Desember måned er mer enn halvveis unnagjort. Til helgen går ferden opp i et annet dalføre for å hugge juletre (fullt lovlig!), og for å spise risengrynsgrøt og utveksle julegaver. Slik vi gjør hvert år den siste helgen før jul. Unntatt i fjor. Deretter blir det et lite julegaveutvekslingsbursdagstreff på hedemarken bittelille juleaften. Slik det blir hvert år. Unntatt i fjor.
Julekalenderen i år er forresten en blanding av innpakkete småting og konvolutter med hyggelig beskjeder til ungene. Av typen «pizza til kvelds!», «bading på Jorekstad i ettermiddag», «Dere bestemmer middagen i dag!» Det fungerer over all forventning.
Elleveåringen har lagd en kalender til mor. Der står det lapper av typen: «jeg skal re opp alle sengene i huset», «jeg skal sette ting inn i, og tømme, oppvaskmaskinen» , et cetera. Mor får riktignok ikke åpne konvolutter hver eneste dag i advent, men en lapp sånn ca hver fjerde dag er slettes ikke dårlig, det heller. Jenta har funnet på det helt av seg selv, så vidt jeg kan begripe.
Far har ingen kalender å åpne han… Jeg fristes hvert år av tanken på fruens adventskalender fra de barnløse årene: 24 ulike likørglass, og en karaffel med rødt drikke. Et glass pr. adventsdag. Men jeg glemmer alltid å sette i gang med det, og nå har det vel blitt for sent i år også?
Kasper, hunden, har blitt syv måneder og har forvandlet seg fra å være en pliktoppfyllende, lydig og flink liten krabat, til å bli et monster som raser rundt og GJØR ting. Han gjennomførte dressurkurset med glans, men nå virker det som om han har blitt helt avlært. Han har spist opp tøflene mine, og en sandal. Han har ingen interesse av å komme når vi roper, i hvert fall ikke sånn med en gang. Aksjonsradiusen hans er betraktelig utvidet, han har vært på frifart rundt i nabolaget flere ganger. Av og til har han hatt med seg ting hjem, ting vi ikke aner hvor kommer fra. Vi har naturligvis bestemt at han skal stå bundet når han er ute alene. Men da vil han jo ikke være ute. Det er da mye morsommere å finne noe ulovlig å herje med inne, enn å bli frihetsberøvet ute. Innomhus går aktivitetene hans verst utover sjuåringen. Hun er ikke så flink til å huske på at når hun legger fra seg ting, så blir det oppfattet som legale herjingsobjekter. Noen tårer har det blitt på grunn av dette.
For oss er det vanskelig å ha full kontroll med hvem og hva som forsvinner hvor, for ungene benytter også den samme døra. Og det hender jo at de glemmer å lukke skikkelig, eller ikke rekker å stoppe Kasper nåe han trenger seg forbi dem. Far glemmer også av og til at Kasper alltid er på hugget. Heldigvis har en av naboene en jevngammel tispe som Kasper kan rase rundt med. Og de har både gjerde og port rundt eiendommen sin.
Pubertet kalles det. Utprøving. Det er slitsomt og krever tålmodighet og velvillige naboer. Omtrent som når unger kommer i tenårene. Det sies jo at ungdommer, når de er omtrent 14 år, går inn i en tunnel, uten å ense noe rundt seg. De forblir i denne tunnelen i omtrent sju – åtte år. Der lever de sitt eget liv, uanfektet av irettesettelser og intervensjoner fra voksenverdenen. Men dersom foreldrene har gjort en noen lunde skikkelig jobb før tunneltilværelsen begynte, kommer barna ut i den andre enden som skikkelige folk.
Sånn er det med hunder også, håper vi. Heldigvis antas de å bruke betraktelig kortere tid, så Jeg regner med at han har roet seg litt når mars/april kommer. Da kan nok familien senke skuldrene igjen. 
Arthur, gamlehunden, har akseptert sin nye annenfiolintilværelse. Han finner seg tålmodig i at jyplingen skal leke brytekamp eller drakamp. Blir det for ille, trekker arthur seg tilbake til sofaen. Sofaen representerer nemlig en av de få grenser som Kasper fremdeles aksepterer. Han har ikke lov til å hoppe opp i sofaen. Kasper sover forresten i bur når vi er på jobb og skole. Det er tryggest slik, mest forutsigbart, liksom. Vi vet i hvert fall hva vi kommer hjem til.
Nå for tiden kommer vi altså hjem til en slags julestri. Vi er ikke veldig julske personer, men tradisjoner og tilhørighet krever jo sitt. Et minstemål av forberedelser til lysfesten og vinterblotet: Laging av juløl, koking av rull, laging av julegaver, innkjøp og skriving av julebrev. Kanskje til og med litt julevask, hvem vet? Og det er jo hyggelig da, for folk og fugler.
Julelogistikken må også utarbeides og det er ikke alltid like lett. Det kan fort bli alt for få ingentingdager i julen. Dager som er viet til ingenting, bortsett fra bøker, filmer og klementiner.
Vi ordner logistikken stort sett slik at vi har en dag hver hos min og en annen dag hos fruen sin slekt. Dermed treffer alle hverandre, og ingen trenger lure på hvorfor de ikke fikk julebesøk i år. På den måten blir det plass til mange ingentingdager. Kanskje vi inviterer til middag med venner en dag i romjula, hvis vi finner noen som har en fridag på skjemaet sitt.
Nyttårsaften har hatt fast program i 12 år nå (unntatt fjoråret): Venner på middag, røkt lammelår og hyggelig gørping i etterkant mens vi venter på nyttårsrakettene. Vi er forresten gratispassasjerer når det gjelder nyttårsraketter. Vi kjøper ikke selv, det er da så mange andre som driver på med slikt, men we like to watch.
Jentene tenker ofte på julen i fjor, og snakker om swimmingpool og ferdig frokost og varm sol i desember. Jeg innrømmer at det er meget fristende å ta en reprise på den, men Kasper setter en stopper for det, man lar ikke valper være alene hjemme i jula. Nå er det uansett for sent å ta det valget. ( se: http://27249.vgb.no/2009/01/08/gran-canaria/ og http://27249.vgb.no/2009/01/12/furumadonnaen-og-teroristene/ ). Dessuten er det å overføre tradisjoner og røtter til ungene ganske viktig, mener nå jeg. Slekter skal følge slekters gang. Tider skal henrulle. Og det er jo faktisk hyggelig med dompapaper på fuglebrettet og juletrelys i hagen.
Men neste år kanskje.
Uansett, det blir i hvert fall gøy å se Kasper gå løs på julegavestabelen under treet. Dèt kan bli litt av et skue. Arthur har jo alltid vært vill etter gavepapir, men jeg har en berettiget mistanke om at Kasper er hakket verre. Det lureste blir vel å pakke inn noen hundetyggegreier som varer lenge og som bikkja kan få tidlig i seansen. Da da kan ungene ordne med gavene sine sånn noenlunde i fred. Det er i hvert fall teorien.
————-
Og ja, vi spiser ribbe julekvelden, naturligvis. Det er helt ubegripelig at du i det hele tatt kan finne på å tenke det spørsmålet….
ROBERTS FRIE FLYT 