Folk er Folk. Om skilsmisser og slikt.

Jeg lar valg være valg. Her er noen ord om noe helt annet:

I den siste tiden har det vært en god del par i min (vår) omgangskrets som skiller lag. Godt etablerte forhold som opphører å eksistere, eller som endrer karakter.

Det beror sikkert på tilfeldighet at det er så mange tilfeller av dette akkurat nå. Det er jo ulike årsaker i hvert enkelt tilfelle. Men altså, vi opplever for tiden at en del par mellom 40 og 50 svinger hver sin vei etter lang tids samliv. Kanskje det har noe å gjøre med at når folk kommer i 40-årene, da er tiden inne til å gjøre opp status? Kanskje vi regner med at når vi har rundet de 40, og er på full fart mot de 50, så opplever vi dette tidspunktet som siste sjanse til å gjøre fundamentale endringer i tilværelsen? Alt det vi ikke fikk gjort, misnøyen, skal rettes opp? Togene som gikk…

Kanskje det , gitt.

Men uansett, for oss, bystanders, har fenomenet ringvirkninger. Våre sosiale settinger endrer plutselig karakter, for å si det sånn.

Det er nemlig slik at vi, enten vi ønsker det eller ikke, får en slags opplevelse av å bli stilt ovenfor noen ganske så umulige valg. Valget mellom personer. Hvem av vennene skal man slå følge med videre? Lar det seg gjøre å kombinere? Kan man invitere begge to på grillaften, eller blir det for touchy? Må vi hele tiden legge puslespill av typen: «Forrige gang var vi sammen med han, så nå er det hennes tur»? Eller skal vi heller skjære gjennom og velge, nesten umerkelig geleide den ene part utover sidelinjen før vedkommende deretter blir borte i periferien?

I de fleste tilfeller skjer den prossessen nærmest av seg selv. Det forenkler jo saken, selv om det naturligvis er beklagelig om folk man setter pris på forsvinner fra radaren. 

Men.

Det som forundrer meg mest ved paroppløsningsfenomenet er den komplette overraskelsen som slekt og venner ofte målbærer. Det kan være mange grunner til at tilsynelatende stabile parforhold oppløses. I mange tilfeller er det også ganske tydelig for de rundt at noe skurrer. Mens det i andre tilfeller ikke er så tydelig. Lyn fra klar himmel. Mon det? 

Etter å ha levd noen år har jeg funnet ut at jeg kan trekke noen generelle konklusjoner om nesten et hvert levd liv: Ingen liv går i en rett linje fra A til B. Ingen tilværelse kan planlegges og oganiseres på en slik måte at overraskelser blir eliminert. Jeg vet kort sagt ikke om noen mennesker som passer inn i en form. Vi prøver riktig nok å tilpasse oss formene så godt vi kan, men alltid er det noe som buler ut, noe som renner over, noe som ikke får plass. Formene (eller normene) for det «riktige» livet er ikke tilpasset folk. Rett og slett. Ingen av oss vandrer stien uten snuble, gå seg bort, stoppe opp, havne i feil retning. Det er ikke så at man som ung voksen kan stake ut en direkte kurs direkte frem til Alders Hvile.

Tilværelsen byr på alt for mange x-faktorer til at det er mulig.

Vi blir skuffet. Vi møter mennesker vi ikke ante eksisterte. Vi skifter interesser, Vi får nedturer. Vi surfer på oppturer. Vi får ny selvtillitt. Vi mister selvtillitt. Vi tar noen hvileskjær. Vi setter opp tempoet. Erfaringer endrer oss. Vi glemmer å kommunisere. Vi henger i stroppen. Vi gir nesten opp. Vi irriteres. Vi gledes. Vi kjeder oss. Vi jakter på action. Vi angrer på det vi gjorde. Vi angrer på det vi ikke gjorde. Vi liker overraskelser. Vi hater overraskelser. Vi har dårlig råd. Vi har god råd. Vi skifter jobb. Vi drikker oss fulle. Vi blir helsefanatikere. Vi drømmer. Vi opplever mareritt. Karrieren vår blir annerledes enn tenkt. Ulykker skjer. Vi etterutdanner oss. Vi ser klart. Vi blir forvirrete. Vi får aha-opplevelser. Vi glemmer detaljer. Vi husker detaljer. Bagateller forstørres. Vi søker feedback. Vi greier ikke å gi feedback. Tilfeldigheter får konsekvenser. Vi skal ordne opp. Vi lar det skure og gå. Vi gjør så godt vi kan. 

Alle disse svingingene skjer i en eller annen form for sosial sammenheng. Vi har våre utgangspunkt, den ballasten vi fikk med oss hjemmefra. Og vi gjør så godt vi kan ut i fra det. Kanskje med et lite håp om å kunne være fornøyd med det vi har vært gjennom, når vi etter hvert ankommer Alders Hvile.

Hele tiden skjer det slike ting. Med alle. Og alle sammen manøvrer vi i dette lettere kaoset så godt vi kan.

Alle sammen.

Jeg antar at dette er noe er nesten alle kan kjenne seg igjen i. Dette er jo selve livet vårt. Det går ikke på skinner, men vi gjør så godt vi kan, for i det minste å holde oss på skinnegangen så lenge som mulig.

Hvis dette er allmenne erfaringer, hvorfor blir vi da overrasket, endog irritert og fordømmende, når det viser seg at andres livsreiser preges av den samme uforutsigbarhet som våre egne? Hvem kan si når hva ble feil? Vurderte vi alltid  alle konsekvenser? Er vi 100% rasjonelle til enhvert tid? Jeg gjorde hvert fall gjort en del underlige valg underveis. Summen av alle disse valgene, underlige eller ikke, ble livet mitt. Og det baler jeg fremdeles med så godt jeg kan. Hvem er jeg da til å bli overrasket over at summen av andres erfaringer og valg ble helt annerledes.

Er det en ting yrkeslivet mitt har lært meg, så er det at det er marginaler og tilfeldigheter som utgjør forskjellen mellom kapitol og den tarpeiske klippe.

De fleste har vel en anelse om at at uansett hvor godt vi tror vi kjenner noen, så har vedkommende alltid med seg en mengde x-faktorer. Som vi andre aldri har hørt om. Derfor kan det kanskje være kjekt å se seg selv i speilet av og til, før vi trekker konklusjoner om andre. Og så fryktelig overrasket er det da sjelden noen grunn til å bli. Folk er folk. Og alle gjør så godt de kan.

”Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen…»