Andre mars. Vinterferie. Liten tur til byen med 11-åring og hund. Småærender; sette inn sparepenger, låne lesestoff på biblioteket, handle inn til sjokoladekaken hun har lyst til å bake når vi kommer hjem. 15 minutters spasertur. 11-åringen sier plutselig: – Ikke le av meg nå, men jeg har en slags sommerfølelse. Det er noe med vinden.
Og se, ganske riktig. Noe er det. Solen skinner fra blå himmel. Gradestokken nærmer seg null. Og hunden har bestemt seg for å oppføre seg sånn noen lunde skikkelig, i hvert til vi kommer frem til sentrum.
Snøen i Storgaten lyser i solen. Det drypper litt fra takene, men bare litt. Det er lagt varmekabler i fortauet utenfor polet. (Sikkert
fordi alkohol bliransett som det mest verdifulle som kan handles inn av oss protestanter. Derfor kan man ikke være forsiktig nok; man sløser da ikke med de dyre dråper!) Det ligger altså varmekabler der, men uansett, det sildrer (nesten) i vannet fra den smeltende snøen…
Dette liker vi!
Det raser faktisk snø fra taket til gamle Kredittkassen. Av og til må Kasper vente bundet utenfor butikker mens vi gjør ærendene våre. Han liker ikke å vente. Det er urettferdig at han ikke får være med overalt. Dessuten, han er litt redd for å være alene. Han bjeffer. Nei, han gjør, Menneskene smiler litt. I forrige uke hadde de blitt irriterte, og jeg hadde måttet forsvare oss mot sure blikk.
Dette liker vi!
Vi øver mer på å la Kasper vente. Ingen fremgang å spore. Han har en god stemme og fin ressonans i brystkassen, og han er slettes ikke av den tolmodige sorten. Foreløpig. Det er fremdeles ingen sure miner blant de forbipasserende, men noen smiler. Underlig.
I banken er småpengetelleautomaten til reparasjon. Snart ferdig. Vi går på biblioteket og tar en liten runde til nedover Storgata. Vinden er ikke kald i dag, 11-åringen hadde rett. Nå småprater hun om alt mulig mens hun øver på å få Kasper til å gå på plass. Sjokolademelk og skolebrød på konditoriet. Kasper venter ute, og bråker.
Tlbake til banken med sparepengene. Utenfor Kunstmuseet sitter det faktisk mennesker ute i solveggen med kaffekoppene sine. Ikke mange, men noen, noen…
Dette liker vi.
Vi gjør det vi skal og tar bussen hjem. Kasper får øve seg litt i Søndre Park før bussen kommer. Til helgen er det nemlig hundeutstilling, og da må han kunne stå stille og være presentabel for dommerene. 11-åringen, hundeføreren, er ivrig på at ting skal funke. Det skal i hvert fall ikke stå på henne.
I dag er det til og med hyggelig å vente i busskuret ved Søndre Park. Man snakker med fremmede som også venter. Og solen skinner.
Mars pleier å være lang, så dette er sikkert bare et midlertidig vårblaff, men
dette liker vi!
Sjokoladekake også.
ROBERTS FRIE FLYT 