Det vanskelige Nei-ordet (Litt om barn og mye om foreldre)

Bare noe tanker rundt det å oppdra barn.

Jeg vet at noen sikkert kommer til å bli provosert av av det jeg nå skriver. Ellers kanskje ikke; de jeg skal utfordre / angripe / sette på plass er vel helst av den type mennesker som ikke blir lett provosert. De er alt for runde i kantene, forsiktige  og velmenende til det…

Det følgende handler i bunn og grunn om grensesetting. Jeg forutsetter at tydelig grensesetting for barn er, ikke bare en nødvendighet, men helt og holdent et gode. Jeg tror også at mye av den uro, konsentrasjonsvansker og generell mangel på respekt for andre, jevngamle så vel som voksne, som ansatte i barnehager og småskoler opplever, har sine årsaker i at vår nåværende foreldregenerasjons gjennomgående manglende evne til å sette grenser for sine yndige små. Se for øvrig innlegget mitt  «Skolen og slikt» ( http://27249.vgb.no/2008/02/20/skolen-og-slikt/ ) fra februar for ett års siden.

Jeg kan bare ikke begripe hvorfor det skal være så fryktelig vanskelig å si et enkelt og greit «NEI!» til ungene sine. Nei, du får ikke lov! Nei, du får ikke være oppe bare litt lengre! Nei, du får ikke lov til å klenge på meg og avbryte mens jeg snakker med andre! Nei du får ikke is i dag! Dermed basta!

På meg virker det som om mange (de fleste?) foreldre skyr / ikke tør å være direkte når de henvender seg til barna sine. I stedet for å si klart i fra hvordan «ting» skal være, hva som er akseptabelt eller ikke akseptabelt, hva som er lov / ikke lov, sender de ut ulne tvetydige signaler. Ungene blir deretter mer eller mindre overlatt til selv å fortolke signalene ut i fra situasjonen. Og vi må for all del ikke HEVE STEMMEN vår, barna kan jo bli forskrekket og ta skade på sine sarte sjeler, og vi vil jo ikke barna våre noe vondt, vil vi? 

Én ullen foreldrestrategi er medbestemmelsen: Barna skal involveres må vite. Barna skal være deltakere i beslutningsprossessene, på lik linje med de voksne. Om barna har kognitiv kapasitet til å forstå hvorfor og hva de invitereres til å være deltakere i, er underordnet og et ikke-tema. Problemet er jo her at barn ikke forstår en problemnstilling i sin fulle bredde, og derfor ikke har mulighet til bestemme noe som helst. Grunnen til at vi ikke sender fireåringer ut i trafikken alene er at de ikke har forutsetninger til å forstå trafikkbildet, vurdere avstand og risiko. Akkurat slik er  det når det gjelder de mer abstrakte områder av tilværelsen ogå. Pappa eller mamma kjører bilen, eller leier barnet i trafikken. Ansvaret ligger hos de voksne. på samme måten er det mamma og pappas ansvar å bestemme hva som er til beste for barnet i livets øvrige aspekter. Dermed opplever barnet tilværelsen som trygg og god.

En annen foreldrestrategi er å forhandle. Bråk, krangel gråt, sinne og uenighet defineres som et onde, så for å unngå det forhandler man. Hele tiden. Og for enhver pris. Forhandlingsmetoden er suveren når det gjelder å utydeligjøre grenser. Konsekvensen av de stadige forhandlinger er jo at grensene forflytter seg hele tiden. Ett forhandlingsresultat i dag, ett annet i morgen. Jeg mener at forhandlinger som et sosialt redskap fungerer absolutt best når det skjer mellom likeverdige partnere, noe relasjonen barn-foreldre ikke består av. Forhandlerforeldrene er gjerene de som  er superdupervenn(inn)er med barna. Forhandlinger signaliserer til barnet nettopp det at «du har like mye forstand på dette som vi voksne. Vi er på like fot». Men forhandlingene er, på samme måte som de evige forklaringer, med på å undergrave barndommen, man åpner dørene til voksenverdenen lenge før barnet er rede til å tre inn. Barna tvinges til å forholde seg til fenomener som  det ikke har forutsetninger til mene noe om.

Den tredje, og kanskje ekleste, foreldrestrategien er substituttpresentasjonen. Når man tror barnet blir lei seg pga f.eks et avslag på en forespørsel, så pakker man inn avslag emd en presentasjon av  et altewrnativ- «Nei da, gutten min, du kan ikke får en nye dvd nå, men ikke være lei deg,  kanskje vi kan spise pizza og hygge oss når vi kommer hjem i stedet for…» «I stedet for»; det skal altså lønne seg for barnet å forvandle seg til en grinete og ekkel unge i butikken, premien får det når det kommer hjem. Det er sikkert behagelig for alle parter, men grensesetting er det ikke. Og lærdommen blir jo uvergelig at det betaler seg å fremvise litt uartig oppførsel.

Jeg vet om foreldre som er beundringsverdig konsekvente når det gjelder å benytte seg av de tre skisserte oppdragelsesmetoder, og jeg må vel si at jeg anser det som mer enn rimelig å anta at der er en sammenheng mellom metodene og det faktum at avkommet deres ikke alltid fremstår som like spiselig og velsmakende for omverdenen…. 

Unger trenger å vite at sånn er det! Så kan man forklare litt etterpå, dersom det ligger an til det. Unger trenger at noen bestemmer og de trenger at noen har ansvar for de. det trenger tryggheten som rammer og grenser gir. Forklaringene, forhandlingene og substituttene handler ikke om barnas behov. Ikke i det hele tatt, de handler om derimot foreldrenes behov for å fremstå, for omverdenen og seg selv. som selvoppofrende og gode foreldre. Misforstått selvfølgelig. Man blir ikke gode foreldre av å kultivere ekle barn, og man blir ikke gode foreldre av å forvirre barna sine.

 For omsorg er ikke å dulledille og kjærlighet er ikkeå premiere uhemmet. 

Eller er det virkelig sånn at vi skal ha et samfunn på barns premisser, der barna til syvende og sist er de som skal avgjøre hva som er «Best» og «Riktigst» og «Teitest» ? Mens vi voksne er barnas tjenere..

Les forresten William Goldings glimrende roman «Fluenes Herre», om grenseløse barn i fri utfoldelse…

Barn liker seg best, og utfolder seg friest og tryggest, når de har klare grenser å forholde seg til. De skal få lov til å konsentrere seg om  det å være barn, uten å måtte forholde seg til ymse beslutningsproblematikk rundt barndommens rammevilkår. Det siste er det foreldrene som skal ordne med.

Det funker som oftest, i hvert fall…