Alt er farlig

Rettere sagt; det som irriterer er tankegangen bak denne underlige konstruksjonen. Tankegangen som sier at alt er farlig og alle bør derfor beskyttes, og at noen SKAL påta seg ansvaret når ulykker skjer. Ulykker er nemlig ikke lengre ulykker, de skyldes at NOEN forsømmer seg.

Pissprat.

Denne forskriften har alltid stått som et lysende eksempel på at politikere lager liksom-prosjekter designet til fremstille seg selv i et gunstig lys, som handlekraftige og engasjerte. De slipper å ta tak i store, viktige og polariserende saker, og kan fremstå med nymalt positiv fasade i media allikevel.

Se vi gjør noe! Vi lager klær til keiseren!

Teknikken går på å forstørre opp et problemområde, skremme folk litt, for så å «gjøre noe med» problemet, selv om ingen har tenkt på det som et problem før. Voila! Vi viser handlekraft! Vi pynter på ting! Mens togene fra 50-tallet humper videre på Rørosbanen.

Forskriften om lekeplass-sikkerhet er altså et slikt mascaraprosjekt, på linje med den famøse «Brustadbua» (som riktignok aldri ble noe av), forbudet mot mobiltlf i bil, og flere til, bl.a. bestemmelsen som åpner for straffeforfølgelse av åpenbare bilulykker, der foreldre f.eks kjører på barnet sitt. Som om de ikke er straffet nok. Men altså, nå for tiden er nemlig ikke ulykker bare ulykker. De skyldes at noen (andre) forsømmer seg. 

Unger er fine greier.

Men desverre, noen har bestemt at barndommen er farlig, og det skal vi ikke ha noe av.

Unger er fine greier.

Lekeplassforskriftene er ikke det. De er skadelige.

____________

I 1996 startet fem ulike departementer «Barn i Bevegelse»aksjonen for «å få barn til å bevege seg mer» og «bidra til at barns behov for fysisk utfoldelse blir tatt hensyn til i planleggings- og beslutningsprosesser». Hensikten var bl.a. for å forebygge belastningslidelser hos stadig mer stillesittende barn.

Samme år vedtar samme regjerting også «Forskrift om SIKKERHET VED LEKEPLASSUTSTYR», et direkte angrep på «Barn i bevegelse» tankegangen. Startskuddet gikk for fjerning av «farlige» lekeapperater, – i «sikkerheten»s navn. («Barnehagar ribba for leikeutstyr» (Norsk førskolelærerblad nr.29 – 1993), «Staten krever lekeutstyr fjernet» (Bergens Tidende 8/9 – 1997), «Leking forbudt» (VG 13/10 -1997), «Lekeapparater rives i stor skala» (Norsk førskolelærerblad nr.9 1998).)

Siden forskriften ble innført har norske ungdommers generelle fysiske prestasjoner blitt redusert. Naturligvis. Det samme gjelder fin- og grovmotoriske ferdigheter,

Problemet er at trygge lekeplasser gir ikke trygge barn. Tvert i mot.

Vi er skapt til å bevege oss, og det er bra med aktive barn og voksne.  Hvis unger skjermes fra potensielle småulykker lærer de ikke å vurdere situasjoner slik at skader kan unngås. Sikkerhetsfokuseringen får motsatt effekt.

En toåring som blir beskyttet mot å bevege seg i trapper, ramler naturligvis ned trappa ved første og beste anledning. Unger som ikke eksponeres for potensielt farlige situasjoner, lærer ikke risikovurdering. Dette kan fort bli et et stort problem. De kan f.eks. plutselig havne i trøbbel i svarteste Afrika,  Kongo for eksempel, facing konsekvensene av manglende risikovurdering….

Alt er Farlig. Livet er farlig. Vi dør til slutt, alle sammen, Men dersom det er et mål å leve lengst mulig, bør man gjøre ungene mest mulig robuste. Tilværelsen består jo av farer vi må lære oss å håndtere. Unger skal snuble, tryne, slå seg, skade seg. De skal klatre, falle ned, velte på sykkel, få skrubbsår, grine, knekke armen, miste pusten. Dette hører naturlig med til det å vokse opp, og det er ikke dette som er farlig.

Det er foreldre og offentlighet som med forskriften i hånda hindrer barns utfoldelse som er farlige. For at barn skal lære seg risikovurdering må de få nærme seg «det farlige». At «det farlige» gjøres «ufarlig» med sandbassenger, polstring av potensielle ulykkespunkter eller destruering, gir ingen mestringsutvikling. Om ikke vi aksepterer småskader, lærer ikke ungene noe om egne begrensninger. Da blir det straks veldig skummelt der ute i verden.

Jeg mener helt seriøst at barnesomre uten sydde sår, plaster, brennmaneter, brennesle, kul i panna og neseblod ikke gjenspeiler vellykkede oppvekstrammer.

I løpet av de siste tiårene har våre holdninger til hva som er farlig endret seg: Alt som kan medføre en liten skade, blir betegnet som farlig. Og «livsfarlig» blir alt som det er mulig å dø av, – som 10cm vanndybde, kniver, liljekonvaller, store steiner, høye lekeapparater. 

Massemedia bidrar sterkt med sin ulykkesfokusering, sin krisemaksimering, sine feite overskrifter, sine rop på » de ansvarlige» og krav om politisk HANDLING!: «BARNEHAGENE IKKE TRYGGE NOK», «BARNA LEKER I DØDSFELLER».

Vi blir altså innpodet at det meste er farlig. og at skader og ulykker forekommer ofte i barns lek. Men dette er rett og slett ikke sant! Det motsatte er tilfellet, det går jo nesten alltid bra! Det hender så og si aldri at unger dør i lekeulykker. Livsfarefokuseringen er altså statistisk sett en ikke-eksisterende problemstilling. Men forskrifter skal vi ha, just in case.

Men ja, unger dør også. Det er en ubehagelig sannhet, og likefullt en del av livet.

Spørsmålet er om ikke FLERE unger dør i lekeulykker som en følge av vår velmente forskrift, enn før? Den hindrer jo barnas tilgang på nødvendig kompetanse. Kanskje en støre andel av fremtidens voksne kommer til å dø i tåpelige ulykker, fordi de ble avskåret fra risikosituasjoner som barn?

Allerede nå er i hvert fall resultatet voksengenerasjon som er lite ute, som er engstelige på barnas vegne, og som aller helst sitter trygt innomhus med ungene sine. Dagens unge voksne har i mindre grad enn sine foreldre testet ut yteevner og risiko, derfor har de gjerne snevrere faregrenser. («Når det er regnvær ute, bør vi holde ungene inne, de kan  jo bli forkjølet»). For folk beskyttter naturligvis ungene sine ut i fra egne risikooppfatninger. Dermed forsterkes utviklingen gjennom generasjonene, alt p.g.a en idiotisk forskrift lagd for å demonstrere politisk handlekraft. 

Bildet kan selvsagt nyanseres; det finnes jo en mengde fysisk aktive voksne, med aktive barn. Men faktum er at gruppen av barn med motoriske problemer og stillesittende liv øker raskt.

Fremtidige konsekvenser og samfunnskostnader når disse «skjermete» barna vokser opp vil bl.a være: «Større sjanse for ulykker. Dårligere motorikk vil føre til at de for eksempel blir dårligere bilførere og mer utsatt for hverdagsulykker. Fallskader vil sannsynligvis ta seg opp». (Gunnar Breivik Norges Idrettshøyskole, 1997). Beskyttelsen gjør oss altså enda mer utrygge. 

Naturligvis. Hvis voksne gjør risikovurderinger av barnas lek og prøver å utforme lekemiljøer som er 100% sikre, hvor skal da barna få øve seg i å vurdere risiko, slik at de kan unngå farlige situasjoner senere i livet?

Jo, i naturen, naturligvis: I skogen. I den steinete skråningen. Ved bekken. Der er det visst fortsatt lovlig for unger å oppholde seg. Enn så lenge.

Her kan de, hvis de får lov til å gå ut da, få oppleve det uforutsigbare, det ukontrollèrbare, det overraskende, det mangfoldige, det stadig skiftende, det våte, det kalde, det rare, det ubehagelige, det nifse, det farlige, det spennende. Alt det som sikkerhetsklarerte og EØS-normerte lekeplasser er kjemisk frie for, men som gir viktige erfaringer på veien mot voksenlivet. Alt dette er naturligvis livsfarlig. I likhet med fotball og nedoverbakkekjøring på ski, samt balansering på steingjerder. Farlig og skummelt. Men skal vi forby det av den grunn?

Må alt nedtegnes i lover og forskrifter? Går det ikke an å demonstrere politisk handlekraft på andre måter?  Er det ikke lenger plass til «sunn fornuft» og individuelle tilpasninger etter beste skjønn? Eller har vi ikke noe skjønn lenger? Kanskje det er forskriftsmessig bortregulert?

______________

Astrid Lindgren var i hvert fall ei klok dame. Her, i et kort sitat fra Ronja Røverdatter, får hun sagt alt det jeg egentlIg har prøvd å få frem ovenfor (men jeg har nå alltid vært glad i å bruke mange ord):

«Og i de dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på å ikke være redd. Falle i elva skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der elven fosset avgårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå bort i skogen og passe seg for å falle i elva. Skulle det være noe nytte i det, måtte hun jo gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted. For å komme til strykene måtte hun klatre ned Mattisberget som gikk så stupbratt ned i elva. Der kunne hun også øve seg på å ikke være redd. Første gang var det vanskelig, da var hun så redd at hun måtte lukke øynene. Men litt etter litt ble hun modigere, og snart visste hun hvor det var sprekker i berget, så hun fikk fotfeste og hvor hun måtte knipe seg fast med tærne for ikke å ramle baklengs ned i fossen. Så heldig, tenkte hun, at jeg har funnet et sted der jeg kan passe meg for å ikke falle i fossen og øve meg på å ikke være redd.»

 (Ronja Røverdatter / Astrid Lindgren 1981)