Et juleselskap – Quizz

I gamle dager fantes det romjulsfester. For enhver smak.

Det har f.eks. alltid blitt arrangert tradisjonelle juleselskapligheter på gårdene rundt omkring i landet. De mondene kretser på landsbygda samlet seg og sine og prest og fut og lærer til felles hygge. Hvorvidt denne tradisjonen fremdeles lever, skal jeg la være usagt. Men alle storgårder med respekt for seg selv har en sal i annen etasje, der bevertning og dannet festlighet foregikk bl.a. i romjulen.

På samfunnshus og bygdelokaler ble (blir?) det også arrangert romjulsfester, men disse er mer for almuen.

Jeg husker at minst en av mine brødre frekventerte tredjedagsfester og femtedagsfester og desslike. Disse foregikk på samfunnshusene, bygdelokalene, rundt omkring, på steder som Heradstun, Langenga, Nordvang og hva vet jeg.  Jeg har selv et svakt minne om å ha hjulpet min mor med å «redde» min søster fra en slik tilstelning på Heradstun en vinter. Hun var nemlig under age, men jeg er slettes ikke sikker på om det var i romjula.

Jeg selv var aldri på slike romjulsfester for egen fornøyelses skyld i min ungdom. Jeg var nemlig «urban», og de urbane i småbyen var selvfølgelig høyt hevet over det å gå på bygdefester der man måtte be ekstra om full kaffekopp uten sukker. Et naturlig unntak for oss var samfunnshuset på Rena. Det var plenty med interessante jenter der, så vi fant vegen dit innimellom. Men jeg var aldri på Rena i romjula. Tror jeg.

Nei, mitt eneste konkrete minne om gamle dagers romjulsfesting begrenser seg til et diskotek i Elverum, Club 70, i det Herrens år 1977. Den gang Baccara satte standarden på dansegulvet med «Yes Sir, I Can Boogie». Ikke det at minnet mitt fra den kvelden er så veldig klart, forresten.  Jeg vet at det var et fryktelig kaldt år, minus 30 i romjula, og at Kjetil trolig reddet livet mitt. Så noe husker jeg i hvert fall. Etter diskoteket ble vi stående ute på

 Storgata og snakke med noen  jenter. Det husker jeg også. Da flokken oppløste seg oppdaget Kjetil at jeg ikke var der. Han fulgte sporene og fant meg sovende i snøen langt ned i Elvarheimsparken. Hvorfor jeg valgte å legge meg ned i et fjernt hjørne av parken husker jeg slettes ikke. Kjetil sørget i hvert fall for at jeg ble buksert hjem; jeg husker at jeg etterpå satt på min mors kjøkken, skjelvende nedkjølt. Noen vil kanskje si at det var bra at Kjetil oppdaget flokkmankoen og var tilstedeværende nok til å lete etter meg. Jeg er i så fall enig med dem.

Men det var ikke det jeg skulle skrive om.

Jeg har nemlig vært på juleselskap i år. Tredjedagsfest. Sort of. Fast juletradisjon i sju år nå, eller åtte.

Det foregår i salen på en gård øst i Elverum. Vi er en gjeng menn (og sporadisk en og annen kvinne) i vår beste alder (25 – 60) som  samles en gang i blant til vennskaplig kappestrid. Musikkquizz. Spørrekonkurranse om populærmusikk fra tidenes morgen til våre dager. Med hovedvekt på rock og pop. I romjula er det stor stas. Da avholdes nemlig quizzen i salen på Rogstad gård.

Et stort staselig rom, men enorm peis og antikke skap. Gamlehøytalerne til Doodle Bugs er permanent stablet opp på den ene kortveggen. Grom lyd, uansett.  Vinduene er omkranset av hvite tylldraperier. Tapeten på veggene er i gulgrønne fargenyanser, silketapet? Her er det lett å tenke seg fordums elegante juleselskaper med portvin, sherry, cognac, småkaker, sigarer og usynlige barn. Et utall telys var dandert rundt, og i, peisen. Nytt for året var 6 akkurat passelig store bord med renrøde duker og behagelige stoler.

Vertskapet er av den imøtekommende sorten, de legger alt til rette for at aftenen skal bli vellykket. De hadde også fremtryllet termoser med kaffe for å sikre gjestenes utholdenhet. Ca tredve gjester var ventet, alt lå til rette for en vellykket tredjedagsfest.

Ved halv syv tiden begynte de å ankomme. Menn med skjegg, menn uten skjegg. Menn med langt hår, menn uten hår. Ikke veldig mange slips, dette er de løse snippers aftener. Med biler, uten biler. Vandrende gjennom måneopplyst skog og over snekledde jorder. Ruslende oppover allèen i julekulden. Sittende bak i leievogner. Fra Leiret, Heradsbygd, Hamar, Trysil, Oslo, til og med fra Lillehammer. Utflyttede elverumsinger hjemme i julen på søken etter ungdommen. Menn som livet har fart vel med, og menn som har vært litt mer uheldige på ferden. Familiefedre og enslige ulver. Mørke uteklær og klirrende bæreposer er kanskje fellesnevneren. Skoene pent i gangen, vertskapet hilser velkommen og takk for sist. God jul.

Anslaget er preget av spent forventning og hyggelige gjensyn, og løst spåprat om dette og hint. Quizzet går ut på å identifisere sanger, hvem som lagde originalinnspillinger av sangene og hvem sine coverversjoner vi hører. Maks poeng pr. svar er 8. Det blir kanskje litt lite tid til den gode samtale, men til gjengjeld er det mye tid til dyp konsentrasjon og fremkalling av mulige titler og artister til musikk man kanskje har hørt om en gang. Tredve gjester og 6 lag gir fem personer ved hvert bord.

Kvelden forløp pent og pyntelig. Jeg var på lysegrønt lag. Vi åpnet bra med full pott på første oppgave. Deretter var det brått slutt. «Huff, det var vanskelig i år gitt», «Nei, jo, ja, jeg er nesten helt sikker på at dette kanskje er…..». «Har du smakt denne whiskyen før?». «Jeg er tar litt ostepop jeg, er det greit?». «Har aldri hørt om de før, men dette var da ganske bra, var det ikke?».

Etter tjue spørsmål er det pause. Wienerpølser og lomper! Mannemat, ikke noe fjongeri med kremet saus og urtepynt. Ca ti kroner pølsen til vertskapet så får du lompen på kjøpet. I år glemte vi å ta gruppebilde, men skitt au. Det er tydeligvis kun en engere krets som har tilgang til tidligere års gruppebilder, så da så.

Vi fortsetter etter pausen. Lysegrønt lag finner ikke formen. Et lite tilløp til opphenting blir spolert av tre kjappe nullpoenger. Deretter er det full sprekk, med bare tre og fire poeng pr. svar i gjennomsnitt.

Kvelden begynner å tære på noen av deltakerne. Konsentrasjon, frustrasjon og wienerpølser krever sitt rundt om i salen. Kanskje spiller andre faktorer inn også? Fra Hamarbordet høres høylytt protestering mot vanskelighetsgraden, avgitt av bordets eneste ikke-hamarsing. Protestene blir bryskt og kontant avfeid av quizzmaestroen, som er tydelig stolt av bredden i musikkutvalget. I hjørnet ved peisen sover en deltaker, det er forventet fra den kanten. Gult lag drar fra, og begynner å bli litt mer kjepphøye enn godt er. Åge skal på  jobb dagen etter, derfor debuterer han på quizz uten øl. Det virker som om det går bra allikevel. Verandaen får hyppige besøk, det er ikke lov å nyte sigarer inne i salen i våre dager. Artikulasjonen blir mer og mer flytende. Diskusjoner i de enkelte lag preges mindre og mindre av diskresjon. For lysegrønt lag har ikke det så mye å si lengre. Vi erkjenner at slaget er tapt, men at kvelden er hyggelig. Og er det nå egentlig så viktig, da?

Jo, det er da det. Konkurranseinstinktet lever, men nå konsentrerer vi oss om, eller håper på, å unngå sisteplassen. Vi håver inn en del poeng på Them, men kjenner ikke igjen Tom Petty, Manic Street Preachers, Celine Dion og Lick the Tins. Heldigvis sliter de andre like mye, unntatt eklingene på gult lag. De har seieren inne allerede midt i andre omgang, og gjør ikke noe for å legge skjul på det. Men dannede mennesker er jo overbærende mot jyplinger som bare MÅ markere seg.

Dermed er romjulsfesten forbi, kvelden ender med at lysegrønt lag kaprer den nest siste plassen, to poeng

 foran det røde laget, og hele 22 poeng bak seierherrene. Quizzmaestroen fastholder at det var et alldeles utmerket quizz, med stor bredde og interessant musikk. Og få er uenige i akkurat det, selv om noen forsøker å starte en diskusjon rundt det faktum at bredden kanskje gikk litt på bekostning av gjenkjenningsfaktoren. Årets diskusjon tar midlertid aldri helt av. I stedet får vertskapet sin fortjente hyllest. Det siste er viktig; det er romjuler hvert eneste år!

Endelig finner gjestene skoene sine og sier takk for seg og ønsker godt nyttår, De forsvinner ut i natten, inn i skogen, nedover veien. til velstelte hus, til rotete leiligheter og hva vet vel jeg om hvilke andre krypinn som måtte være tilgjengelige. Klokken er omtrent  02, det tok 7 timer i år også. En del biler blir fornuftig nok stående igjen på tunet, mens månen lyser over snelandskapet.

Så rydder tjenerskapet bort alle spor etter juleselskapet, og nå står salen der tom og staselig. Til neste julefest.

p.s.

Jeg unnlater naturligvis å fortelle om den julen da jeg var på det vinnende laget, og premien var akevitt. Det skjedde jo før salen på Rogstad ble quizzens «riksarena»….