Mer om Kasper

Det er en stund siden jeg har skrevet noe om Kasper ( http://27249.vgb.no/2009/06/14/nytt-familiemedlem-og-litt-om-familiedemokrati-i-praksis/ ). Han har blitt en halvvoksen hund nå. 14 måneder og forholdsvis stor og kraftig. En stor, staselig Golden Retriever.

Hunder er fascinerende skapninger. Jeg vet at det for utenforstående hundeignoranter er tilnærmet umulig å skille ulike hunder av samme rase fra hverandre, både på utseende og ikke minst på personlighet. Men mine tre Goden Retrievere har vært helt forskjellige. De har ikke lignet hverandre i det hele tatt.

 ——————————————————————————————

Arthur som døde til jul, havnet forresten etter hvert på hytta han også ( http://27249.vgb.no/2010/01/01/siste-ord-om-arthur-hunden/ ). Ved siden av gamlekompisen sin, Truls. Han måtte vente i en dertil egnet fryser helt til slutten av mai. Uheldigvis lå han med strake bein, slik at det to år gamle hullet ikke var stort nok. Så begravelsen måtte starte med at far utvidet hullet, mens jentene og Kasper var litt til og fra. Så ble Arthur inntullet i teppet sitt, lagt i hullet og dekket med masse – på toppen relativt store steiner. Etterpå spiste vi pølser og koste oss. Åtteåringen snekret til slutt en hundefigur av tre, til minne om Arthur som vi hang opp på hytteveggen. Vi begynner å få dreisen på hundebegravelser… Jeg gikk en stund og var usikker på om jobben var gjort bra nok, om jeg hadde fått ham dypt nok i jorda. Etter 14 dager måtte jeg ta jeg en tur opp alene for å sjekke at alt var ok. Det hadde jo vært kjipt å komme opp med ungene i sommer bare for å finne at graven brast, og det uten at innholdet gjenoppsto. I forrige uke malte åtteåringen noen fargeglade steiner til pynt på graven

 ——————————————————————————————-

Nå ja, Kasper, ja. En morsom hund, en sta hund, en smart hund, en tøff hund og en utrolig selskapssyk hund. 

Det eneste minuset jeg kan komme på når det gjelder Kasper er at han ikke har lært seg å spise med kniv og gaffel ennå. Men det kommer nok, han er jo selv helt overbevist om at han kan få til det meste…

Han har altså vokst seg stor. En kjempe i forhold til naboens jevngamle GR-tispe. De to tror for øvrig at de tilhører samme flokk og benytter en hver anledning til å oppsøke hverandre for å rase rundt i hagene. Kasper er litt tung i rumpa, han svinger ikke like effektivt og løper ikke så fort som henne, noe han synes er meget frustrerende.

Utover det så er Kasper som nevnt et meget sosialt individ. Så sosial at det nærmest kan være problematisk. Han SKAL ha selskap. Nesten uansett. Det går greit å reise fra ham hjemme på dagtid mens vi er på jobb og skole, men ellers gir han høylytt beskjed om at han skal være med. Han er den første hunden jeg faktisk er nødt til å trene med for å lære ham til å vente utenfor butikker for eksempel. Når han aner at han skal bindes begynner han å protestere. Han skjønner hva som skal skje lenge før det skjer og gir klar beskjed, først gjennom utagerende kroppsspråk. Når det ikke hjelper er det jo logisk å følge opp med fornærmet bjeffing, så det gjør han. For oss hundeeiere som er avhengige av litt goodwill fra omgangskretsen, kan slikt fort bli problematisk. Dersom vi skal overlate han i andres varetekt mens vi reiser bort, for eksempel. Men jeg regner med at vi fikser problemet etter hvert som han blir eldre.

Kasper er den første hunden jeg har hatt som faktisk er glad i TV. Han ligger i stua og ser på. Han har nemlig okkupert saccosekken vår (min) med den største selvfølgelighet. Der kan han ligge å se på TV til han nesten sovner. Dupper med hodet før han plutselig skvetter opp igjen og ser videre. “Gikk jeg glipp av noe?“ Han er svært glad i naturprogrammer, naturlig nok, men sier heller ikke nei takk til å kikke litt på fotballkamper. “Hvor ble det av ballen?”. Han gidder aldri å se på en hel omgang, men det er ikke noe problem. Jeg pleier bare å se på siste halvdel av andreomgangene jeg også. Det er jo da det skjer. Favorittfilmen hans er “Venner for livet”, et norsk kinderegg av en familiefilm som inneholder alt: En hund, ei ku, en hest, unger og forbrytere. Hva mer kan en actionminded unghund forlange?

Ungene våre er fryktelig glade i ham, de fleste i nabolaget har også fått sansen for en hyggelig hund. Jeg håper det i hvert fall.. Elleveåringen, som nå er tolv, står høyt i kurs hos Kasper. Jeg innrømmer gledelig at han lystrer henne bedre enn han lystrer meg. Bedre enn hun lystrer meg også, for den saks skyld. De to var veldig flinke på valpekursene. Akkurat nå har Kasper en periode der han fullstendig blokkerer bort nesten alt han lærte på skolen. Men 12 åringen hører han fremdeles litt på, selv nå i den mest oppsetsige tiden i et hundeliv. Dette har begynt å bedre seg i disse dager, han roer seg jo han også, som alle andre tenåringer. Men et gjenoppfriskningsdressurkurs til høsten vil nok absolutt være på sin plass.

Kasper er for tiden alldeles fullstendig gira på sauer, helt sprø. De skal lekes med, spores opp, jages og hva vet jeg. De er jo overalt her på hytta, disse sauene. Og er de ikke det, så er sporene der. Og hvios det er slik det skal være, da går man ikke pent. Nei, da har man annet å tenke på. Han farer over så mange spor i så mange retninger som fleksibåndet tillater. Når han blir irettesatt husker han det i omtrent 3 sekunder. Det går seg vel til det også, men de er jo litt slitsomt for rygg og armer for oss som skal hanskes med ham.

Han har forresten det samme forholdet til katter og der er på en måte greit nok.

Det skjer altså noe der Kasper er. Han er heldigvis ikke av den late dorske typen retriever. Han er på hugget og skal følge med på alle ting. Det er gøy, men det krever sitt. Vi må være meget påpasselige.  Mer enn jeg har vært før med de andre hundene mine. Ligger han for eksempel i stua og hører at ytterdøra ikke går helt i lås etter at en av oss går ut eller inn, så benytter han første anledning til å sjekke om det er mulig å komme seg ut. Han vil jo gjerne vite om det skjer noe ute også. Fordelen er at han er så sosial og flokkglad at han ikke begir seg ut på lange ekspedisjoner. Han skal vel helst bare hilse på noen  folk oppi vegen, jage noen katter eller sjekke om nabotispene er hjemme, før han returnerer, uskyldshvit. Jeg tror rett og slett at han bare er nysgjerrig og foretaksom av natur. Samt selvsikker og intelligent. Og de er jo slike som representerer de største utfordringene, både når det gjelder unger og hunder.

Selv om han aller helst gjør fra seg på de høyeste tuer og steiner, (slik dominante hanner gjerne gjør), løfter han ikke beinet skikkelig når han markerer ellers. Der er han litt sent utviklet. Litt tvetydige signaler altså, men jeg tror ikke at han er spesielt dominant. Kranglete er han i hvert fall ikke. Han er vennligheten selv ovenfor alle andre hunder. Og han elsker de rare tobeinte som befolker verden, han gjør hva som helst for å oppmerksomhet og vennlige ord fra folk han møter. Alle folk han møter, ingen unntak. Kasper er altså en morsom og harmonisk hund, men utfordrende. Jeg er rimelig sikker på at når han blir fullvoksen kommer han til å fremstå som et framifrå eksemplar av arten.

I hvert fall om vi, nå mens han er ung, sørger for grenser og stimuli og utfordringer og sosialisering på så mange ulike arenaer som mulig.

Og det gjør vi jo.