Voksenopplæring og 11. september

Det har sine sider å drive med voksenopplæring. Det er stort sett veldig morsomt. En takknemlig gruppe å jobbe med. Uansett om det er thaidamer, polske arbeidsinnvandrere, bosatte flyktninger eller mindreårige asylsøkere så er stemningen høy i timene. Noen er analfabeter og trenger lang tid. Andre er høyskoleutdannet fra hjemlandet og har god kjennskap til språk og grammatikk og har derfor kjapp progresjon. Noen har stor forståelse for kulturelle variasjoner. Andre har liten innsikt i andre kulturer enn sin egen. Noen er plassert i en norsk setting og bruker norsken på fritiden. Andre har tilnærmet ingen mulighet til å praktisere språket andre steder enn på skolen. Men alle griper begjærlig den sjansen de har fått til å lære. Mer. Disiplinproblemer er nærmest ikke-eksisterende.

Fra lærersynspunkt er en av utfordringene gruppesammensetning. Med store sprik i elevenes utgangspunkt er det vanskelig å få en gruppe til å fungere optimalt. Til enhver tid er det mange forskjellige morsmål i gruppene. Noen kan litt engelsk, det gjør det lett å forklare ting for dem. Andre kan bare sitt eget morsmål. Elever som kom som analfabeter har absolutt ingen nytte av ordbøker. Alt i alt så blir det en del miming, for å si det slik. Jeg kan aldri være 100 % sikker på at alle har forstått den egentlige meningen av ord og setninger. Kulturelle koder og kognitive variabler er vanskelige å eliminere helt. Men som sagt, det er stort sett gøy.

Vi kan ikke altså egentlig ikke lage grupper (”klasser”) blindt etter nivåer, for nivåene endrer seg i meget forskjellig tempo hos de ulike elevene. Men vi kan heller ikke lage grupper etter kulturell opprinnelse, eller etter starttidspunkt. Ankomstidspunkt er nemlig også et forstyrrende element; det er en forutsetning fra verden utenfor at elever skal kunne begynne på voksenopplæring nærmest når som helst i løpet av skoleåret. NAV og andre myndigheter tenker ikke på den praktiske undervisningskonsekvensen av dette.

I tillegg så er det vanskelig å formidle prinsippet om det sekulære samfunn til mennesker som er vokst opp i mer eller mindre teokratiske land. Land der religionen brukes (som den alltid og overalt har blitt brukt!) til opprettholdelse av et undertrykkende status quo. Det er vanskelig å få forståelse for synet at religion er en privat ting som samfunnet som sådan ikke blander seg opp i, så lenge samfunnets lover følges. Det er vanskelig å formidle at samfunnets lover faktisk står over de lovene gudetolkerne lager. Forståelse av at min agnostiske livsholdning er like mye verdt som ethvert religiøst tåkeprat er det bare mulig å oppnå gjennom møter med andre mennesker og gjennom personlig forståelse av at det sekulære velferdssamfunns hovedmål er å sikre at borgernes ve og vel, uansett bakgrunn.

Og jeg går stadig med følelsen av å forskreve meg, men det er en del av gamet. De flinke får sikkert ikke nok og de mer langsomme blir sikkert litt mer akterutseilt for hver dag. Dette er for så vidt delvis løsbare problemer. Vi grupperer i hvert fall så godt vi kan etter nivå (ut i fra testing), og formidler språk og kultur så godt vi kan. Vi får altså dagene til å henge sammen på sett og vis. Med humor og samspill. Det er ikke derfor jeg er betenkt.

Jobber skal jo være utfordrende, selv om jeg innrømmer at jeg savner det å kunne stå å snakke forståelig om noe jeg har greie på, forelese fag. Sånn er det bare.

————-

Men det er ikke slik at god norskopplæring bare er et spørsmål om å pøse på med x antall undervisningstimer, slik som politikerne synes å tro. Det er heller ikke slik at jo lengre skoledager, jo bedre. Det er begrenset hvor mange nye ord man kan tilegne seg i løpet av en dag, for ikke å snakke om tenkemåter.

Det  er nå en gang slik at språk (og kultur) best læres gjennom interaksjon mellom mennesker utenfor skolestua. Skolen legger grunnlaget, men språkkompetansen og den dypere forståelsen kommer gjennom samspillet i hverdagen.  Derfor er det ganske ille å vite at når jeg kommer tilbake til skolen etter sommerferien, da har en del av elevene mine knapt fått sjansen til å snakke norsk på 2 måneder. Anledningene vil ikke by seg for dem.

Dette er ikke bare en utfordring. Det er et gedigent problem.

Dette gjelder naturligvis elevene med muslimsk bakgrunn. De siste års begivenheter har effektivt sørget for at arenaer der nødvendige møter mellom mennesker så å si har forsvunnet. Det har ingenting å si hvor hyggelig, oppegående, openminded og ydmyke de er.

————–

Ellevte september sørget for det. Eller kanskje det ikke var ellevte september, isolert sett. Alle forstår at fanatiske gærninger ved gitte anledninger kan finne på å gjøre sinnsyke ting. Det har vi for så vidt rike erfaringer med opp gjennom egen historie. Nei, jeg tror ikke at 11. september var den største katastrofen, for STILLHETEN ETTERPÅ var nok enda verre.

11/9 ble begått i gudens navn, det første vesten så i etterkant var glimt av jublende mennesker i Gaza. (Sprøtt, men på en måte forståelig, gitt USA enøyde backing av Israel). Deretter ingenting. Stillheten kom. Den ødela alt, effektiv som en hydrogenbombe.

Alle, absolutt alle, islamske land satt musestille. Alle muslimske autoriter holdt kjeft. Fra lærestedene kom det ingen protester mot handlingene som ble gjort i gudens navn. Slik ble det i vesten skapt et inntrykk av at i den muslimske verden er tankegangen, og metodene, bak 9/11 allment akseptert. Etter hvert har jo innsigelsene kommet, men dessverre troverdighetsmessig alt for sent. Her snakker vi om public relation fra aller nederste hylle.

I tillegg til opplevelsen av den enorme stillheten etterpå, er det også slik at vi faktisk vet (eller tror vi vet) en del om kjønnsoller i muslimske land. Vi vet at bl.a. i det USA-vennlige Saudi-Arabia har ikke kvinner lov til å kjøre bil, langt mindre gå ut alene. Vi vet at en kvinnes vitnemål ikke teller like mye som en manns. Vi vet at en kvinne ikke er arveberettiget på lik linje med menn. Vi leser om barnebruder. Vi aner noe om at kvinner må tildekke seg for ikke å bli oppfattet som horete fristelser for menn. Vi leser om brutale straffer for påståtte gjerninger som i vår del av verden uansett aldri ville ha vært straffbare. Vi vet også noe om at bruken av hijab har økt i takt med politisk islams fremvekst. O.s.v.

Vi vil derfor uvergelig nærme oss ei muslimsk dame med hijab og vide flagrende gevanter med dette i bakhodet. Vi tenker ”stakkars, hun skal vel ikke friste menn da..”, ”hun er noens eiendom”. Vi tenker at det ikke er smart å nærme oss henne fordi da vil hun får problemer på hjemmebane. Og vi oppfatter signalene hun sender oss gjennom kleskoden sin dit hen at hun vil vi skal holde oss unna. Vi tenker også det samme når vi ser mennene med åpenbar muslimsk bakgrunn, men med motsatt fortegn. Her er en som aksepterer, og praktiserer, kvinneundertrykkelsen og som anser gudetolkernes lover som ufravikelige sannheter. Det går fryktelig dårlig i hop med vårt europeiske verdensbilde, så vi holder oss unna. Naturlig nok. Jeg har hatt elever som forteller at de MÅ bruke hijab for i det hele tatt å få venner. Slik forsterkes avstanden. Norske venner blir en enda fjernere mulighet.

Om ”våre” generaliserte konklusjoner er riktige eller ikke er for så vidt irrelevant. Dette er situasjonen på bakken, og det er denne realiteten mine muslimske elever møter. Uansett så er jeg sikker på at de to ovennevnte faktorene er direkte årsaker til at mange av elevene ikke får anledning til å snakke norsk i sommer. Dermed berøves de viktig sosial kompetanse og også tilhørlighet. Uansett hvor hyggelige, oppegående, openminded og ydmyke de er.

Denne realiteten gjør også sitt til at jeg lurer på om det egentlig er noen vits i å fortsette. Troll i ord. Bordet fanger. Ond sirkel. De gale vinner.