Perioden begynte veldig bra. Lange turer i oppoverbakker, jeg formelig merket at kondisjonen bedret seg for hver dag som gikk.
Så kom helgen.
Da gikk jeg på en kjempesprekk. Kinamatfest i heimen på søndag. Jeg tok en kalkulert risiko og spiste mine frityrstekte reker, min sursøte saus og mine hjemmelagde vårruller. Haugevis av karbohydrater. Ikke bra! Jo, forresten, kjempegodt! I farten glemte jeg også at jeg ikke skulle spise ris, så jeg spiste en stor porsjon, sammen med gode greier. Enorme mengder med karbohydrater altså. Men det er jo greit å unne seg noe når det er fest i heimen, er det ikke? Man er da ikke fanatiker.
På tursiden har det siden søndag vært nedtur på nedtur. Familielogistikken gjorde det meget vanskelig å få til skikkelige turer. Jeg har liksom måttet lufte Kasper i forbifarten, uten tanke på egen «trening». Hverdagen er et puslespill, og noen brikker er det av og til så godt som umulig å legge på riktig plass. Altså, korte turer og lite svette.
I går (onsdag) sprakk jeg enda en gang. Var med jobben på besøk i et fjøs med frittgående kuer som ble melket av roboter. Morsom opplevelse. Alle elevene gjorde store øyne, da de så norske kuer stille seg i kø for å bli melket av en maskin! Moro for alle parter, sikkert også for kuene. Seansen ble avsluttet med servering av blåbær- eller sviskeyoghurt. Jeg spiste 3 -tre- beger! Ett med blåbær og to med sviske, for de var klart best! Men jeg følte meg fullstendig oppblåst og uvel etterpå, så det gjentar seg nok ikke.
Andre ting av interesse kan kanskje være at jeg er i ferd med å påføre meg selv en betydelig hjerneskade! I sin iver etter å rote frem panikkskapende ting til å fylle førstesiden med har Dagbladet nemlig funnet ut at lavkarbodiett er potensielt skadelig for hjernen! Det finnes jo tydeligvis grenser for hvor mange ganger man kan gjenbruke brennmaneter, gulerøtter, blåskjell, sopp, huggorm og hveps på en enkelt sesong, så da må man jo finne på noe nytt. Denne uken var det altså lavkarbo som var livsfarlig. Ja ja.
Jeg gad naturligvis ikke kjøpe avisen, langt mindre lese den. Jeg bare konstanterer at Æsops fabel om gutten som ropte «Ulv! Ùlv!» litt for ofte, er en klok liten fortelling. Og alle vet jo dessuten at en eventuell hjerneskade hos meg nok har langt djupere røtter enn to måneder uten poteter…
Og vekta? I dag stoppet den på 113,7. (Wow! sier nå jeg, selv om de stående ovasjoner uteblir.)
Altså, det er vanskelig å vite hva som gir utslag, men dette går jo ubønnhørlig den riktige veien, tross feilskjær, sprekker og tidsklemmer. Nothing’s gonna stop me now!
I hvert fall ikke en skarve hjerneskade eller to.
ROBERTS FRIE FLYT 