Wishbone Ash på Lillehammer!

Vinterferie. Etter å ha tatt ettermiddagshvilen til tonene av «Blind Eye», «Lady Whiskey» og «Throw down your Sword», og etter å ha vurdert for og i mot en stund (ny svensk krim på TV), bestemte jeg meg for at det var på tide med en kulturopplevelse igjen.

Wishbone Ash spilte nemlig på Bingo’n i går. Det var egentlig ikke så mye å lure på. Når et av de fineste rockebandene fra før i tiden spiller på et sted 15 minutter unna godstolen min, da er det jo bare å stille opp.  Det er jo bare gamle mennesker som seriøst vurderer å bli hjemme for å se på tv i slike tilfeller.

Wishbone Ash er et av bandene fra syttitallet som aldri ble så «store» som de burde ha blitt. De bandene er det jo mange av. Wishbone spilte (spiller) en folkemusikk- og jazzinspirert form for progrock (med litt innlagt boogie). Lange låter, mye gitarspilling og lekende jazzete tromming. De hadde et ganske så unikt lydbilde, mest p.g.a. at de to gitaristene spilte parallelt. Vanligvis i de fleste andre band har gitaristene ulike funksjoner, en sologitarist og en rytmegitarist. Wishbone derimot operer med to sologitarer som spiller med og/eller mot hverandre rundt Martin Turners særpregede stemme. Jeg er en lekmann når det gjelder å beskrive musikk, men ordet melodiøst skulle gi en dekkende beskrivelse av gitarspillingen. Bandets fire første albumer er vel verdt å sjekke ut. Og sikkert flere av de andre også, skulle jeg anta. Jeg er i hvert fall den lykkelige eier av en 4cdboks («Destillation») som dekker de første 35 årene av karrieren og her er det mange «ukjente» godbiter fra nyere tid.

Wishbone Ash var som man skjønner ikke akkurat noe poporkester. De fikk naturligvis aldri noe schlägere og de har trolig alltid kunnet gå gatelangs uten å vekke nevneverdig oppmerksomhet hos småpikene. Jeg har et inntrykk av at de er/var et band for aspirerende gitarister og andre feinschmekkere.

Og for meg da, naturligvis.

Så jeg troppet etter hvert opp på Bingo’n for litt lettere underholdning. Sist jeg var på Bingo’n opplevde jeg Jan Erik Vold og Knut Reiersrud foredra Terje Vigen til tonene av Alice’s Restaurant ( http://27249.vgb.no/2009/03/25/terje-vigen-paa-alices-restaurant/ ). Gårdagens seanse ble litt annerledes, men den var helt klart vel verdt å få med seg den også.

I år er Wishbone Ash på 40årsjubileumsturnè, bl.a. altså til Lillehammer. Det er 40 år siden debutlpen ble utgitt. Nå vet jeg lite om hvordan pensjonspoeng regnes ut for britiske musikere, men  jeg synes uansett at det er noe imponerende standhaftig over disse bandene som holder det gående gjennom storm og stille, i år etter år. Besetninger og hårstandarder endres og etter hvert havner de i glemmeboken for de fleste av oss. De blir detronisert fra å spille i store lokaler til å spille … tja, for eksempel på Bingo’n på Lillehammer. Men de pensjonerer seg ikke, de holder det gående.

Så også med Wishbone Ash. Kun et originalmedlem henger fortsatt med. Ted Turner, den ene gitaristen. Den andre gitaristen så særdeles blond og finsk ut, og trommisen var en «ungdom» fra Manchester. Og selv om det var bassisten Martin Turner, og ikke Ted Turner som var hovedvokalist i gamle dager, så lød det fremdeles merkelig likt Wishbone Ash, slik jeg forventet at det skulle lyde. Det må vel bemerkes at sangen i noen rolige partier tidvis lød litt surt. Men jeg velger å være generøs, så jeg skriver det på kontoen for sene kvelder og lite søvn. Utover det så spilte bandet med entusiasme og  iver. Intet tydet på at dette  kunne dreie seg om utbrente karer med 40 års rutinepreget  jobbansiennitet bak seg. Imponerende.

 Det var ikke helt stinn brakke, men stemningen var svært god blant publikum som besto av en blanding av grånende menn og langhårete studentmusikere. Og sannelig sto det ikke noen småpiker der fremme ved scenekanten…

Vi fikk en fin blanding av nytt og gammelt, det nye var spennende nok til at jeg kan være fristet til å sjekke ut noen av de nyeste utgivelsene også. Den eneste låten jeg savnet var «Blind Eye», men jeg kom litt sent, så kanskje de spilte den før jeg ankom.Jeg skal i hvert fall ikke klage på det.

Jeg nøt mine to-tre pils og foretok noen ørsmå luftgitarøvelser i lomma, og koste meg med musikken. Og ufornuftig som jeg er så brukte jeg ikke ørepropper, selv om jeg er gammel nok til å vite at det naturligvis er den rette tingen å gjøre.

Forresten, denne gangen traff  jeg sannelig kjentfolk på Bingo’n. Et par fedre som jeg aldri har tenkt på i forbindelse med rock’n’roll, to-tre quizzgjengangere ( http://27249.vgb.no/2010/01/05/et-juleselskap-quizz/ ) som hadde tatt turen helt fra Elverum for å oppleve sine ungdoms helter. Den ene hadde visst fulgt bandet ivrig siden starten, han hadde oversikt over alle de 40 årene. Dessuten var en av mine fordum MusicNightkompiser ( http://www.robertdjurhuuswasa.com/21240067 ), gitaristen, hjertelig til stede. Han fant det altså bryet verdt å ta turen til Lillehammer, selv om han hadde sett bandet i Oslo for noen dager siden. _Da var de ikke bakfulle, sa han. Jeg skjønner ikke helt hva han mente med det, men han er jo gitarist og hørte sikkert noen småfeil som gikk meg hus forbi.

Alt i alt, det var  en hyggelig progrockaften. Ikke dårlig det, i begynnelsen av vinterferien til en fyr som for tiden er mest opptatt av Rod McKuen og Cilla Black….