Litt om Kasper, men mest om Michael Jackson, Knut Hamsun og Gary Glitter

 

Det er  14 dager siden jeg skrev her sist, og i mellomtiden har skoleferien kommet over oss. Det medførte selvsagt en knallhard kamp om PCen den første ferieuka. Dessuten er en barnebursdag unnagjort. Den tok sine to helger (samt uka i mellom), slik som seg hør og bør i våre dager. Nå har tilværelsen endelig roet seg ltt, feriemodusen har overtatt, og plassen foran pcen ble plutselig ledig. 

Det siste har klar sammenheng med at Kasper flyttet inn hos oss i dag. Akkurat nå driver han på med å gjøre seg husvarm, med en fotograferende elleveåring på slep. Arthur tar det hele med stor ro, lar seg ikke affisere særlig av forventninger om støttekontaktsinnsats og barneoppdragelse.

Vi har  allerede avviklet en del barselsvisitaser, med tilhørende kaffe og is. Og Kasper finner seg vel til rette i sin nye heim, ser det ut som. Sosial og nysgjerrig og trygg. Mer om ham senere. Vi må bli bedre kjent først.

_______________

Varmen har i det siste vært svært varm, så skriveoverskuddet mitt har nærmest dampet bort, men nå er tiden er inne til å la datadrøsen gå.

Det har jo skjedd så mangt. Michael Jackson er død. Det kan mange sikkert mene noe om. Det gjør ikke jeg, utover å tenke for meg selv at det var en logisk slutt på et liv som hadde kjørt seg fast i en blindgate. Som det sto i Dagbladet: «Nå er han død. Og den gale mannen skygger for den geniale».

Jeg aner at verden nå får et problem å hanskes med, noe lignende med det norske Hamsunproblemet. Hvordan skal man egentlig forholde seg til et kjent menneske som til de grader representerer ying og yang, samtidig? Hamsun: Genial og høyt elsket forfatter. Og nazist. Jackson: Populær popmann, noen sier uovertruffen. Og etter alle solemerker pedofil, i hvert fall offentlig selvdestruktiv og generelt særdeles dårlig jordet.

Dette er ikke lett. Hyller man dikteren Hamsun, eller nazisten? Er det mulig å tenke seg den ene adskilt fra den andre? Kan dikterbautaene bli brukt til nazimarkeringer? Hvorfor er i så fall det feil? Hvem eier arven etter ham? Ville Hamsun ha vært en så stor dikter uten å ha nazikimen i seg?

Eller; hyller man popmusikeren eller gærningen? Kan hyllesten oppfattes som en aksept for mannens forkjærlighet for unge gutter? Fordømmer man musikeren eller den pedofile? Finnes det noe skille mellom de to? Ville Jackson vært i stand til å gi kidsa det de vil ha, uten at han ville ha kidsa? Åpner genihyllesten døra på gløtt for uakseptable handlinger, flytter man enda en grense bitte litte grann?

Da Gary Glitter ble avslørt som pedofil var det mye lettere å komme med en unison fordømmelse. Han var jo gått ut på dato. Utgangspunktet er at nesten ingen innrømmer at de liker musikken hans. Og da er det jo mye lettere å komme med en samstemt avvisning av hele mannen og hans vesen. Den gale mannen skygget for den ordinære, og det er helt problemfritt. Ingen bryr seg.

Men i Jacksons, og Hamsuns, tilfelle klarer ikke de gale mennene helt å skygge for geniene. Dermed har vi et problem. Når både privat og kunstnerisk informasjon om personene er alllment tilgjengelig, så blir begge deler sammenvevd i hodene våre. De utenomkunstneriske aktivitetene skaper altså kognitiv støy, i hvert fall for meg.  Jeg finner det for eksempel vanskelig å høre «Billie Jean» eller «We are the World» uten å tenke på Michael Jacksons små guttevenner. Jeg har også i hele

mitt voksne liv funnet det problematisk å skulle lese Knut Hamsun. (Det har også sammenheng med en drepende gjennomtolking av Landstrykere i mitt første år på vidergående…). Det at jeg vet noe om Hamsuns historiske posisjon i årene 1930 – 1948, gjør det vanskelig for meg å lese ham, nyte forfatterskapet. Jeg har også fått for mye informasjon om Michael Jackson, slik at det nærmest er utenkelig at jeg skulle finne på å gjøre dypdykk i hans musikkproduksjon. Jeg hører, og jeg vet, at det er bra, men jeg er ikke interessert.

En lang periode nå har heller ikke resten av verden vært interessert heller. Hypen rundt comeback har garantert vært like mye fundert i medienes forventing om nye skandaler, som i troen på at mannen skulle kunne gjeninnta tronen. Den eneste måte Jackson kunne gjøre et skikkelig comeback på, var gjennom å dø. En logisk slutt på et liv som hadde kjørt seg fast i en blindgate.

Akkurat som svigerfar Elvis. Han var også grundig detronisert da han døde. Elvis ble kanonisert så snart han var kald. Den gale Elvis som skjøt med hagle på TVer og som poppet kilovis med piller, ble tonet voldsomt ned, så nå sitter han for alltid øverst på poptronen. Det samme vil nok skje med Jackson. Plateselskapet som knapt har tort å reklamere for Jacksons siste samlinger, de kommer nå til å klemme til for fullt, med kampanjer om det avdøde og dypt savnede (og pedofile?) geniet… Som manager Colonel Tom Parker sa, da han fikk høre at Elvis var død: «Dette forandrer ingenting».

Men Gary Glitter er død lenge før han slutter å puste. Og hva med meg da, som har mye mer sansen for Glitters steinalderglamrocktrommer, enn for Jacksons eleganterier, dansetrinn, kvitring, stønning og falsettsang? Hvordan skal jeg forholde meg til ting? 

_____________-

 Jo, jeg rusler stadig like undrende rundt i tilværelsen. Mens jeg snubler i en hundevalp som prøver å spise tærne mine og mens menneskene rundt meg synes jeg burde være litt mer tilstedeværende. Dessuten snubler Jeg vel også i mine gjentatte forsøk på å sortere rett fra galt, og godt fra ondt. Tilstede? Jeg går jo her og tenker, for pokker. Jeg undres, her er så merkelig…….,..

http://www.vg.no/musikk/michael-jackson/artikkel.php?artid=560340

http://www.kjendis.no/2009/07/06/kjendis/michael_jackson/republikanere/7076712/