Lukta av Glomma om våren

Litt poesi fra skrivebordskuffen for moro skyld.

Gram Parsons var en musiker med stetsonhatt, født i Florida i USA.  Han døde i 1973 og er nå spredd for alle vinder, i dobbelt forstand: Musikken han lagde finner vi spor av det meste som har med countryrock, moderne country og rootsmusikk generelt å gjøre. Liket hans ble stjålet før den planlagte begravelsen, kremert og asken spredd over ørkenen rund Joshua Tree i California. Spredd for alle vinder, indeed.

Han er mest kjent for  tiden i The Flying Burrito Brothers, og for å ha sørget for at Emmylou Harris  fikk en karriere. Men i noen måneder i 1968 var han også assosiert medlem av USAs eneste skikkelige popgruppe på 60-tallet, The Byrds. Han deltok på, og tok kontroll over, èn albumutgivelse, «Sweethearts of the Rodeo». Her kan man finne Parsons komposisjon «Hickory Wind», en sang der Parsons med bittersøt nostalgi ser tilbake på en paradisisk barndom med enkle gleder som å klatre i trær, kontrastert mot farene ved bylivet og voksenlivets brustne illusjoner. En flott sang, som alle som ikke er allergiske mot steelgitarer bør høre minst en gang i livet.

Vi har jo alle hatt barndommer, og her er et beskjedent forsøk fra min side til å skrive noe slikt. Teksten rimer, om man ser stort på det, og i hvert fall om  man uttaler «morgen» som «måren», for da rimer det nemlig på «våren»…). Teksten har naturligvis, som alle gode køntritekster, et element av tragedie over seg. Man er da tro mot sjangeren. Hickory Wind var forresten ikke bevisst i tankene mine da jeg skrev dette. Men i ettertid ser jeg altså at den godt kunne ha vært det: Kanskje noe for Roy Lønhøiden, min favoritt hedmarkscowboy, for Stein Ove Berg er jo død.

 

LUKTA AV GLOMMA OM VÅREN

 

Jeg var ung og utålmodig, jeg enset ikke hva du sa,

for jeg ville finne svara sjøl, på hvor og hvem og hva.

Det var trangt å være hjemme, jeg følte at jeg måtte bort,

måtte få luft under vinga, måtte får det unnagjort. 

 

Jakt på øyeblikkets glede, hva kunne ellers livet gi?

Bare frykten for å våkne opp før natta er forbi.

Jeg har strandet her i byen og jeg kan ikke finne fred,

jeg vet knapt nok hvor du er og aner ikke hva som skjer. 

 

Jeg stenger meg inne, får besøk av gamle minner,

fra tider som er borte, fra stedet jeg forlot.

Igjen så klatrer jeg i trærne en tidlig aprilmorgen,

og når jeg lukker øynene, da kjenner jeg igjen

lukta av Glomma om våren. 

 

Når jeg føler meg forbigått, og spør meg hvorfor jeg er her,

når jeg går omkring i byen en kald høst i dårlig vær.

Når jeg ringer på hos venner som slett ikke kjenner meg,

når jeg ikke fikser jobben, når jeg helst vil dra min vei. 

 

Jeg stenger meg inne, får besøk av gamle minner,

fra tider som er borte, fra stedet jeg forlot.

Igjen så klatrer jeg i trærne en tidlig aprilmorgen,

og når jeg lukker øynene,da kjenner jeg igjen

lukta av Glomma om våren.

 

 Sommeren var alltid så lang,

– kortbukser i midten av april

Leken vi lekte føltes alltid helt sann

– Jeg klatret opp i trærne, trengte sjelden ta en hvil.

Himmelen var blå dagen lang.

– Jeg lekte ned ved elva, var superhelt en stund.

Lukta av Glomma om våren. 

 

Når jeg legger meg om kvelden, skimter jeg ansiktet ditt,

og jeg fanges av en tomhet jeg nok aldri helt blir  kvitt.

Men nå må jeg bare innse at alle utveier er stengt,

i en by langt hjemmefra, og med en drøm jeg snart har glemt. 

 

Jeg lukker øynene og ser at du venter på meg hjemme,

Lukta av Glomma om våren.

Jeg lukker øynene og ser, for siste gang kan jeg fornemme.

Lukta av Glomma om våren.