får et skjær av Solkongen over seg. Og, altså, det er nesten så undertegnede blir rojalist. Kanskje vi burde innføre ett skikkelig kongelig hoff? Nå ja, men vi kan jo utsette avskaffelsen av kongedømmet i hvert fall i en generasjon til.
Så den17. mai er jeg atter stemt for å nyte hornmusikk, unger og sol i parken, og kanskje ta en absint for kongedømmets musketer. Absint burde være et ganske passende drikke. Det er jo laget av malurt, og den godeste Ari Behn er nok som malurt i begeret til våre mange dresskledde gråmenn. Dessuten er jo absint grønn, som vår manns bryllupsfest.
Hvis de selger absint på Parkkafèen da
————————-
(absint – brennevin. Bittert brennevin med ca. 65 volumprosent alkohol, aromatisert særlig med ekte malurt. Ble opprinnelig fremstilt i Frankrike (bl.a. av Pernod), men forbudt 1915, da produktet ansåes å være skadelig for nervesystemet. Nå tillatt igjen etter at skadene som oppstod, menes å ha vært forårsaket av det høye alkoholinnholdet, ikke urtene. Erstatningen som kom da produktet var forbudt, Pastis, har imidlertid i dag langt større omsetning. Det er et anisbrennevin med spesielt stor utbredelse som aperitiff i Frankrike, og har det til felles med absint at det blakker (opaliserer) ved tilsetning av vann.)
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/martha/artikkel.php?artid=582287
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=543273
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=553293
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=553298
http://www.dagbladet.no/2009/05/17/nyheter/17_mai/fest/6268330/
ROBERTS FRIE FLYT 
For meg var dette nye tanker om Ari Behn. Jeg måtte gå litt i tenkeboksen etter å ha lest dette. Nå har jeg kommet ut av boksen og må innrømme at det var mye sannhet i det som ble beskrevet. «En franskmann» i stedet for en «engelskmann» og «amerikaner». En representant for kultur i hoffet. Ikke helt bortkastet, kan man si.
Og «steika godt skrevet», som hu’ sa brura!