Noen tanker rundt dagens skolediskusjon. Et aspekt ved at skolene har problemer med disiplin, umotiverte elever og støy er påfallende fraværende i debatten.
Jeg tror at alle er enige i at disiplinproblemene er reelle og hovedårsaker til at læreres (og motiverte elevers) arbeidssituasjon til tider oppfattes som en utmattende sisyfosvirksomhet, uten mening.
Jeg hevder at dette ikke er skolens problem. Det er i hvert fall ikke et spesifikt skoleproblem, men et samfunnsproblem. Skolen skal reflektere, og har alltid reflektert, utviklingstendenser i samfunnet. Skolen er nemlig ikke en slags egen verden, upåvirket av den generelle utvikling i landet for øvrig.
Unger begynner på skolen da de har levd i seks år. I løpet av de årene har de blitt tillært holdninger om hvordan forholde seg til voksne og holdninger om hvordan respektere venner og ukjente. De bør også ha tilegnet seg strategier på hvordan mestre behovsutsetting og de bør ha opparbeidet seg tålmodighet i forhold til det å oppnå noe.
Har de det?
Vi lever i en tid da konsum og nytelse og tempo står i fokus. Foreldrene til ungene i skolen (ikke alle, men fryktelig mange) drar ut ungdomstiden sin til de er midt i tredveårene (og går direkte over fra ungdomstid til førtiårskrise…) Ungdomstid og ansvarsfullhet er generelt sett to motpoler. De ungdommelige voksne konsumerer og shopper og nyter. Som rollemodeller er dette kanskje ikke spesielt heldig. Barn lærer holdninger av foreldrene sine.
I tillegg driver dagens foreldre en slags konkurranse i øyeblikkelig behovstilfredstillelse, ikke bare på egne vegne, men også på barnas. Ting kjøpes, barna får medbestemmelse over middagsmat og tv-titting, pappa kommer hjem med masse fine fiksfakserier til barnet lenge før barnet har rukket å ønske seg det, langt mindre spart lommepenger til det.
Barn aner snart ikke hva de skal ønske seg til jul, de har jo alt likevel.
Det å måtte gå og ønske seg noe, vente på det, tenke på det, eventuelt spare til det, forsvinner. Det at man må legge inn en innsats for å oppnå noe, at ting tar tid, at i virkelighetens verden så må man faktisk jobbe for å oppnå noe, er momenter som store deler av barne og ungdomskullene våre rett og slett ikke har fått med seg.
Det er nå en gang slik at det er de voksne som skal sette dagsordenen og være forbilder for barna. og da er den fokuseringen på konsum, individuell nytelse og utålmodighet som klamt omfavner barndommen ikke direkte heldig, for å si det mildt. I hvert fall ikke ikke om man skal få ungene til å funke i tradisjonell skolesammenheng.
Alt er jo velment, man vil jo barnas beste. Men det er kanskje ikke så dumt å yte barna litt motstand, bestemme at de SKAL spise opp maten. det er fullt mulig å svare nei når de små skriker etter sjokolade i butikken, i stedet for å kjøpe seg fred ved å gi etter. (Den freden varer forresten kun til neste butikkbesøk…). De sjarmerende små er ikke fullt så søte når de demonstrerer grenseløshet og ansvarstomhet i en alder av 15…
Kanskje vi må man omdefinere hva det vil si å fungere i skolesammenheng? Det virker som om vi forventer at undervisning og kunnskapsformidling skal kunne foregå uavhengig av samfunnet, på samme måte som for tredve år siden. Dette er jo selvsagt helt umulig, når ungene faktisk kommer til skolen med helt nye holdninger, både til voksne, til seg selv og til skolearbeid. Kanskje en velfungerende skoleelev i våre dager er en som greier å konsentrere seg faglig i 20 minutter, og som i tillegg klarer å stoppe egenaggresjon i tide? Kanskje er det der lista skal ligge?
Lærerens akkuttoppgave er jo nå å oppdra ungene, for å innføre et minstemål av oppførsel og samarbeidsevne og empati i de håpefulle. Klassen må jo funke sånn passelig sammen sosialt før den faglige biten kan falle på plass.
I og med at en time fortsatt har 60 minutter, så må jo denne oppgaven nødvendigvis skje på bekostning av tradisjonell undervisning.
Hvis læreren gir beskjed til hjemmet om at Petter ikke har gjort hjemmeleksen, eller at han har plaget Matilde, risikerer han å få en umiddelbar telefon fra foreldrene. De protesterer og henviser til at Petter sier at det ikke er sant det med Matilde og er nå denne leseleksa så viktig da? Wow! Petter sier at det ikke er sant! Hvilken Bombe!
Slik bidrar velmenende foreldre til å forringe barnas respekt for lærerne, og for normer genrelt. De signaliserer rett og slett at ikke noe er viktig, egentlig. Selv om jeg ikke aner noen ting om den aktuelle balltresaken, der en elev banket opp en lærer og truet ham med balltre, før videoen ble lagt ut på YouTube, så vet jeg at ideen om balltreet som problemløser ikke oppstår ikke av seg selv. Ideen har røtter et sted.
(…og senere når avkommet havner i trøbbel i bushen kreves og forventes det at noen (andre) tar ansvar og ordner opp…)
Det morsomme er jo den politiske siden av saken; de som ivrer mest for disiplin og KUNNSKAP (ha-ha) tilbake til skolen er de samme politiske leire som aktivt jobber for mest mulig konsum og egennytelse og generell individualisering og fragmentrering av fellesskapet (Heia Hanekamphaug!). De som jobber politisk for en styrket egoisme, reagerer med forferdelse når de ser hvilket utslag dette gir i skolestua. Hallo?
Dette er den samme leiren som skriker i harnisk når det hevdes selvfølgeligheter som at det er best for barn å gå i barnehage, slik at de kan lære sosial fungering, hensyntagen og behovsutsettelse, og at kontantstøtte derfor er direkte skadelig og uheldig.
Ok, når jeg tenker etter, så er det kanskje ikke så rart at momentet om foreldrenes ansvar for barns oppførsel ikke er spesielt fremtredende i skoledebatten. For keiseren står jo der helt uten klær.
Barna tar med seg sine foreldres minste motstands vei inn i klasserommmet. Er det skolens problem? Er det foreldrenes problem? Er det politikernes problem? Eller er det bare slik det skal og må være? ….
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=575840
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=544859
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=533085
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/elevavisen/artikkel.php?artid=530446
http://www.dagbladet.no/2010/01/27/nyheter/skole/innenriks/utdanning/skolepolitikk/10122096/
ROBERTS FRIE FLYT 
Veldig bra! Du er en av få som innser hvor viktig de første årene i et barns liv er. Å sette dem i barnehage og sette seg selv som foreldre i en situasjon som stresset fulltids småbarns foreldre er helt idiotisk. Det er som å legge barne oppdragelses ansvaret i barnehagens hender. Jeg er så glad jeg ikke gikk i samme fellen med datteren min og det har virkelig gitt resultater. Alle rundt henne bemerker at hun er moden, ansvarsfull, kan sitte i ro på skolen og konsentrere seg, hun er skole interessert enda hun begynner i 3 klasse. Jeg er så takknemlig for at jeg hadde mulighet til å være hjemmeværende med henne til hun var 2 år, hun er alikevel sosial, får raskt nye venner uansett hvor vi er. Hun gikk til sin tante som dagmamma i stedet for barnehagen og startet i barnehagen da hun var nesten 5 år uten at det medførte noen problemer. Hun fant seg rakst til rette og fikk mange venner.
Eneste måten å endre trenden i dag, er å gi tilbake foreldrene, om det er mor eller far som ønsker å være hjemme å ta ansvaret spiller ingen rolle. Men en av dem må tilbake for å ta ansvar for sine barn. Min mor var hjemme værende med oss, vi ble ikke usosiale eller unormale av den grunn. Jeg syns det var supert. Vi fikk mer oppmerksomhet, en mor som hadde mer tid til oss, mindre stresset og som kunne ta seg av husarbeid, økonomi og alt hjemme. For å få til dette må en redusere skatten til folk og alle avgiftene som staten forgifter oss med.
En kjempegod bloggpost om et utrolig viktig emne.