Jeg tilstår å ha bedrevet til dels underlige aktiviteter etter at ferien sluttet. Forrige helg dro vi for eksempel til hytta. Det har ikke blitt så mange hytteturer i sommer. En forklaring på det er at regnet har regnet jamt og trutt. Det er nemlig ikke alltid like stor stas å være på hytta når alt er vått og grått og uteområdet begrenser seg til 8 m2 lavtaket veranda.
Unntatt en helg! Den aller siste helgen i august!
Da er det morsomt at det regner.
Jo mer, jo bedre.
Den siste helgen i august er nemlig Birkebeinerhelgen. Om noen lurer på hva de trikotkledde edderkoppmennene egentlig tenker på når vi ser de suser av gårde på karbonsyklene sine på forsommeren og i løpet sommeren, så finner vi svaret her. De tenker på birkebeinerhelga!
Jeg begriper det ikke, men det er altså det de tenker på. De tenker på en sølete sykkeltur over fjellet. Og på MERKET!
Vi pleier å se på. Det pleier å regne.
I år så vi på også. Det regnet i år også.
Det er et særdeles lite delikat syn. I hvert fall når det regner. Og det gjør det jo når det er birkebeinerritt.
Vi hytteeiere blir en slags heiagjeng og supporterklubb.
I år (som i fjor) hadde et lettere oppstemt kor fra Brumunddal rigget seg til i et partytelt langs veien nedenfor hytta vår. Der underholdt de både med egenprodusert akkustisk lyd og med medbrakt Duracell-lyd. Ungene synes jo det er litt moro da, med litt liv og røre utenfor døra, så vi måtte for skams skyld innrette oss i veikanten, med et par regissørstoler og en termos varmt drikke til far, samt paraply og regntøy etter behov.
Jeg innrømmer at det på smått makabert vis er koselig å sitte der, relativt tørre og gode (og gullende rene!), og se på at horder av sølete syklister med tunga nede på haka og hengende snørr farer forbi. Ikke helt ulikt skapninger som vi kan tenke at Saruman den Svarte kunne ha manet frem fra det underjordiske i et siste desperat forsøk på seier.
Pent er det i hvert fall ikke.
Vi er jo sportslig anlagte, og bidrar gjerne med oppmuntrende ord til de tapre om at nå er de snart halvveis og det verste gjenstår og slikt. Men de reagerer lite, de bare stormer forbi som en målrettet hær på vei mot det siste oppgjør. Eller som en lemenflokk mot stupet.
Det sies visst at EGENTLIG så består reia av stort sett normale, vanlige menn i 30 – 40 åra, familiefedre kanskje? Og visstnok noen damer. Men hvem skal kunne tro det, der de flommer av gårde med blikket stivt fokusert mot skatten ved regnværets ende.
Merket!
Uansett, begivenheter som dette bidrar til å skape fellesskap blant hyttefoket, og det er jo fint.
Etter seansen er det alltid hyggelig med varme på peisen, INNE i hytta, mens vi filosoferer litt over dagen: Hva er det som kan være drivkraften bak fenomenet, og så vi noen kjente?
Vi avslutter naturligvis dagen med kortspill (vri åtter og casino, jeg kan ikke flere) og eventuelt andre spill. Det er jo slikt man gjør når man er på hytta.
_____________________________
Dagen etter regnet det så lite at vi fant det forsvarlig ta med unger og
begge hundene, (også den gamle), på fjelltur til Øyungen (en sjø i nærheten) for å grille pølser der. Og det gjorde vi. Helt uten å prøve fiskelykken, ingen av oss savnet verken stenger eller håv.
En ålreit liten tur altså, gamlehunden var sprek som bare det, så alle gikk greit både frem og tilbake. Ingen led noen nød. Alle fikk rote i bålet og alle munner ble mettet.
Jordsmonnet var også grundig mettet. Jeg fikk nesten følelsen av at selve grunnfjellet var blitt myrlendt, der vi plasket over myrer som vi før knapt har merket noe til. Men i og med at vi ikke syklet så var det rimelig enkelt å beholde både klærne ganske rene og verdigheten inntakt.
Man har jo gummistøvler.
ROBERTS FRIE FLYT 