Klassefest

Jeg har vært på klassefest. Et slags jubileum, jeg vet ikke helt sikkert hvordan jubileum det var.  Tror det må være et rundt tall siden jeg begynte på ungdomsskolen, men pytt, who cares?

Vi begynte på ungdomsskolen, og barneskoleklassen ble delt i to og spritet opp med elever fra andre steder, fra bygdene rundt Elverum. Disse bygdingene kjørte busser til skolen og  jeg forsto aldri ordentlig hvor de kom fra, eller hvor de  reiste til etterpå. Hernes, Øksna, Heradsbygda, Vestad, Strandbygda. Eksotiske stedsnavn for en som var født og oppvokst i selveste Leiret, universets midtpunkt. Men jeg tror jeg kan si at de ulike gruppene kom ganske godt overens i skolehverdagen.

Nå ja, i vinter var det altså klassefest for de to ungdomsskoleklassene som vår ene barneskoleklasse hadde endt opp som.  Jeg stilte opp jeg også, tenkte det kunne være interessant å se på, hilse på, og kanskje kjenne igjen noen av folkene fra den gang. Det er vel egentlig bare to personer fra barne/ungdomsskolen som jeg har hatt kontakt med opp gjennom årene, så hullene var mange. Jeg hadde gravd frem noen halvglemte navn på personer som jeg gjerne kunne tenke meg å hilse på igjen, se hvor de hadde havnet i livet og i geografien. Torstein, Fred, Tor-Egil, Tore, Per Erik, Vinjar, Peter… Hva skjedde med dem, hvilke valg hadde de tatt? 

Nå ja, for egen del tenkte jeg jo at det kunne være spennende å se hva det hadde blitt til med gutta, så jeg stilte opp.

Jeg er ikke spesielt glad i kunstige sosiale  settinger, at man skal samles bare for å samles, for så liksom krampaktig hygge seg og mimre over dill og fortrenge dall. A propos fortrenge, hva med de som den gangen aldri ble ordentlig inkludert, ville de være velkomne hvis de dukket opp? Det kunne jo være på sin plass med en liten konfrontasjon ved slike anledninger. Yin og yan. Medaljens bakside. Hvorfor ble det slik, liksom?

På klassefesten kom ca halvparten. Det var vel mer eller mindre som forventet, skulle jeg tro.  Det var en hyggelig og grei sammenkomst, med mat og drikke og nachspiel. Uten de store høydepunkter og fritt for katastrofer og gråt og tenners gnissel. Ingen blamerte seg, så vidt jeg kunne observere. Den eneste pussigheten som overrasket meg, var hvor stedbundne folk kan være. De fleste hadde bodd i nærheten av Elverum hele livet og var godt fornøyd med det. Jeg husker for min del at  jeg var veldig happy da jeg endelig kunne forlate bygdebyen for å få luft under vingene. Slå ut håret og gi fanden i dyret. Jeg har alltid ansett akkurat det som et universelt behov; det å reise ut, erfare ting, for så å returnere som a older, but wiser man. Men det er nok ikke slik det fungerer allikevel, da.

Så feil kan man ta.

Men ok, da lærte jeg i hvert fall det.

Ellers så er verden engang innrettet slik, at folk forandrer seg lite. De tause var fortsatt tause, de pratsomme var fortsatt pratsomme. De usynlige var fortsatt usynlige og jeg var fortsatt meg. Og forholdene folk i mellom opplevdes omtrent som den gangen. Det eneste påfallende jeg la merke til var egentlig at alle de andre hadde blitt så forferdelig mye ELDRE. Det var jo faktisk bare jeg som fortsatt var ung. Merkelig,

Selvsagt var det litt dumt at det store flertallet på min navneliste over mennesker det kunne være artig å treffe igjen, ikke dukket opp. Vi som delte de første festers hemmeligheter og den tidlige ungdoms øvrige viderverdigheter. Ble det folk av dem? Har de det bra? Endte noen på skafottet? De fleste av dem møtte jo ikke opp, så de hullene har jeg ikke fått tettet igjen. Jeg vet fortsatt ikke hvilken vei de gutta valgte. Og slik kommer det nok fortsatt til å være i tiden fremover også.

Om jeg ikke googler dem en eller annen gang da. Det kan jo hende at jeg finner ut at det er viktig.

——————–

Norsk Utflukt: Gutta

…jeg spør meg selv, for det er ingen andre å spørre;

når var det det slutta?

når var det egentlig at det slutta?

Hvor er det blitt av alle gutta?

 (Lars Saabye Christensen / Kåre Virud)

______________