Nytt Familiemedlem. Og litt om familiedemokrati i praksis.

Hunden begynner å bli gammel og mett av dage. Den blir faktisk eldre for hver dag som går. Konsekvensen

av denne aldringsprossessen skjønner vi alle. Det går uvergerlig mot de evige hundejaktmarker for Arthur. Der kan han storme fritt omkring, jage opp dobbeltbekkasiner, sjekke opp tisper med løpetid, studere ender, få servert biff på sølvfat, og til slutt muligens møte sin gamle mentor og støttekontakt Truls.

En gang i tiden hadde jeg schâfere, samt et par «diverse» hunder. Men helt siden Truls bestemte seg for å slå følge med meg gjennom livet sitt for 20 år siden, har golden retrievere vært hundene for meg. De to golden retrieverene Truls og Arthur har vært utrolig fine hunder og kamerater. Arthur er av den nonsjalante og selvsikre typen som bare GJØR ting med den største selvfølge. Han har aldri helt skjønt at han er hund. Samtidig pleide han være en litt uvøren personlighet som likte å løpe, og å stikke nesen sin bort i alt mulig. Truls var mer tenksom og forsiktig, samtidig som han var fredlig dominerende ovenfor andre hunder, høyt hevet over alle konflikter. Det er nå drøyt 4 år siden Truls døde, og fremdeles merker jeg av og til at han sitter staut og rank i baksetet av bilen når jeg kjører. Han kikker fremover og følger med på det som skjer, så forsvinner han brått igjen. Jeg kan ikke påstå at jeg ser ham alldeles tydelig, men jeg merker at han er der.

Nå vel, i fjor gravde vi i hvert fall et hull til Arthur på hytta, ved siden av Truls. Vi trodde ikke han skulle vare vinteren igjennom, så vi tenkte det var best å få det gjort før telen kom. Men Arthur trosser prognosene og har fremdeles høy haleføring der han tusler lykkelig omkring i nærmiljøet. Om enn med et litt mer stivbeint ganglag, og i et betraktelig lavere tempo enn han hadde i sine glansdager. Men ingen grunn til å tilkalle FrPs aktive dødshjelp, foreløpig…

Tida er det allikevel ingen som kan snu.

Jeg har levd et halvlangt liv, og har til sammen tilbrakt drøyt 3 mnd. av min voksentilværelse uten hund. For min del er saken grei; jeg vil ha meg en ny hund. Gjerne en som Arthur rekker å hilse på før han setter  kursen mot hundehimmelens ekte gleder.

De andre i familien er heldigvis enige, så da blir det ny hund. Men sterke krefter prøvde seg med forslag om andre typer hunder, kanskje en som er litt mindre? Eller en som ikke røyter så mye? Jeg forsøkte å ligge lavt uten å mene noe, så etter hvert tok alle til fornuft. Det blir golden retriever igjen. Naturligvis.

Never change a winning team. Jeg argumenterte ikke veldig sterkt mot å prøve med ei tispe denne gangen. Man må kjenne sin besøkelsesetid, ingen vits i å være overdrevent sta…

Ungene i hundre; YES!!, vi må finne navn! Tiåringen, som er systematiker, finner en dertil egnet bok og noterer navneforslag. Familiedemokrati skal praktiseres…

Maya, Bella, Donna, Tira, Dina, Radka, Inga, Frøya, Rita, Lucy, Kråka, Lizzie, Anka, Mira, Emily, Tina, Aida, Aisy, Zita, Tinka, Minnie, Merissa. En hel side med forslag. Hun tenker ut hvordan avgjørelsen skal tas, slik at alle blir fornøyd. Et av tricksene er å lansere flest navneforslag selv, da blir sjansen større for seier til slutt. Dessuten så begynner hun å lese om hvordan hundevalper skal håndteres og dresseres. Og om agility. Min personlige favoritt blant de aktuelle navnene er Kråka, selv om jeg innser at det navnet ikke har noen som helst sjanse til å nå opp i den demokratiske prosessen som nå ligger foran oss…..

Men kenneldama har tatt feil!! det var ikke så mange tisper i kullet allikevel! Kan vi kanskje ta en hannhund i stedet? Ja. Klart vi kan! Ting går fars vei allikevel! Never change a winning team. Så sånn blir det. Nå må det så klart lages ny liste, med nye navneforslag: Frikk, Tiger, Fido, Kasper, Happy, Ulv, Nero, White, Zac, Simba, Ringo, Frikar, Gutten, Bisken, Ta’niband, Ari, Lompa, Flekken, Mustang, Victor, Andy, Zigo, Lapis, Charlie, Troll, Tassen, Kompis, Baluba, Micko.

I forrige uke falt bestemmelsen. I løpet av første valgomgang ble navnelisten samstemt redusert fra 29 til 9 navn. Ei tante fikk tillatelse av ungene til å levere en telefonstemme mot den nette sum av 5,- kr, og i neste valgrunde eliminerte vi 6 til. Demokratiet fungerer! Vi sto altså igjen med 3 navn: Frikk, Flekken, og Kasper. «Frikk» er ett av tiåringens forslag, «Kasper» er gjenbruk av navnet til min første hund,

mens «Flekken» er seksåringens forslag. Det siste er et morsomt navn, særlig med tanke på at golden retrievere har vært flekkfrie til alle tider. Men nå begynner seksåringen å øyne muligheten for et valgnederlag, så hun trekker seg tilbake til stua. «Det er ingen vits allikevel, jeg taper uansett!». Demokrati i praksis er vanskelig, viser det seg. Noen vil jo alltid bli nedstemt av andre. Men alle de tre navnene er akseptable for de tre gjenværende demokrater, til og med tiåringen er fornøyd med utfallet så langt. Så vi holder en kort rådslaging, og bestemmer oss for å avlyse valget, og heller foreta loddtrekning. Det er kanskje lettere å takle for nybegynnere i demokrati, tenker vi. 

Ganske riktig. Nå er det langt fra sikkert at storesøster kommer til å trekke det lengste strået, så seksåringen er kjapt på banen igjen. Kanskje hun øyner et lite håp allikevel?  Elleveåringen skriver lapper, og seksåringen trekker. Dermed er det hun som på en måte bestemmer at den nye hunden skal hete Kasper. Til slutt er alle særdeles fornøyde med den nestendemokratiske prossessen.

Om ca 14 dager skjer det, sommeren er definitivt reddet, og alle hjerter gleder seg.

________________

Til slutt et lite sitat om avkom, av Alf Prøysen. Det har liten eller ingen sammenheng med det ovenstående, men er likefullt blant mine favorittord fra den vise mannen fra Præstvegen. Han kunne kunsten med å si alt, nesten uten å bruke ord

«-Lille Måltrost, Lille Måltrost, har du tre eller to?

– Jeg har tre som er flinke, og en som er god.»