Jens Bjørneboe er i ilden igjen, det har kommet en ny biografi om ham nå i disse dager, det skrives kronikker om ham og en samling utleverende brev er også underveis. Det «avsløres» «sensasjoner» om alkoholisme og unge mannlige elskere. Snakk om å slå inn åpne dører! Dette er gammelt nytt for alle som har vært det minste interessert i Bjørneboe og forfatterskapet hans.
Jens Bjørneboe døde 9. mai 1976. Jeg var da 18 år og gikk tredje året på Videregående Skole (eller Gymnaset, som det fremdeles ble kalt) Det var en søndag morgen, jeg hadde vært ute på Taverna (Elverums in-sted i siste halvdel av 70-tallet) kvelden før. Av den grunn var jeg vel ikke i min aller beste form da jeg våknet i kjellerrommet mitt denne morgenen. Jeg slo på radioen, slik jeg alltid pleide å gjøre når jeg våknet. Dermed fikk jeg nyheten om Bjørneboes selvmord rett i fleisen. Det var faktisk en ganske sjokkartet oppplevelse, akkurat som drapet på John Lennon var, nesten fem år senere.
For Jens Bjørneboe var en viktig mann for mange unge på den tiden. Han ga oss en bred referansebakgrunn for hva som var rett og galt. Han fremsto som en bauta til ære for rettskaffen vrede og integritet. Vi stolte på Bjørneboe. Like før jul året før hadde vi sittet på Taverna og finlest hans dikt Farvel Bror Alkohol som ble publisert i Dagbladet, jeg tror det var på lille julaften. Vi visste at Bjørneboe ikke levde et regelmessig A4-liv, diktet virket oppløftende og ga håp om flere store ting fra den kanten. Tidligere samme år hadde han nemlig gitt ut sin siste roman «Haiene». Den ble grundig lest og var nesten like sensasjonell som «Frihetens Øyeblikk» hadde vært 10 år tidligere (og fremdeles var for oss). Den sistnevnte i var første bind i triologien om Bestialitetens historie og var nærmest pensum for enhver ung radikaler. Bøkene fortjener den dag i dag å bli lest av alle som bryr seg om noe, forresten.
Bjørneboe var i selve tiden. Det var umulig å unngå ham. Umulig å ikke ha et standpunkt til ham. Teaterstykket «Semmelweiss» ble vist på fjernsyn, Bjørneboe selv ga ut lp-platen «Våpenløs» på Ole Paus’ nystartede plateselskap, der han leste egne dikt til musikk. Diktet «Bøndene på Capri Ø» var blitt tonsatt og spilt inn på plate av gruppa Isenkram. (Litt senere skulle Anne Grethe Preus spille inn en hel lp med tonsatte Bjørneboedikt). Selv hadde jeg også lest de litt mer ukjente bøkene hans: «Hertug Hans», Blåmann», Vinter i Bellapalma» og «Drømmen og Hjulet» (om forfatteren Raghild Jølsen). Disse bøkene var de jeg likte best. Og essaysamlingen «Vi som Elsket Amerika», naturligvis. Mannen artikulerte sinne og frustrasjon over urettferdighet og likegyldighet. Og nå hadde han hengt seg. Meningsløst.
Det var ingen hyggelig nyhet å få en sliten søndagsmorgen. Ikke i det hele tatt.
______________
Sommeren etter arbeidet jeg ved Jarlsø Fabrikker rett utenfor Tønsberg. I Tønsberg, på Pizza Nini, må det ha vært, kom jeg etter hvert i kontakt med en gruppe folk (de kalte se
g anarkister, og det var greit nok for meg) som hadde kjent Bjørneboe. De hadde vanket hos ham, hadde tydeligvis vært ganske husvarme på Veierland. Av en av disse fikk jeg (eller kjøpte jeg?) et eksemplar av boken Røde Emma, skrevet av Jens Bjørneboe, utgitt på et «forlag» med det noe anarkistiske navnet Ved Bjørnsons Grav(!). Et drama om den amerikanske anarkisten Emma Goldmans liv. Jeg husker «Røde Emma» som et absolutt lesverdig lite stykke drama, som kastet lys på en, for meg, helt ukjent del av amerikansk historie. Det viste seg at noen i miljøet hadde enten stjålet manuset rett etter Bjørneboes død, eller kanskje rett og slett hatt det i besittelse på det tidspunktet han døde. Uansett hva som egentlig hendte, boka hadde blitt behørlig trykket opp og «utgitt» det året. Jeg aner ikke i hvor mange eksemplarer, men det kan umulig være snakk om et enormt stort opplag, for jeg har aldri senere sett referert til dette verket i forbindelse med Bjørneboe. Det står ikke oppført noe sted, det er rett og slett som om boka aldri har eksistert.
Og det triste for meg, er at den rent faktisk ikke eksisterer lengre. Boka var jo et interessant stykke lesestoff for mange av de jeg kjente, jeg lånte den naturligvis bort hit og dit. Dette var akkurat i den tiden da bekjentskapsflokken ble spredd for alle vinder etter gjennomført videregående skole o.l. og jeg førte ikke akkurat register over hvem som lånte med seg hva fra kjellerrommet mitt. Det uunngåelige skjedde; en eller annen gang i årene mellom 1977 og 1979 lånte jeg bort «Røde Emma» for aller siste gang.
Jeg har senere tenkt mye på boka, og vært rimelig forundret over at den ikke har blitt publisert av et «ordentlig» forlag. Det skal bli spennede å se om den blir omtalt i årets Bjørneboebiografi. Men det virker unektelig som om det ikke er noen som har fått med seg at denne boken har eksistert, i hvert fall ingen forlagsfolk.
Og av og til lurer jeg faktisk på det selv også.
Men om det finnes noen der ute med dårlig samvittighet og en bok som brenner i hylla, så vit at jeg aldri har vært langsint….
ROBERTS FRIE FLYT 
Jeg har boka. Se Finn.no.
http://www.antikvariat.net/RSO10335.cgi
Hei, Robert!
Jeg leste at du arbeidet i Tønsberg, og at du har muligens et snev av kjennskap til den byen, og det er her jeg fant den Røde Emma nettopp nu i går, og der var som å holde en uvurderlig skatt i hendene.
Der var på et bokhandleri, kalt Antikvariatet, gaten ned ved siden av Norli på torvet.
Der kostet Røde Emma 2500 kr, noe som en student som meg ikke har råd til, men om du ville hatt interesse av å kjøpe den, vil jeg anbefale om å enten ringe dit eller noe lignende. En viktig bemerkning er at boka har en samlerverdi, og den er en veldig skjør bok i pocket format. Så man må ha en forsiktig behendighet om man har tenkt til å lese, for dersom man blar for kraftig, vil siden(e) ryke ut.
Og forresten var ditt innlegg svært interessant, siden jeg er et ungt menneske som har på mange måter henfalt meg i Bjørneboe.
oi! 2500! Jeg skal sjekke opp dette, skal kanskje til Tønsbergs nabolag i påsken. Hyggelig at du likte innlegget. Takk.
Har boka Røde Emma i bokhylla
Kjøpt hos Gateavisa i Hjelmsgt i Oslo på 70 tallet
Hei!
Har hørt at biblioteket ved universitetet i oslo skal være i besittelse av et par ekksemplarer. Dessverre er disse kun til utlån om man har spesialtillatelse (dvs. brukes som kilde i en relevant avhandling etc.).
Jeg trodde jeg hadde lest alt av Bjørneboe, men, Røde Emma kjenner jeg ikke.
Bjørneboe dør for egen hånd, akkurat som den homoseksuelle fangen 613 i skuespillet hans «Til lykke med dagen»
Montro om han visste det allerede mens han skrev det, at det en dag skulle ende der.
Let’s face it; fyren var en fake, eller har jeg misforstått? Er ikke dette fake-perspektivet en del av boka, eller var det en kommentar til boka og Bjørneboes liv, tro? Han spilte rollen som «den radikale», anarki, hva er det? Alle samfunn har et system (Er Somalia et ideal?)og sine maktforhold, makt kan ikke! kuttes ut, det er jo vanvidd. Nei, dette er typisk 60- og 70-talls, etterdønninger etter de store totalitære organiserte katastrofene i århundredet; nazismen og kommunismen. De skrytende anarkister går heroisk inn i sine selvmord (Bjørneboe!) full av løgnaktige konstruksjoner, og på venstresiden, eller var det ytterst på høyresiden, ved siden av anarkistene?, fikk vi den andre totalitære bølgen; anløp og oppfordring til massepsykotisk stalinistisk-moralistisk revolusjonromantikk i ml-begravelsen! Begge deler er utelukkende blendverk, mens Jens Stoltenberg i kveld på Kveldsnytt innleder det andre tiåret i det etterfølgende hundreåret med en kontrollert sosialisme med økonomisk internasjonal suksess (akumulert kapital er nettopp desto større samfunnsmessige motorer for fremskritt og velstand, ikke «djevelen sjøl») og verdenshistorisk beherskelse av sysselsetting og nasjonal lykke, for alle. Snakker vi om de totalitære spøkelser og løgnhalser?. Hvorfor gidder vi? Mennesket har gjennom årtusenene alltid! handlet med hverandre og i minst 2500 år hatt demokratiske systemer (som vikingenes tingstyre for tusen år siden og grekernes demokrati for 2500 år siden). Dette er realiteter; la oss slippe disse anmassende fantastene og løgnere!
Simon Sistle
Jeg mener for øvrig både Før Hanen galer, Under en hårdere Himmel, Jonas og Den onde hyrde er bedre bøker enn Vinter i Bellapalma og Blåmann.
Den bastante og rasende reaksjonen fra kritikere og publikum på «Under en hårdere himmel»var en sterkt medvirkende årsak til at Bjørneboe gikk inn i en dyp depresjon, sluttet som lærer på Steinerskolen, økte alkoholkonsumet dramatisk og «flyktet» til kontinentet, der han oppholdt seg noen år.
Samfunnsmessig var det nok kampen mot fengselsvesenet og politimyndighetene, og hans diagnose av norsk skole som fikk aller størst betydning. Folk trodde jo nesten ikke det var mulig da de leste Bjørneboes avsløringer om soningsforholdene i norske fengsler.
Lærere og skolefolk raste mot Jonas da den kom, – men 25 år senere var boken blitt pensum ved norske lærerhøyskoler.
Hei Robert
Jo, så mye som det er skrevet om Bjørneboe, er det sikkert noen åpne dører som blir slått inn.
Likevel skal jeg kjøpe Tore Rems nye biografi. Den første, som omhandlet Bjørneboes liv frem til 1960, var absolutt lesverdig og gikk dypere inn i Bjørneboes liv og holdinger enn tidligere biografier.
Her gikk Tore Rem blant annet nærmere inn på Bjørneboes barndom, skolegang, hans forsøk på å bli kunstmaler, hans tilværelse i Stockholm i det tyske eksilmiljøet under andre verdenskrig og hans tilknytning til tysk okkultisme og antroposofi Jeg har store forventninger til den nye som er kommet.
Som deg er også jeg opptatt av Bjørneboes forfatterskap, og jeg har alle bøkene hans, og har lest alt han har gitt ut. Mange av bøkene har jeg lest flere ganger.
For meg står Trilogien i en særklasse.
«Frihets øyeblikk» fikk jeg forresten som gave av Bjørneboe personlig. Han sa selv at det var den viktigste boken han hadde skrevet.
Men det var nytt for meg, og veldig spennende, at han hadde gitt ut en bok om Emma Goldmann. Jeg lurer på om det ikke kan være noen av vennene hans som fikk manuskriptet trykket etter Bjørneboes død?
Jeg vil tro det.
Hadde boken blitt «offisielt» utgitt, ville den nok ha stått på lista over utgitte bøker.
Bjørneboe hadde jo sympati for den venstreorienterte anarkismen, og han har flere ganger skrevet om Haymarked-tragedien i Chicago, der åtte anarkister ble uskyldig dømt til døden.
Denne hendelsen var med på å gi støtet til første mai-feiringen, men samtidig knekket Haymarked-affæren den spirende sosialismen i USA.
Emma Goldberg var for øvrig jøde, i likhet med Bjørneboes første kone.
Bjørneboe var jo et svært sammensatt menneske, og både anarkister, antroposofer, sosialister og riksmålsfolk tar hans forfatterskap til inntekt for seg.
Sannheten er vel at han aldri bandt seg til noen ”isme”, men fremholdt den enkeltes plikt til å sette seg inn i sakene og ta EGNE standpunkt.
Frihetens øyeblikk er SANNHETENS øyeblikk. Sannheten er ofte grusom, men det er den mennesket må etterstrebe, og sannheten er frigjørende.
Han var like uforsonlig i sin kritikk av Sovjet som han var i sin kritikk av USA.
Jeg håper du får tilbake Røde Emma! Det er jo virkelig et litterært og historisk klenodium.
Kanskje du kan spørre Tore Rem om han kjenner til historien om dette manuskriptet?
Det kan selvfølgelig hende at TR omtaler det i bind II avden store Bjørneboe-biografien.