Eplenektar i det store perspektivet

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om. Viktige temaer. Emner som kan gi folk aha-opplevelser. Sentrale begivenheter som opptar meg.

Jeg kunne for eksempel tatt et skikkelig oppgjør med SV, og filosofert over den suicidale linjen de har slått inn på, med bakgrunn i flykjøp, videreføring av clemets skolepolitikkk, krigføring og fattigdomsbekjemping. Selvutsletting er de gode til. Jeg føler meg som om jeg er den aller siste kjernevelgeren som endelig vender partiet ryggen. Sånn! Nå ja. Da er det ingen tilbake. Men nei. Noen har allerede tatt det oppgjøret. Erling Borgen.

Jeg kunne skrevet litt om en visjonsløs stasminister med en utydelig profil og enda utydligere tale. En som pretenderer å brenne for klimaet, men som kryper for oljen i stedet. Hva er det han egentlig vil, bortsett fra å regjere? Men nei, andre gjør det bedre enn meg. Aslaug Haga, for eksempel.

Jeg kunne skrevet ett nytt kapittel om nordmenn på tulletur i utlandet. Bolivia, Kongo og Afghanistan… Om hvordan pressen særbehandler sin egne. De holder kjeft for å redde journalistliv. Mens de henger ut alle detaljer om andres dumheter uten tanke på om de overlever eller ikke. For vi har jo en rett til å VITE. Og en selvsagt rett til å studere hvitøyet til mennesker på kanten av sammenbrudd. Så lenge de ikke er journalister altså. Men nei. Jeg greier ikke å mobilisere entusiasme for det prosjektet. ( http://27249.vgb.no/2009/05/19/ferietur-til-bolivia/ )

Jeg kunne skrevet litt om mine relativt nyoppdagede musikalske kvinner; Barb Jungr, Mary Gauthier og aller helst Amy Rigby. Sistnevnte er jeg i ferd med å utvikle et varig avhengighetsforhold til. Eller kanskje de i Katzenjammer. Men nei. Det ligger heller ikke helt i min gate i dag.

Jeg kunne skrevet om Drillos gjenoppstandelse og lagd noe rundt at det er  morsommere å vinne fotballkamper enn å tape dem. Uavhengig hva tullete journalister i TV2 og VG mener om spillestil. Men nei. Ole Paus kom meg i forkjøpet. Med en hel bok.

Jeg kunne skrevet en ektefølt hyllest til Ari Behn for hans ærlighet, hans høyttenking og hans oppgjør med Trygve Hegnar. Men nei. Det har jeg allerede gjort. ( http://27249.vgb.no/2009/05/14/ari-behn-en-ekte-musketer/ )

Jeg kunne skrevet om svineinfluensaen, som forviste meg til en ukes tilværelse med dvder i kjelleren for unnga å smitte de andre i huset. Det har fungert så langt. Kanskje kunne jeg koblet dette mot den storslagne og ineffektive massevaksineringen som landet nå gjennomgår. Med litt flaks blir de ferdige til sommeren. Sammenlignet med andre land i Europa fremstår den norske gjennomføringen av prosjektet som hjelpesløs. «Bananrepublikk», tenker jeg i mitt stille sinn. Men nei. Det er vel ikke mer å si om den saken.

Jo, litt mer er det å si. jeg kunne ha skrevet om Mortensgås som måtte utsettes pga undertegnedes  pestkarantene i kjelleren. Vi må jo kunne ta seg visse religiøse friheter i det godes tjeneste. Vår lokale mortensgås blir altså utsatt til neste helg p.g.a. svineinfluensa. Griser og religion har jo aldri gått spesielt bra sammen. Det er bare slangen som er lengre ned på rangstigen i de kretser. Dette er godt dokumentert i Tor Åge Bringsværds utmerkede bok «Jesus elsker ikke griser», der forfatteren har samtaler om emnet med Nasse Nøff. En bok alle burde lese, rett og slett for å bli litt klokere. Men nei. Jeg har skrevet både om Mortensgås og om Bringsværd før.( http://27249.vgb.no/2007/11/11/mortensgas/ & http://27249.vgb.no/2007/09/24/litt-om-stemmejuks-litt-om-tor-age-bringsvaerd-og-litt-om-temaet-som-forsvant/ )

__________________

Et godt råd er å skrive om de nære ting. Skriv om det du kan noe om, da blir alt mye lettere. Sett de nære ting i kontrast til de større. La mikrokosmos reflektere makrokosmos! Hold opp menneskenes speil!

Ja! Ut i fra den tankegangen gir jo temaet seg selv: EPLENEKTAR, naturligvis!

Siden pesta ikke greide å ta livet av meg allikevel, har jeg hatt tre relativt oppegående dager i heimen. Riktignok med tendenser til kortpustethet og tiltaksløshet. Til tross for dette har jeg satt i gang et prosjekt. Det er ikke et veldig stort prosjekt, hverken når det gjelder arbeidsmengde eller planlegging. Men det er gøy og hyggelig. Og det er en takknemlig virksomhet. Jeg har nemlig begynt å lage årets eplenektar! Alle barns favorittdrikke! Alle voksnes også!  Og tidslinjen er så viselig innrettet at nektaren blir ferdig akkurat i tide til vår utsatte Mortensgås.

I hagen vår har vi et litt uvanlig epletre. Det bærer tre forskjellig eplesorter. Et resultat av podingens edle kunst. I år bar treet ganske mye frukt. Treet ble høstet i september, og eplene ble lagret i en stor rødhettekurv. Etter hvert blir lagrede epler skrukkete, og ungene vil ikke ta i de, ikke med hansker på, en gang. Da er det kun en ting å gjøre. Lage eplenektar. Dermed kan vi drikke opp resten av eplene.

Jeg akter naturligvis ikke å røpe alle detlajene i oppskriften. Alle matprodusenter har sine hemmeligheter. Det får eventuelt vente til kokeboken min blir publisert, stipulert til år 2020. (Fars Eplenektar, side 194). Men jeg kan jo alltids skissere fremgangsmåten.

I ettermiddag hadde jeg en hyggestund ved kjøkkenbordet der jeg delte opp epler i biter og la bitene i en bøtte med vann. Vannet var tilsatt sitronsyre og natriumbenzoat, naturligvis. Samt noen småting som bare jeg vet om, for å forbedre smaken ytterligere.

Sjuåringen satt på andre siden av bordet og spiste puffet ris mens hun gjorde lekser og konverserte. Det går nemlig an å ha nærkontakt med far nå som pesta har reist videre. På Ari Behns vis var hun selvsikker nok, og fullstendig oppriktig, til å påpeke at leksene var alt for lette for henne. Egentlig syntes hun at hun burde få noe vanskeligere å gjøre på skolen. Noe jeg måtte si meg helt enig i.

Hundene lå på gulvet rundt og under bordet. Som journalister lå de der og ventet, siklende. Jeg delte opp skrukkete epler og hundene fulgte nøye med. Det viste seg at de ventet på at noen dumdristige eplebiter skulle finne det for godt å hoppe ned fra bordet. Noe et lite mindretall av eplebitene faktisk gjorde. Omtrent som nordmenn på tur i Kongo, Bolivia og Aghanistan. Eplebitene som ikke hoppet får et litt lengre liv for å si det slik.

Nå står det to bøtter med eplebiter og mitt magiske vann i kjølehjørnet. Der skal de stå en ukes tid. Det må røres i bøttene en gang om dagen omtrent, men utover det så gjør nektaren seg selv. Jeg siler av vannet neste lørdag, før jeg tilsetter en passelig mengde med sukker. Ikke for mye, eplenektaren skal være frisk og syrlig og leskende, ikke kvalmende sukkerlake. Deretter putter jeg gåsa med min spesialstuffing i ovnen. Og vips!, jeg har brått dratt i land en hjemmeseier så god som noen! Dette har jeg til felles med Drillo, vi lager gull av det råstoffet vi til enhver tid har tilgjengelig begge to!

Det var lurt å utsette Mortensgås. Jeg føler meg litt i slekt med de gamle kristne som på diverse kirkemøter justerte høytidene slik at de passet bedre til virkeligheten. I motsetning til våre vaksinatører(?) som tydeligvis satset på at virkeligheten skulle tilpasse seg deres manglende tidsskjemaer.

Men eplenektaren varer i hvert fall helt til påske. Minst!