Jeg har vært på konsert. Og blitt frelst,
Litteraturfestivalen på Lillehammer ble avsluttet med konsert. I år sto Susanna & the Magical Orchestra på programmet. Som oppvarming for den kanskje ikke fullt så kjente Bonnie Prince Billly.
Sistnevnte har jeg lagt merke til før, i den forstand at jeg hadde hørt navnet og tenkt at han kanskje kunne være et interessant bekjentskap. Enhver artist med et slikt navn er jo i utgangspunktet interessant. For meg i hvert fall. Navnet bringer assosiasjoner både til 1600-tallets William av Oranien (Kong James IIs protestantiske svigersønn som i Irland ble kalt King Billy) og til 1700-tallets Bonnie Prince Charles (Skottenes store helt som gjorde sitt i kampen mot engelskmenn og for jakobinere).
Vår Bonnie Prince Billy er fra Kentucky og heter egentlig Will Oldham. Hvorfor han endte opp med det historisk klingende artistnavnet vet jeg ikke. Han har visst holdt på i om lag 15 år nå og kalte seg andre ting til å begynne med (Palace Brothers, Palace Songs), men endte altså opp som Bonnie Prince Billy. En obskur amerikaner som få har hørt om på våre trakter. Susanna & the Magical Orchestra, derimot, er visst et ganske så hot navn blant den kulturelle in-crowd.
Tilsammen var altså dette interessant nok til at jeg bestemte meg for å bruke lørdagskvelden i Maihaugsalen.
Det første som slo meg, var at dette ikke var et gjennomsnittlig populærmusikkpublikum. Her var det nok en del folk som gikk på konsert fordi det er det man gjør som avslutning på litteraturfestivalen. Og det er det jo intet galt i.
Norske Susanna var naturligvis først ut. Man har jo respekt for amerikanere, selv om de er relativt ukjente. Jeg satt godt, hadde god plass til lange bein og ingen nære naboer, så stol, armlener og gulvplass kunne nyttes fullt ut. Dermed lå alt til rette for enda en kulturkveld. Susanna & the Magical Orchestra består forresten av Susanna Wallumrød på sang og Morten Qvenild på ymse keyboards/lydeffekter. Whatever.
Det var drit kjedelig.
Bandet fremfører en miks av egne sanger og coverversjoner. Å ja, jeg hører at hun kan synge. Å ja, han kan lage mange ulike lyder med keyboardene sine. Å ja, jeg liker at opplegg med kjente sanger i nye versjoner, på tvers av sjangere. Det er faktisk noe av det jeg synes er morsomst med populærmusikk. Men Susanna & the Magical Orchestra var desverre fullstendig uengasjerende. Et langt gjesp. De hadde en tilstedeværelse på linje med en gjennomsnitts blond reality-tvdeltaker og virket fullstendig uinteresserte i det de holdt på med. Det hadde vært mye bedre om de hadde spilt bak et skjermbrett. Da hadde jo tilskuernes nysgjerrighet blitt pirret. Litt, i hvert fall.
Men manglende scenepersonlighet var bare en del av problemet. Å synge er å formidle. Formidle slike greier som for eksempel, tekst, følelser, budskap, sammenheng mellom ord og musikk. Susanne fremførte sangene sin som om hun ikke ante at ordene betyr noe. På en LITTERATURFESTIVAL? Vi hørte helt sikkert teknisk riktig stemmebruk og gode greier. Men hun bør spørre seg selv HVORFOR gjør jeg dette? Har jeg noe på hjertet? Og ja, det et spennende å ikle for eksempel sanger av Kiss og Joy Division nye lydbilder. Man kan oppdage nye aspekter ved låtene på den måten. Men i Maihaugsalen var budskap, sammenheng, intensitet, innlevelse, smerte, ærlighet, ja lukten av levd liv fullstendig fraværende. Handler ikke ønsket om å synge om litt mer enn «Se så flink jeg er, men jeg mener ikke noe med det»? Jeg foreslår at noen tvinger Susanna til lytte til hva sangeren Barb Jungr henter ut av sanger av Ian Dury, Ray Davies og Roger Miller på utgivelsen Bare Again. Det er formidling. Gamle sanger med ny mening.
Jeg føler meg som gutten i H.C Andersens eventyr, han som påpeker at keiseren faktisk ikke har noen klær på. Keiseren er naken. Men nakenhet er bra det, det henger sammen med ærlighet. Susanna var langt i fra naken, hun var bare helt tom. Var jeg den eneste som så det? Jeg duppet faktisk av noen ganger og det har jeg aldri gjort på konsert før. Ikke var jeg spesielt trøtt heller.
Jeg kan best beskrive Susannas del av konserten ved å sammenligne den med en såpeboble. Såpebobler er velformede og sollyset kan tidvis bryte vakkert i boblene. Men når de forsvinner er det akkurat som om de aldri har vært der. De setter ingen merker, knapt nok en våt flekk. Terningkast 1.
—————
Bonnie Prince Billy serverte en ganske annen opplevelse. Helt motsatt faktisk. Det var usannsynlig morsomt. Konserten var flott selv om gjenkjenningsfaktoren var lav. Jeg hadde jo absolutt ingen forhåndskjennskap til musikken hans og visste ikke helt hva som ventet meg. Men jeg forsøker jo å ha et åpent sinn, og denne gangen ble jeg ikke skuffet. Bonnie Prince Billy ble akkompanert av en elektrisk forsterket akkustisk guitar og en trommeslager. De presenterte et sett med småpussige melodier, fulle av overraskelser og innfall. Av og til plukket Billy opp et melodika og blåste litt i det, før han la det tilbake omtrent der han fant. Det hele bar preg av å være en happening. De tre var utrolig samkjørte, men det ble fort ble klart at musikerne måtte være temmelig skjerpet for å kunne følge med på Billys pussige innfall. Billy selv bar kledelige oransje bukser (cord?) og oransje trøye. Scenen var tidvis opplyst av oransje lys rundt de tre. (Jeg får meg allikevel ikke til å tro at det foreligger noen tankesammenheng med Wilhelm av Oranien og Bonnie Prince Billy).
Han beveget seg rundt på scenen i små, nesten spastiske krumspring, sank av til ned på knærne, eller hoppedanset keitete rundt. En fremtoning som kan beskrives som en salig blanding av Ravi, John Skolmen, Bob Dylan og Mark Everett. Mangel på personlighet var ikke noe problem her, nei.
Underfundighet, ærlighet og absurditet er stikkord som beskriver musikken og fremføringen vi overvar. Melodisk musikk fremført med av en følsom stemme. Noen ganger overraskende, noen ganger vakre, noen ganger morsomme melodier. Alle fremført på et nærmest arkaisk engelsk. Ikke Shakespeare- eller bibelengelsk, men mer på et litt høytidelig, gammeldags språk. Veldig langt unna bakgatespråket vi er vant med i popverdenen. Jeg tilstår at jeg ikke helt fikk med meg HVA han sang om, men jeg kommer garantert til å undersøke mer rundt det. Allikevel var det klart at her ikke bare luktet det levd liv, livet ble nærmest levd rett foran øynene våre.
Mot slutten dukket det opp to syngedamer som hang med som best de kunne. Konserten bygget seg opp til en feiende avslutning. Publikum var helt med. Det ble applaudert, ledd, lyttet og ristet i plastperler og mangefargede armbånd. Klimaks kom da Billy kuttet strømmen. Ingen elektrisk forsterking av stemme, gitar og trommer. Han rett og slett dro ut ledningene, Publikum tiet stille og Billy fikk med seg de om mulige enda mer keitete kordamene på en følg-lederen-marsj rundt på scenen mens de forsøkte å kore ham. Dette var i hvert fall ikke innøvd. Etter hvert fant de sine vante plasser og rundet av konserten på kontrollert, men fortsatt strømløst, vis. Det ble en meget effektiv avslutning på kvelden, og helt motsatt av alle andre konserter jeg har vært på. De har alle blitt mer og mer støyende mot slutten. Her var høydepunket lavmælt, Bonnie Prince Billy snudde rett og slett tilvendte formler på hodet. Publikum måtte skjerpe seg, de satt som hypnotisert for å få med seg det som skjedde. Genialt! Stående applaus og strømløse ekstranummer. To ganger. Det var en strålende konsertopplevelse. Terningkast seks!
Jeg fikk meg rett og slett en ny favoritt.
ROBERTS FRIE FLYT 