Er Monty Pythons Jakten på den Hellige Gral egentlig en grundig researchet dokumentarfilm? Kan hende at Alice i Eventyrland er en realistisk og nøyaktig reiseskildring fra den engelske landsbygda midt på 1800-tallet? Kanskje Mosebøkene faktisk er kildetro historiebøker?
Noen ganger kan jeg lure på om jeg lever i Absurdia, og om den verdenen jeg tror jeg lever i egentlig er en fiksjon.
———-
Dette her er bare vakkert:
Sandefjord Blad kunne torsdag rapportere om Jan Eivind Halland fra Sandefjord aom har fått interesse for sykkel og sykling. Han trener og bestemmer seg for å delta på den halve styrkeprøven, sykkelrittet fra Lillehammer til Oslo. Mannen finner ut at om dette skal kunne gjennomføres må han nødvendigvis ta toget til Lillehammer.
Man kan jo selvsagt argumentere med at han som passelig oppvarming kanskje burde ha syklet til Lillehammer før rittet startet. (Jeg husker jo skildringer fra min barndom om skiløpere fra Trysil som gikk på ski til Oslo før de stilte på startstreken til 5-mila i Kollen). Vår mann tenker ikke i hvert fall ikke slik. Dette er 2010. Han vil heller spare på kreftene, og synes derfor at det er en god idé å ta toget. Relativt miljøvennlig er det også, både med tog og sykkel.
Han er en flink planlegger og bestiller billett for seg selv og sykkelen på nettet i god tid før reisen. Noen dager før avreise stiller Halland opp hos Narvesen for å hente billetten sin. Visste dere forresten at Narvesenkioskene ble stiftet i 1894 av Johan Bertrand Narve Louis 
Narvesen [1860 -1939]? Narvesen flyttet for øvrig fra Larvik til Ringebu i 1902. I sannhet Ringebus største fostersønn.
Men, digresjon til side, vår syklende helt får naturlig ikke utlevert billetten sin. Hakeslepp. Det viser seg at datamaskinene på de ubetjente stasjonene, (finnes det betjente stasjoner noe sted forresten?), bare kan håndtere å skrive ut standardbilletter. Sykkelbilletter blir for vanskelig å få til. Så da så.
Vakkert!
Vår mann, syklisten, får ikke hentet billetter han vitterlig har kjøpt og betalt for! Narvesendamen beklager og kan lite gjøre. Dette ligger utenfor hennes fullmakt. Ædda bædda. Gotcha!
I følge Sandefjord Blad vet imidlertid NSBs informasjonsavdeling råd: Halland kan da bare reise til Drammen og hente billettene sine der? I Drammen (og presumptivt i Oslo/Bergen/Trondheim) kan nemlig slike billetter skrives ut. Der er nemlig stasjonene betjente. I motsetning til f.eks. Tønsberg og Holmestrand, Og altså Sandefjord.
Fra Sandefjord til Drammen er det om lag 82 km. Han kan da sykle en liten treningstur til Drammen kanskje? Men, hei!, vent litt! Da trenger han jo egentlig bare billett fra Drammen til Lillehammer, gjør han ikke? Jeg har forresten selv en gang for ikke veldig lenge siden prøvd å gjøre om ferdigbestilte billetter. Jeg fikk det ikke til. Ædda bædda. Gotcha!
Kanskje det er bedre om han dropper sykkelen og kjører bil frem og tilbake for å hente billetten? Altså 164 km med bil for å hente billetter slik at han kan legge ut på en 260 km lang togtur, delvis langs samme vei som han allerede har kjørt bil frem og tilbake. Snakk om kortreiste billetter. Snakk om jernbanen som miljøvennlig alternativ. Snakk om fleksible ordninger.
Dette er jo så håpløst vakkert at verken Lewis Carrol, Monty Python, Franz Kafka eller Gud kunne ha sluppet unna med et tilsvarende plot uten at troverdigheten deres hadde gått rett i do.
Ett eller annet sted finnes det noen mennesker som har pønsket ut dette kafkasystemet, og spørsmålene jeg stiller meg er: Tenkte de noen gang på kundene underveis? Og hva fikk de IKT-ansvarlige i NSB (drift?) i premie for å skape dette opplegget?
Jeg synes unektelig litt synd på de ansatte i restene av Johan B. N. L. Narvesens livsverk. De skal doble som NSB-Drifts servicelakeier utad, men er ikke betrodd utstyr til å gjøre jobben. De må håndtere kunder som møter NSB-Drift, Jernbaneverket og NSB-Eiendoms latterlige murvegger, men er ikke en gang tiltrodd nøkler til toalettene. De må skaffe frustrerte kunder informasjon og må bedrive oppsøkende ringing med egne mobiler.
Men de virkelig heltene, de som gjør avislesning morsomt og livet innholdsrikt, de møter vi aldri. Det er jo de som sitter for seg selv og planlegger, lager nye morsomme systemer for oss absurdianere.
Velsigne de.
“Hvilken vei skal jeg gå, spurte Alice
Hvor er det du skal, svarte haren.
Jeg vet ikke, sa Alice.
Da har det ikke så mye å si hvor du går, svarte haren.»
Lewis Carrol: Alice i Eventyrland (1865)
ROBERTS FRIE FLYT 