En latterlig kveld på Maihaugen med John Cleese

En heller stusselig høstferie nærmer seg slutten. Oppholdet på hytta ble ikke helt som forventet. i stedet for litt barfrost, høstsol og frigang uten sauer fikk vi snøvær, kulde, innevær og sommerdekk som plutselig var ukurante.

Vi returnerte fra fjellheimen til byheimen tidlig lørdag morgen, uten å havne i grøfta. Det var ikke dårlig bare det.

 Kaldt og grått og sludd og snø og traurig var det her også, men vi var i hvert fall hjemme med tilgang til elektrisitet. Og det er jo noe.

 _______________

Men stemninger kan snu når man minst aner det. Utover dagen fikk jeg nemlig (via Facebook) vite at John Cleese skulle underholde almuen på Lillehammer denne lørdagen. Jeg hadde riktignok sett plakater om begivenheten, men hadde slått det fra meg i protest mot heller ublue inngangspriser. Det var visst ikke for almuen allikevel. Dessuten er jeg ikke alltid like flink til å faktisk HUSKE når begivenheter skal skje. Jeg er mer av typen som i ettertid oppdager at jeg har gått glipp av noe.

Det hadde seg nemlig slik at jeg faktisk kjente noen som hadde med arrangementet å gjøre, og som ba meg om tips om restauranter på Lillehammer. Altså via Facebook. Jeg tipset villig vekk. Deretter lagde vi en avtale om at jeg skulle få komme på forestillingen mot at jeg lovte å stille John Cleese et spørsmål eller to når det ble åpnet for det. For å hjelpe til med å få i gang spørsmål/svarseansen som var ment å avslutte forestillingen. Det er jo alltid en fare for at trauste nordmenn blir sittende stumme som østers når det forventes litt aktiv deltakelse fra dem. Da er det jo greit å ha litt uformell back-up, i tilfelle.

Det var jo en bra avtale, sett med mine øyne. På rekordtid gjorde ungene og jeg unna et bestemorsbursdagsbesøk på Elverum og skyndte oss tilbake til Lillehammer. Etter å i hui og hast ha overlatt barna til mor, bar det strake veien til Maihaugsalen for meg. Fem på halv åtte. Akkurat i tide.

Og ganske riktig. Det lå en billett og ventet på meg.

Forestillingen gikk med til å krysse fingrene og håpe på at det ikke ble nødvendig for meg å stille spørsmålene. Og på å fundere ut hvilke spørsmål jeg eventuelt skulle stille. Man svikter jo ikke når man først har lovt noe, det er en del av min barnelærdom.

 

John Cleese, er for de som ikke vet det, en av verdens mest morsommee humorister. Og en av verdens mest britiske humorister. En mann jeg i alle år har hatt stor glede av. Han ruver alene på toppen av min liste over formidlere av uforglemmelige øyeblikk, (like over Peter Sellers). 

 

Men dette er jo unødvendig å si, alle kjenner jo til John Cleese.  Jeg nevner i fleng: Clockwise, Privates on Parade, Time Bandits, Fierce Creatures…

 

Samt  roller i de siste James Bondfilmene, og i et par Harry Potterfilmer.

 

Listen er lang.

 

Forestilling var lagt opp som en gjennomgang av Cleeses karriere og liv. Med utgangspunkt, naturlig nok, i barndommen i Weston-super-Mare, en liten badeby i Sommerset. Det hele var lagt opp som en slags John Cleeses greatest hits, med anekdoter, fortellinger og videoklipp. Det ble fremstilt som om dette var noe han MÅTTE gjøre for å finansiere den siste skilsmissen sin. For alt jeg vet, så kan vel det være sant.

 

Og riktig underholdende var det. Cleese åpnet med noen utregninger rundt hvor mye skilsmissen kostet pr. dag, pr kaffekopp og lignende. Og fulgte opp med betraktninger om den for oss uforståelige advokatkulturen som gjennomsyrer det amerikanske samfunnet, Cleese er nemlig bosatt i  California.

 

Dermed var han i gang. Tiden gikk utrolig fort. Jeg tenkte ikke et øyeblikk på kneet mitt. Og jeg lærte masse om Marty Feldman, Peter Sellers, Graham Chapman, David Frost og David Jason Dessuten fikk jeg et lite innblikk i historikken rundt engelsk humor fra tidlig 60-tall og fremover.

 

Det er vel forresten feil å si at det var riktig underholdende. Det var jævlig morsomt.

 

Siden det var en slags greatest hitsforestilling så og hørte vi naturligvis ingenting fra de filmene jeg nevnte i sted, Men vi fikk masse fra Monty Python, Fawlty Towers, A Fish Called Wanda m.m.m i stedet. Og filmen The Magic Christian ble sannelig nevnt den også, en film som tilfeldigvis befinner seg i min DVDsamling, med Peter Sellers og Ringo Starr (og haugevis av andre, deriblant Marlon Brando) på rollelisten.

I en ideell verden kan jo hjertet alltids begjære mye mer, men dette holdt i massevis.

—–

Da forestillingen nærmet seg slutten hadde jeg spørsmålene klare, men min naturlige beskjedenhet fikk meg til å vente et sekund eller to, for å områ meg. Og for å finpusse engelsken min.

Men Lillehammer er jo en studentby, og studenter elsker jo Monty Python, og studenter tør å spørre, så spørsmålsekvensen gikk over all forventning.

Dermed viste det seg at min deltakelse ble helt unødvendig. Det straumet på med spørsmål fra salen. Gode spørsmål, morsomme spørsmål og litt frekke spørsmål. Så jeg feiget naturligvis ut, min vane tro, og nøt svarene i stedet.

Det var altså en fin lørdag aften. Og med litt bedre planlegging kunne jeg jo ha fått meg en pils eller to også. I pausen var det nemlig ølsalg i Maihaugfojaéen. Men jeg hadde altså medbrakt bil, så da så.

Til slutt: Jeg kjente jo også plakatselgersken, så da jeg forlot åstedet var jeg utstyrt med en av John Cleese egenhendig (forhåpentligvis!) signerte plakat som minne om begivenheten. Jeg har aldri hatt for vane å henge opp kjendisplakater i hytt og pine, men jeg skal vurdere om denne kan få hengt seg et diskret sted i heimen.

Kvelden favorittsitat kom allerede tidlig i forestillingen: «Når jeg nå nærmer meg 70, slipper jeg å late som om jeg er voksen lengre. det er deilig». Fritt gjengitt (og oversatt) etter hukommelsen. Jeg identifiserer meg helt klart med den uttalelsen. Det skal bli godt.

______________

Hva jeg hadde tenkt på spørre om?

Hvordan han fikk rollen som Q i de seneste James Bond filmene, om han har tenkt å fortsette som Q, og om han får lov til å fylle ut den rollen nesten som han vil, med improvisasjoner, egne innfall et.c.?

Hvorfor hoppet han bukk over filmene Clockwise og Fierce Creatures?

Og hvordan i all verden kan  en så britisk person finne på å slå seg ned i California, det er jo helt uhørt?

Men spørsmålene ble altså aldri stilt.

Det var forresten ikke lov å fotografere under forestillingen. Jeg er stort sett en lovlydig borger, så jeg benytter et bilde som jeg fant på nettet. For mannen fortjener at et portrett følger denne omtalen også. Nå er jeg bare fryktelig spent på om det finnes noen copyright knyttet til dette bildet. Kanskje jeg får en haug med californiske advokater på nakken som kommer til å kreve kompensasjon på vegne av Cleese. Han understreket jo at han sårt trenger penger for tiden.

Men skitt au. Jeg tar sjansen.

 http://www.dagbladet.no/2009/10/04/kultur/anmeldelse/john_cleese/8414200/

http://www.kjendis.no/2009/10/23/kjendis/john_cleese/monty_python/scene/8703599/

 http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=574624