Helg for en gressenkemann. Løsrivelse.

eller: litteraturfestivalens innvirkning på dagliglivet i heimen.

Denne uken har det vært litteraturfestival i Lillehammer. Forfattere, lesere og bokstavprofitører har inntatt byen. Årets overordnede tema for festivalen har vært «Løsrivelse«. Tidligere i uka leste jeg meg meg opp på programmet til litteraturfestivalen, og fant ut at det ikke var noe som fristet meg over ævne, kanskje bortsett fra en konsert i Maihaugsalen lørdag. Litteraturfestivalen gikk altså sin gang uten min tilstedeværelse.

En annen skjellsettende begivenhet denne uken var naturligvis Eurovisjonens sangkonkurranse. Den ble arrangert  rett utenfor Oslo, på Fornebu Arena, i går. Jentene i familien løsrev seg fra Disney Channel og reiste til hovedstaden for å overvære sistnevnte begivenhet. En helg som inneholder generalprøven til ESC, shopping, restaurantbesøk og andre vårlige storbyfristelser er midt i blinken for jentene.

Jeg ble hjemme.

Fredag: Toget gikk ved 16-tiden. Deretter sto hele fredagskvelden, ja hele helgen, foran meg som et jomfruelig hvitt lerret eller som et nyåpnet word-dokument. Jeg kunne fylle den med akkurat hva jeg ville. Kvalitetstid for meg  og Kasper. Jeg kjøpte en flaske whisky, Bruichladdic, og billetter til lørdagens konsert. Helgen kunne begynne!

Det er for slike stunder man har dvdspillere, fredagen ble tilbrakt foran TVen. Endelig kunne jeg kose meg med Mission Impossible, et dyptloddende sjebnedrama fra 1996 med Tom Cruise i rollen som den hardt prøvede Ethan Hunt. Hunt kjemper en tilsynelatende håpløs kamp for å skape en trygg tilværelse for seg og sine. Underveis støter han på usedvanlig mange prøvelser og hindringer. Tom Cruise fyller rollen med stor patos og psykologisk innlevelse. Moderne teknologi og smart problemløsning inngår som sentrale elementer i filmen, men dette skjer aldri på bekostning av formidlingen av all den lidelse, vantro og håpløshet som Ethan opplever underveis. Han blir løsrevet fra sine antatte venner og kollegaer og overlatt til seg selv. Det blir en stor lettelse for meg i sofaen da det til slutt viser seg at mannens kamp ikke er forgjeves, det var en mening med alle vanskene. Ingen kan forbli uberørt av Ethans ekte fortvilelse over den urettferdighet og tragedie han eksponeres for. Jeg ble i hvert fullstendig betatt, det var rent så jeg glemte whiskyen underveis. Det ble lagd to oppfølgere til denne filmen. Jeg har ennå ikke sett de, men det antyder i hvertfall noe om viktigheten av tematikken filmen berører.

Pause! Løsrivelse! Luftetur med Kasper. 

Etter all den psykologiske dramatikken i Mission Impossible er det på tide å se noe helt annet. Jeg velger Death Wish, et sosialrealistisk drama fra 1974. Charles Bronson, hvis familie opprinnelig kommer fra Litauen, har hovedrollen. Her spøker Ibsen i bakgrunnen, En Folkefiende. Den enes kamp mot de mange. Her er realistiske, noen vil si naturalistiske, skildringer av livet på New Yorks skyggeside på 70-tallet. Filmen er en klassisk eyeopener, vi får en krass, nesten brutal, påminnelse om hvor sårbar vår tilværelse egentlig er. Arkitekten Paul Kersey får livet snudd på hodet da familien hans rammes av en tragedie. Han må kjempe en nesten håpløs kamp for å overleve på skyggesiden. Dette medfører en fullstendig løsrivelse fra egne moralnormer. I sin ensomhet  prøver han å finne ut hvorfor tragedien inntraff. Filmen kan ses som en knivskarp kritikk av manglende sosialt sikkerhetsnett i det amerikanske samfunnet. Den problematiserer også rundt temaer som borgervern og hevn. Og ikke minst er historien om Paul Kersey en historie om  et menneskes evne til å  finne veien ut av en eksistensiell krise. Filmens budskap ble vurdert som så viktig at den ble nyinnspilt i 2001,  med Sylvester Stallone i hovedrollen. Men karakterskuespilleren Bronson, med sitt herjede ansikt og sine lidende øyne, er uovertruffen i rollen som Paul Kersey. Hans fåmælte vesen og uttryktsfulle kroppsspråk gjør at jeg som seer tror på smerten han gjennomlever. Det ble for øvrig lagd fem oppfølgere til denne klassikeren, noe som viser hvor sentral den er for de som ønsker å forstå viktige utviklingstrekk ved det amerikanske samfunnet i etterkrigstiden.

Pause! Løsrivelse! Natt.

Lørdag: Klokken 8 er det varmt! Kasper får en lang tur med meg på Maihaugen. Vi spiser frokost og somler. Rydder litt etter gårsdagens dvd-dramatikk. Dette blir en fin dag. Klokken ti er det normalt kaldt igjen. Jeg tar en tur til sentrum for å se på litteraturfestival. Og  ganske riktig, her er liv og røre. En kopp kaffe på Leseriet mens man skummer og gjennom Dagsavisen. Rusler litt i Storgata, konstanterer at blant kvinnelige litterater er det svarte strømpebukser som gjelder. Noen skiller seg ut med lilla eller blomstrete, men hovedtyngden er svarte. I år skal mennene være ubarberte og ha beige, litt skrukkete jakker, så der glir jeg fint inn. Det er boksalg i et boktelt så jeg bestemmer meg  for å utvide biblioteket mitt litt. For den ringe sum av rundt 300 kroner kjøper jeg følgende titler:

Olav Viksmo-Slettan: Norske Blinkskudd (En samling tabber og pinlige sitater fra norsk offentlighet. Grei å ha som korreks til all konform vellykkethet vi blir manipulert til å tro på.)

Tom Egeland: Paktens Voktere (For å være enda mer mentalt forberedt når Europas EGENTLIGE historien blir avslørt for godt.)

Ian Harrison: De var de første (Et oppslagsverk om hvem som var først ute med hva. Kjekt å ha når man for eksempel lurer på hvor og når den første organiserte pakkereise fant sted) (svar: Thomas Cook, England 1841.)

Are Kalvø: Våre Venner Kinesarane (En kulturhistorisk skildring av besøk på alle landets kinarestauranter, ikke uten humor).

Sverre Klouman: Learn Norwegian (Jeg kan noe norsk, men her er tips og forklaringer som kan være nyttige i jobbsammenheng).

Desuten tre bøker til jentene; Klaus Hagerup: Høyere enn Himmelen, Unni Lindell: Nifse Nella og Nattskolen og Christin Grilstad Prøis: Heksagon og Padde-Boboz.

Ved totiden stakk jeg innom biblioteket for å høre et foredrag om Bonnie Prince Billy, hovedattraksjonen på kveldens konsert. Det kostet imidlertid 100 kroner å bli opplyst om emnet, så jeg  gjennomførte en litterær løsrivelse. Jeg snudde i døra. Jeg hadde jo betalt nærmere 500 kroner for konsertbilletten og det er mer enn nok å bruke på noe jeg ikke helt vet hva er, tenkte jeg.

Hjem til hund og tur og mat. Jeg leste litt om Bonnie Prince Billy på All Music Guide, (en utmerket nettside!). Deretter kom kveldens første ordentlige højdare. Landskamp i Fotball! Norge mot Monte Negro. Helt uten forstyrrelser! Lyd og bilde i harmoni med mine ønsker. Det gikk som det skal gå når Drilllo trener landslaget. 2 -1. Alt for mye sjansesløsing og usikkert spill, det må jeg glatt innrømme. Hadde vi hatt en annen landslagstrener ville kampen i beste fall endt uavgjort og Huseklepp hadde blitt pepet av banen pga manglende effektivitet. Men ikke nå. Nå endte det med seier og full applaus, mye takket være at  Kristian Grindheim klarte å løsrive seg fra det Montenegriske forsvar.

Konserten med Susanna and the Magical Orchestra og Bonnie Prince Billy akter jeg å komme tilbake til, den var  i hvert fall ikke helt bortkastet tid. På hjemveien ved 23-tiden, rakk jeg jammen avslutningen på sesongens siste nabopub. Nabopub er et ambulerende sosialt tiltak for naboer som kommer sammen for øl, vin og småprat den siste fredagen hver måned. Gårdagen var den siste nabopub før sommerferien, drøset gikk om temaer som trening, turisme, konserten jeg hadde vært på, ESC (som Tyskland vant, Norge fikk en hederlig 20. plass!) og desslike. Det ble en fin og verdig avslutning på alenehelgen, til tross for at ingen diskuterte trender innen moderne norsk lyrikk. Løsrivelsen fant sted ved halv ett tiden, gressenkemannen var klar for en timeout på soverommet. Dermed var fredagens hvite helgelerret blitt overstrødd med fragmenterte farger og løsrevne scenarioer. 

Pause! Løsrivelse! Natt.

Søndag: Nå har jeg hørt nytt fra hovedstaden, jeg vet at toget er underveis til Lillehammer. Jeg bør nok løsrive meg  fra skriveriene, og klippe plenen og kanskje shine opp litt i heimen før de kommer. Whiskyflasken er forresten  nesten urørt, mest fordi jeg aldri klarte å løsrive meg fra fredagens dvd-filmer. Alt i alt ligger jeg i hvert fall betraktelig bedre an enn Povel Ramel gjorde i 1951:

The Gräsänkling Blues

//www.youtube.com/watch?v=6xANKg9usmU

Jag måste skura trappan, jag måste bona golv,
och jag ska hinna in på banken före klockan tre,
och jag ska stämma om pianot, jag ska måla om i köket,
jag ska samla alla kräftskal i en prydlig liten hög,
och laga dörren sen, och muta portvakten,
å så damma, damma, damma om igen.

Ni förstår, min fru är lite sotis så om hon får veta att
det var fyra scandale beauties hemma här hos mej i natt,
oh, hå, hå, hå, hå, hå, då skulle jag bli både gul och blue.
Så här gäller det att städa fort och gardera sej,
ty hon tror mera på en hårnål än hon tror på mej. Hysch, hysch!

En nyckel i tamburdörrn, jag hör den alltför bra,
hon skulle kommit först i morron å så kommer hon i dag!
Hå, hå, hå, hå, hå, hå! For now I´ll turn the devil loose…
Full fart på köksdörren, jag tror jag smiter min kos,
sjungande The Gräsänkling Blues.