Effektiv politikk de siste tretti år

Siste innlegg i en serie med tre frustrerte oppgjør med norsk politikk.

Jeg har fulgt med i valgkamper sånn ca siden 1977. tilsammen 12 regjeringer, inkludert de som har overtatt etter at andre har måttet kastet kortene av andre årsaker enn valgnederlag. Valgseire har blitt innkassert av ulike konstellasjoner; høyredominerte regjeringer og ap-dominert regjeringsmakt. Vi har som oftest vært «velsignet» med  mindretallsregjeringer, avhengige av slalåmkjøring etter støtte i Stortinget. De siste tre (inkludert nåværende) har hatt stabile flertallsavtaler bak virksomheten sin.

Mitt poeng nå er at  norsk politikk handler om å si at man SKAL gjøre noe, i motsetning til faktisk å oppnå resultater. Demokratiet handler om valgkamper, om å si riktige ting i valgkampen. Man skal satse på noe.

Det skal bli vei i vellinga, bare  vi kommer i posisjon.

Tretten regjeringer. Sju valgkamper. Og de samme satsningsområder i alle valgkamper.

Nesten.

Jeg kan i dag presentere fem «satsningsområder» fra de siste tretti år som faktisk har resultert i fullstendig endret situasjon for «brukere» og ansatte.

1.  Frislipp av butikkers åpningstider, økt tilgjengelighet av varer og tjenester. (willoch)

2. Kontantstøtten. (bondevik)

3. Oppløsningen av NRK-monopolet. (willoch)

5, Fastlegeordningen. (stoltenberg)

4. Full barnehagedekning. (stoltenberg)

Vi kan mene hva vi vil om disse fem, men de er da gjennomført. (Jeg tenkte forresten først å inkludere sykehjemsdekningen, harlem bruntlands fanesak, men det ville ikke ha vært helt riktig har jeg skjønt).

I fire av disse sakene er det snakk om lovendringer, eller vedtak av nye lover. Disse krevde ikke spesielt mye innsats fra politikerne, utover det å bli enige om å vedta selve paragrafene. Den fjerde (barnehagedekningen) forutsatte en mer omfattende innsats.

Om det finnes noen andre der ute som har eksempler på andre tilsvarende saker så takk. Jeg har noe om trygdeutjamning og slikt i bakhodet, men jeg har ikke nok kunnskap om det til å være konkret.

Ok. Fem store satsningsområder gjennomført. Ikke verst.

______________

Men hva med resten av valgkampenes mantraer? Her  er gjengangerne:

Kollektivtransport? Ingen store endringer i perioden. Servicen på togene dårligere, kaffen kaldere og stasjonene nedlagte. Rørosbanen går på diesel. Nordnorgebanen….

Veiutbygging? Litt lapping her og der, stort sett delvis bompengefinansiert.

Distriktspolitikk? Ja, ja. Grisgrendte strøk tømmes i hurtigere og hurtigere tempo. Gårdsbruk legges ned.

Helsevesenet? Tviler på at det har blitt bedre, verken for brukere eller ansatte, stoppeklokkeomsorg. Økonomifokus fremfor pasientfokus.

Psykiatri? Hvilken psykiatri?

Politiet, lov og orden? Oops, her er det begått reformer som har resultert i fullstendig endret situasjon for «brukere» og ansatte! Sorry, jeg glemte det. Endringene er desverre ikke til det bedre. Henleggelser. Èn fast ansatt mann til å vokte riksgrensen. Lengre og lengre mellom lensmenn i distriktene.

Innvandring? Innvandring går sin gang, uavhengig av Stortingets maktkonstellasjoner, typisk diskusjonstema i valgkamper, men hovedårsakene ligger uansett utenfor nasjonal politisk kontroll.

Miljø/klima?  Norge har fortsatt en av de eldste bilparkene i Europa, Det fremvises en direkte motvilje mot satsing på alternativ energi. Miljøvennlige løsninger avgiftsbelegges med stor iver. (Ok. Søppelsortering er innført stort sett over hele landet, men det er jo kommunalpolitisk sak.)

Skole/Utdanning? Voksentettheten synker i skolen. Penger til materiell er som oftest på et minimum, (Ingen lærer skulle måtte si følgende paradoksale setning: «Ikke skriv i arbeidsboka, unger! Andre skal arve den neste år!» Ikke en gang i Kongo er det forbudt for elever å arbeide i arbeidsbøker). Bevilgning til forskning tilnærmet lavest i Europa.

Fattigdomsbekjempelse? Forskjellene i samfunnet har konsekvent økt. Denne utviklingen har gått jevnt og trutt helt siden harlem brundland frenetisk benektet at så var tilfelle i 1985.

Narkotikapolitikk? Fullstendig feilslått. Norge har fortsatt Europa høyeste overdosefrekvens. Og hovedstaden er et usminket utstillingsvindu for tingenes tilstand.

Utenrikspoltikk? Vi gjør som USA sier uansett, det er tryggest. Utover det så venter vi og ser, er så snille vi kan, mens vi lister oss rundt i håp om Statoilkontrakter.

_______________

Slik kan den politiske situasjonen i verdens rikeste land grovt oppsummeres. Det gir i hvert fall ingen grunn  til å knele i beundring. Politikere preges av handlingfrykt og manglende evne/vilje til å skjære gjennom, til å satse på noe. For da kan det nemlig hende at de må forsvare seg selv og sine handlinger. Og konfrontasjon kan jo gå ut over oppslutningen. Oppslutningen er nemlig viktigere enn resultatene, det er jo alltid mindre enn fire år til neste valg.

I USA kan forresten ikke presidenten gjenvelges mer enn en gang. Den andre perioden, da han ikke trenger å ta hensyn til personlig popularitet er den mest effektive i forhold til gjennomføring av egen politikk. Kanskje det har noe for seg? 

Jeg tror egentlig demokratiet er sin egen verste fiende. At det ligger i demokratiets natur å lamme seg selv. Politikerne tør ikke handle og velgerne gidder ikke engasjere seg.

Og i det siste har jeg i det stille tenkt at et envelde kanskje er bra allikevel, under den forutsetningen at det er opplyst…