Togtur anno 2010

Jeg har i prinsippet alltid vært lidenskaplig tilhenger av kollektivtransport. Men min praktisering av dette prinsippet har derimot vært heller lemfeldig. Denne lørdagen var imidlertid omstendighetene av en slik art at det passet meg utmerket å ta en togtur fra Lillehammer til Sandefjord.

Det blåste kraftig natten før, bilturen fra Vinstra etter sommeravslutningsfredag med kolleger var ikke behagelig. En mer erfaren reisende ville nok ha vært forberedt på hva som ventet.

Men jeg har sjelden planlagt noen reise bedre enn denne, så intet skulle kunne gå galt. Trodde jeg. Jeg sto opp grytidlig, pakket lesestoff, smurte niste og lagde kaffe (fruen fortalte at man ikke lenger kan regne med tilgang på mat og forfriskninger på togturer). Jeg så frem til en avslappende første sommerferiedag på toget. Lese, titte ut av vinduet, høre musikk (I-poden var behørig oppladet). Altså, turen var tenkt som en behagelig landing etter et mer enn vanlig strevsomt semester.

Toget skulle forlate Lillehammer stasjon kl 08.18. Jeg ankom i god tid, ordnet parkering for bilen, kjøpte litt snop og avis i kiosken. Billetten var kjøpt på nettet tidligere i uka. Jeg burde selvsagt ant uråd da jeg så på informasjonstavlen at neste tog sørover skulle gå like etter kl. 04, men jeg tenkte ikke mye over det.

Etter hvert var vi ganske mange som ventet på toget. Noe var åpenbart feil. Dama i Narvesen prøvde å få info som best hun kunne: “Toget kommer”, “Toget kommer ikke”. Hun fikk etter hvert fikset taxi til franskmennene som skulle rekke et fly. Vi andre ventet. “Det finnes ingen ledige busser på indre Østland“. “Toget er underveis”. “Ingen taxier heller“. Stemningen blant de ventende var hele tiden god og humoristisk. Vi konkluderte med at det hadde noe med nattens vær å gjøre.

Etter hvert kom en nyvekket NSB-ansatt og fjernet litt av belastningen fra kioskdama. Og, (o under!), han klarte visst å vekke noen taxisjåfører, for plutselig fantes det ledige drosjer som kunne kjøre til Moelv. De fleste passasjerer var tydligvis mer beskjedne enn jeg er, plutselig befant jeg meg i en hyggelig drosjebil på vei til Mølf (som er den tyske uttalen av Moelv). Ingen vonde ord eller saftige gloser, vi snakket om været, naturlig nok. Unntatt artistdamen da, hun snakket i mobilen sin om videoshooting.

Vi heldige i taxien fikk dermed gleden av å vente på Moelv i stedet for på Lillehammer. Her var det ingen Narvesendame som kunne gjøre sitt beste for de reisende. Ikke noe venterom heller, stasjonsbygninger eies nemlig av NSB Eiendom, som jo er noe helt annet enn NSB Drift som jo er noe helt annet enn Jernbaneverket. Ansatte i de to sistnevnte firmaene får naturligvis ikke nøkler til det første selskapets aktiva (eller passiva). Jeg sa ingen ting om at jeg måtte på do.

En hyggelig togansatt dukket opp. Han var ansatt i NSB Drift, så han hadde ikke nøkler til venterommet. Han skulle bare kjøre tilbake med toget som var underveis fra Oslo for å hente oss. Mannen var snart ferdig med et kurs i den typen togsett, hvis ikke ville det sett mørkt ut for dagens togtur, forsto jeg.

Praten gikk løst, jeg ble bl.a. fortalt at NSB-ansatte hadde blitt truet med sparken fordi de nektet å tømme et passasjertog foran Moelvs stengte stasjonsbygning en vinterkveld med 31 minusgrader. Det er i så fall ikke bra. Jeg ble også fortalt, som et a propos, at i Norge finnes det kun en skinnegående maskin som kan stampe pukken under sviller hvis man skal legge nye spor eller reparere gamle. I Sverige er det visst en tilsvarende maskin i hver halvstore by. Det er i så fall ikke bra det heller. Jeg hørte også at ansvaret for strømledningene ikke ligger hos Jernbaneverket, som jeg trodde, men hos et helt annet selvstendig NSB firma. Noe sier meg at rehabilitering av toget som et framifrå fremkomstmiddel kommer til å ta en smule tid.

Klokken var ikke 10 ennå, og jeg hadde allerede lært en masse om ting jeg ikke ante noe om da jeg våknet denne morgenen. Det er jo alltid fint å lære noe nytt.

Ved titiden kom toget. Det var et av lokaltogene som trafikkerer Osloområdet. Lokaltog er trange. Det er dårlig plass til beina, det er umulig å spise matpakke ombord og du kan glemme å lese bok når toget er fullt. Man sitter rett opp og ned med armene klemt inntil kroppen, mens man hele tiden forsøker å finne komfortable stillinger for beina. Akkurat slik jeg husket fra den tiden jeg bodde i Oslo. Ingen endring der heller på drøyt 20 år. Å sitte slik i 2 timer er ganske lenge. Ikke er de utstyrt med doer heller.

Men i-poden min virket aldeles utmerket.

Det mest irriterende var faktisk stemmen i toghøytalerne som (med akkurat like dårlig lydkvalitet som på syttitallet) hardnakket påsto at toget bare var 20 minutter forsinket. Jeg var da vitterlig om bord jeg også, og jeg var nesten to timer senere ute enn forventet.

Vi nærmer oss Oslo, og får vite at vi skal kjøre buss fra Oslo til Drammen.

Ny beskjed, word of mouth, buss helt til Holmestrand. Bussene går umiddelbart etter togets ankomst. Ingen do på bussen. Brå svinger, bremsing, risting. Det er vanskelig å slappe av ordenlig når man sitter på en buss. Lese uforstyrret, strekke beina og skjenke seg en kaffe blir ikke like enkelt. Synes jeg. Det går, men turen blir ikke preget av avslappet velvære. Man bedriver mer en slags konsentrert balansekunst, tilpasset bussens urytmiske bevegelser. Dog, det var god plass til beina og det satt ingen i setet ved siden av meg. Slik sett representerte bussen en klar forbedring av tingenes tilstand. Men altså, ingen do ombord.

Holmestrand. Reisemålet er i sikte. Et ordentlig tog står og venter. En hel kupe med bare meg. Do i gangen. Jeg innretter meg behagelig, finner for første gang på turen frem lesestoff. Turens siste etappe blir ikke veldig lang, men den skal nytes slik den opprinnelig planen var. Det tar en stund før toget går. Ruteplanen skal jo følges(!).

Plutselig får jeg selskap i kupeen. 30-40 jenter. Utdrikningslag. Sara skal giftes Per. En togtur hører med til markeringen av den unge møys inntreden i ektestanden. Jeg er midt i begivenheten, og føler meg nærmest som en selvmordsbomber etter en vellykket aksjon. Her er hyggelige kvinner og jenter på alle kanter. Brura byr på kaffe, men siden jeg er mann nektes jeg å smake på vinen. Jeg legger bort lesestoffet, jeg vet når jeg har tapt. Dokøen er konstant, men hvem bryr seg om slike bagateller? Alt i alt blir avslutningen av turen en ren sjarmøretappe. Utdrikningslag ja, men ingen grisete ubehagligheter, ingen russeablegøyer. Bare en gjeng jenter som hygger seg sammen. Jeg får mer kaffe, ikke av brura denne gangen,  konverserer litt og glemmer å ringe for å si at jeg nærmer meg Sandefjord. Dermed må jeg påregne litt ekstra ventetid også etter ankomsten dit.

Men da er jeg jo fremme, nesten 3 timer forsinket. Nå gjør det ingenting å måtte vente noen ekstra minutter på stasjonen før jeg blir hentet. Ferien er jo her og en etterlengtet landing kan endelig begynne.

———————-

Det er ingens feil at været er dårlig en natt. Men kanskje det er noen sin feil at trær ikke ryddes langs linja? Eller at strømledninger ikke tåler vind? Kanskje det er noen sin feil at beredskapen tydeligvis er ikke-eksisterende. Kanskje er det noen sin feil at informasjon ikke gis? Hva vet vel jeg?

Forresten, hver gang jeg skriver ordet togtur, retter autokorrekturen ordet umiddelbart til “tortur”…