Så kom femte desember. Som julenissen på kjerringa.
Lørdag femte desember var nemlig ballettdag. Billetter var kjøpt og alt i orden. Maihaugsalen. Same procedure as every year. Bestemor skulle komme langveisfra for å overvære forestillingen. Begge ungene våre danser, de gledet seg og var godt forberedt til en fin lørdag med besøk og dans.
Jeg gledet meg også. Jeg har etter hvert fått sansen for ballettens estetikk, Jeg synes det er flott, rørende og morsomt å se forestillingene, og det uavhengig av om det er mine unger som danser eller ikke.
Lørdag ble en travel dag. Bestemor måtte desverre melde avbud, og da satt vi med en ekstra billett. En av mine svogere var mer enn interessert i en Lillehammerlørdag med ballett, vin og konversasjon. Han takket dermed ja til tilbudet, og kom ens ærend ved ett tiden.
Dager som inneholder et fastlagt program må gjerne organiseres slik at familien får best mulig utbytte av fritiden. Det skal være tid til nytte og til glede på sånne dager. Jeg har etter hvert forstått at man må legge et slags puslespill for å få det til å gå i hop.
I vår familie er det ikke jeg som den som har oversikt og størst evne til organisering. Men vår lørdag den femte var i hvert fall planlagt slik: Klokken 14 skulle forestillingen der sjuåringen deltok begynne. Elleveåringen skulle i ilden klokken 18. En 2 timers pause mellom de to forestillingene.
De fleste av oss legger planer for helgen. Hva vi skal benytte anledningen til å få gjort. Et bestemorbesøk er for eksempekl en yppelig anledning til å bestemme seg for å skifte ut det utslitte trekket på sofaen.
Arthur, gamlehunden, benytter nemlig sofaen som seng, utkikspost og … sofa. Så møbelet har etterhvert blitt ganske velbrukt. Det er forresten mest velbrukt der jeg pleier å sitte. Vi hadde egentlig tenkt å vente med dette til Arthur sa takk for seg for godt. Men det er intet som tyder på at de evige jaktmarker kaller på ham ennå, og siden det absolutt var på tide å gjøre dette, sofamessig sett, bestemte vi oss for å trå til i helgen.
Prosjekt 1 på lørdag var altså sofarehabilitering. Før kl. 13.30
I og med at det var to forestillinger måtte jo middagen spises i gløppa mellom forestillingene. For å få til det måtte middagen forberedes før første forestilling.
Prosjekt 2 var altså kjøttkakesteking. Før kl 13.30.
Det falt i mitt lodd å gjøre begge deler.
Vi kom litt skjevt i gang den lørdagen. Sov litt lenge. Sen frokost. Dessuten skulle jeg bare sjekke litt på nettet og skrive litt på bloggen først. Fruen dro til byen og ungene drev med sitt. Og klokka ble ti over tolv før jeg egentlig hadde gjort noe som helst fornuftig.
Oi. Puslespillet blir ikke ferdig i tide! Plutselig må kjøttkakesteking og sofaomkledning og sauslaging skje parallelt.
Det gikk jo ikke. Selvsagt var det umulig. Svoger kom til en heim med en demontert sofa spredd ut over stuegulvet og kjøttkakesteking for fulle mugger på kjøkkenet. Og til en bolig med fryktelig dårlig tid. Og til lunken kaffe.
Rett skal være rett. Kjøttkakene ble faktisk ferdige før vi måtte forlate åstedet. Undertegnede vet jo å prioritere i pressede situasjoner.
Fruen kom tilbake fra shopping (eller noe slikt) i siste liten. Hun rev med et sminket og riktig antrukket barn og gikk i forvegen. De opptredende MÅ jo møte til riktig tid. Jeg tok en slurk lunken kaffe til, og roet litt ned, før jeg stappet billetter i lomma og vi spaserte de ti minuttene til Maihaugsalen.
_______
Vi fikk se forestillingen, selv om billettene til 14-forestillingen lå igjen hjemme på kjøkkenbenken ved siden av kjøttkakene, og billettene til 18-forestillingen lå i lomma mi. En forståelsesfull billettkontrollør slapp oss inn allikevel.
Temaet for Vinterbarn Danser forestillingen i år var «Storbyliv». Med ymse tablåer og koerograferinger rundt forskjellig aspekter ved det å være fra Lillehammer og bo i New York eller LA.
Og, som alltid, Ballettskolen leverte varene. Det var gøy. Ubetinget gøy. De ulike aldersgruppene har alle sin sjarm. Fra 5 og seksåringene som «gikk streken», til de stores (10. klasse?) intriger rundt en Oscarutdeling. Og alle de andre. Det var gøy å se koreografien. I år syntes jeg den var morsommere og mer interessant enn noen gang før, selv om et uforholdsvis høyt antall dansere «døde» og ble slept av scenen av de andre danserne. Og, ikke minst, det er gøy å se på ungene. Noen konsentrerer seg voldsomt, tenker på det de skal gjøre, og kommer derfor litt for sent inn i bevegelsene. Andre bare gjør det, danser uten å bruke tid på å tenke. Koreografien hos de sistnevnte er nærmest internalisert, og de kan legge kraft og følelser i bevegelsene.
Jeg vet ikke hva det er med meg jeg, men jeg har altså begynt å sette pris på dette. Det er faktisk så jeg
gleder meg til forestillingene. Dersom noen hadde ymtet frempå at jeg kom til å bli en ballettliebhaber, for eksempel for 10 år siden, hadde jeg på det sterkeste protestert. Men sånn er det, man vet aldri hvilken vei vinden blåser.
Pausen mellom forestillingene ble benyttet til middagspising og sofadugnad (takk til svoger!). Begge deler riktig var så vellykket.
Vi møtte opp til den andre forestillingen i god tid, denne gangen med de riktige billettene. Forestillingen var minst like ålreit å se på som den første. Gjesten vår var meget imponert og tiden gikk fort, det er jo alltid et godt tegn.
Da kvelden kom hadde ingen det travelt. Sofaen var i den skjønneste orden, og alle var godt fornøyde med dagen. Vi prøvesatt sofaen mens vi så på filmen om St. Bernardshunden Beethoven sammen med en glad og entusiastisk 11-åring, før hun tok kvelden, i likhet med lillesøster.
Etterpå: vin og dannet konversasjon rundt voksenlivets begredeligheter og pussigheter. Helt til dagen ble sen natt, og femte desember hadde blitt til sjette desember for flere timer siden.
ROBERTS FRIE FLYT 
