Gjesp. I år markerte avslutningen på sommeren valgkampens begynnelse.
FrP, KrF, Høire, Venstre, Fridemokratene, Pensjonistpartiet, Kystpartiet,Senterpartiet, Arbeiderpartiet, SV, De Grønne, Rødt og sikkert flere til, skal kjempe om vår gunst. Det finnes både fascister, gammelkommunister, kristenfundamentalister og anarkister representert i norsk partiflora. I tillegg til partier for de av oss som synes at folkeavstemninger er tidens løsen, og for de som er opptatt av transcendental meditasjon, moseloven eller kalifatet.
For alt jeg vet eksisterer det partier for tilhengere av aktiv dødshjelp, for folk som synes at det er fornuftig med alkoholsalg på bensinstasjoner og for de som synes at sentrale arbeidsavtaler er idioti.
Med litt research kan de fleste av oss sikkert finne et parti som passer, sånn stort sett i hvert fall.
Jeg har gjort et helhjertet forsøk på å følge med i politikken helt siden jeg i min ungdom hadde to-tre års (om enn perifer) tilknytning til en av våre politiske ungdomsorganisasjoner. Det er interessant og jeg har alltid likt å tro at det er viktig i forhold til hvilken verden jeg ønsker å leve i. Politikk er jo historie, samtid og fremtid i ett. Politikk skal liksom være det redskapet som danner rammebetingelsene for hverdagslivet mitt. Ja, ja, sier du det gitt?
Etter som tiden har gått har politikk og saker blitt mer og mer utydelige. Karisma har blitt viktigere enn innhold. Karriere har blitt viktigere enn ideologi. Tendensen har vært der lenge, og nå i det siste har det blitt riktig ille. Jeg har alltid stort sett visst hva jeg skal velge. Men nå i år? Jeg vet ikke, er det egentlig noen vits i det hele tatt?
Om vi spoler tiden tilbake og ser på samfunnsutviklingen de siste 30 årene, så er det høyresiden som har «vunnet». Tar man for seg Høires prinsipprogram fra ca 1981 vil vi finne at de fleste punkter er infridd. Tar man Aps program fra begynnelsen av 80-tallet så er det fullt av tapte saker,
Hvert fjerde år fyller politikerklassen oss med prat om for eksempel satsing på kollektivtransport og miljøsaker. Vestfoldbanen har fremdeles en snitthastighet på 68 km i timen, leste jeg, og togene på Rørosbanen er fortsatt de samme som ble innkjøpt på femtitallet. Det er satsing det. Miljøsatsingen handler i praksis mest om sverigeeksport av sirlig sammenbrettete melkekartonger, samt noe diffust prat om klimakvoter der «man» jobber for å få et brukbart system på plass. Det er satsing det.
Samferdsel for øvrig har også alltid vært et populært satsingsområde i valgår. Man lover å flikke på 2 km vei i Nordland, bygger en tunnel i Hordaland, ei bru i Rogaland og å legge ny asfalt på E6 ved Rudshøgda,…… Det er satsing det.
Distriktspolitkk er også et stemmeinnbringende satsingsområde. Mens flere og flere lokalsamfunn forvitrer og råtner på rot…
Skolesektoren likeså, jeg kan bare nevne at da jeg gikk på ungdomsskolen, for en halv evighet siden, fikk jeg utlevert fillete samfunnsfagbøker der det sto skrevet at Haakon VII var konge av Norge. Vi kan vel bare slå fast at ressurssituasjonen stort sett er på samme nivå nå. Gamle bøker på mange skoler. Èn skarve IKT-vogn som deles av 300 elever osv…
Helsesektoren er vel den eneste sektoren som har fått tilført rimelig med ressurser i perioden. Men der i gården er det til gjengjeld slik laga at jo mer kunnskap/teknologi/ressurser de får, jo flere sykdommer blir definert. Dette resulterer naturligvis i en stadig voksende pasientmengde. Køene kan aldri elimineres, men ingen tør si det…
Jeg har etter hvert skjønt at politiske satsinger og prioriteringer mest er verbale øvelser i verdens rikeste land. Og det gjelder alle partier. Det er jo ikke bare AP som har hatt makta i disse årene….
Det eneste partiet som prøver å late som om de MENER noe, at de har en plan, er FrP. Men det har gjennom denne valgkampens opptakt vist seg å være bare spill for galleriet. FrP kommer med det ene friske politiske utspillet etter det andre. Ymse halvmenigmenn og underoffiserer slenger rundt seg med saker. Når de skjønner at sakene ikke faller i god jord, så er partilederen ute og sier «at EGENTLIG så er det selvfølgelig slik at….» De vil ha makt, de også. Og det er tydeligvis opplest og vedtatt at man forspiller sjansen til innflytelse når man er tydelige. Man må jo ha ryggen fri når man skal inngå kompromisser.
Politikk har blitt en øvelse i å ikke tråkke noen på tærne. Klasseforskjeller og fattigdom er ikke-temaer. Solidaritet likeså. Og ingen tør målbære synet om at egoisme er en positiv forutsetning for verdiskaping. Poenget er hele tiden å dekke over interessekonflikter, skjule agendaer og forsvare alles interesser samtidig. Grå grøt. Da blir plutselig ikke aktiv dødshjelp så attraktivt lengre, ikke sprit på bensinstasjoner heller. Keiserinna står der uten klær og himler med øynene og later som ingenting. Men det er naturligvis de friske utspills retorikk som huskes, og som skaper den kollektive bevisstheten om partiet hennes. Brannslukningen ettterpå er ment til å berolige journalister og potensielle politiske samarbeidspartnere.
SV finnes ikke lengre, i hvert fall ikke andre steder enn skyttergravene, hvorfra de av og til forsøker å forsvare seg. Høyre befinner seg tydeligvis i nærheten av helt andre slags graver og stikker enda sjeldnere hodet opp. Forresten, kan noen i all verden fortelle meg hva prosjektet til Arbeiderpartiet er? Mener AP noe i det hele tatt? Hva er visjonen utover det å administerere?
På lokalplan har FrP i Oslo demonstrert fullstending økonomisk inkompetanse, nå senest med tomtekjøp i Spania. Samtidig har Arbeiderpartiet her på Lillehammer kjørt kommuneøkonomien fullstendig ned i grøfta.
Klar tale forekommer ikke i valgkampen i det hele tatt. Rikspolitikere med evne til prinsipiell og ideologisk tenking finnes ikke, med et mulig unntak i Høires Olemic Thommesen. Det er ganske så ille at ingen tør kalle en spade for en spade all den tid det er så fryktelig mange nakne keisere ute og går.
Det klareste utspillet hittill har vært Unge Høires og FPUs felles manifest om hva de to partiene burde oppnå i regjering, og dette er jo for så vidt interessant lesing: http://www.nrk.no/nyheter/innenriks/valg/valg_2009/1.6709611
Særlig de 9 siste punktene av manifestet som jeg gjengir her:
Kilde: Dagens Næringsliv
Jeg har ikke observert noe brannslukning fra Jensen eller Solberg når det gjelder dette, så vi må vel gå ut i fra at deres felles prosjekt er å bygge ned velferdstaten, og da blir valget for meg enkelt: Ett hvilket som helst annet parti enn Høyre eller FrP. (KrF er naturligvis også utelukket for meg, om enn av litt andre grunner). Så for min del må konklusjonen bli å stemme på ett av de rødgrønne partiene, mens jeg holder meg litt for nesen. Da vet jeg at vi er i rimelig trygge administrative hender, og at tempoet i nedbyggingen av velferdsamfunnet ikke forseres mer enn det Arbeiderpartiet vil. Altså det minste ondet, og det er nok det klokeste jeg kan gjøre.
Så får vi se da, om det egentlig er noen vits. Eller om vi heller burde søke tilbake til det opplyste eneveldet.
Gjesp.
http://www.dagbladet.no/2009/08/27/nyheter/innenriks/valget_2009/politikk/7831510/
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/valg-2009/artikkel.php?artid=566865
ROBERTS FRIE FLYT 
Meget bra sagt om det meste.
Men jeg lurer bare på noen av de punktene du drar opp.
«Skjerping av utbetalingene til uføretrygd. Man bør redusere antall mennesker på trygd med en tredjedel i løpet av fireårsperioden. Flere må kunne bruke restarbeidsevnen og omskoleres.»
Vil ikke dette bare være positivt? Når 1 av 10 nordmenn i arbeidsfør alder er uføretrygda. En økning på 1,7% på et år. Og halve norge lever på trygd.
http://www.document.no/2009/07/halve_norge_lever_pa_trygd.html
Så klart er det mange som har store problemer. Men folk i dag må lære seg å bite tennene sammen og gjøre litt arbeid. Istedenfor å legge seg ned å grine som en liten unge. At du sier at du ikke kan stemme FRP/Høyre fordi de vil stramme opp slik at «latsabber» ikke kan snylte på samfunnet. Dette blir jo bare tåpelig. Velferdssystemet er ikke lagd for dette, og heller er det ikke levedyktig hvis folk fortsetter på denne måten. Systemet er lagd for at de sterke skal hjelpe de ytterst få som faller av i samfunnet. Mens i dag er det jo flere av de som svake enn av de sterke. Har genene til nordmenn blitt verre? Før arbeida man fra morgen til kveld for å overleve. I dag er dessverre en mulighet å bare sette seg på ræva. Og utrolig mange velger denne muligheten.
Men hvis alle skal «beskytte» seg selv og sørge for at de får penger hvis/eller når de velger å bli syke. Så kan man jo stemme feks SV der du er sikra å få penga, så lenge hypokondere har 0.1 grad høyere i feber. Livet skal ikke alltid være en dans på roser. Men så klart velger mange å danse bortover på rosene istedenfor å arbeide hardt, bidra til å lage verdier og gi til velferdssystemet. Det er nesten slik jeg ikke engang vil gi penger til velferdssystemet lenger. Hvorfor skal jeg jobbe ræva av meg og skatte store deler av min inntekt, slik at en person skal få penger? Så klart fortjener mange penger, men når jeg vet at det sitter en person på andre siden av veggen med like forutsetninger som meg. Da er det på tida at det settes igang tiltak for å hindre trenden.
Så klart kan vi fortsette med dette, fler og fler skal bli snyltere. Den rødgrønne regjeringen kommer jo ikke til å sette inn noen tiltak. Det er jo i deres ideologi, ikke rart de ikke gjør det. Men å si total nei til å velge et annet parti pågrunn av dette blir jo som å si at jeg har planer om å leve godt hjemme i sofaen. Skulle nesten ønske at olja forsvant på dagen, slik at folk måtte bidra for en gangs skyld.
Jeg synes dette var et ufattelig godt skrevet og ikke minst korrekt innlegg! Opposisjonen i Norge er ikke noe godt alternativ, samtidig som at man ikke kan skryte politikken som føres opp i skyene heller.