Mor Mi

«Hæh, Hvor har har hun vært hen nå da?» spurte åtteåringen i forrige uka da hun fikk postkort fra bestemor. «Jeg vet ikke riktig.» sa jeg. «Tyrkia kanskje?» Det er nemlig ikke så enkelt å ha oversikt over sånt. 

Mora mi er 80 år. Det er ikke veldig gammelt.

Årene går. Man merker det naturligvis på det fysiske, håret blir tynnere og rynkene blir flere, synet blir dårligere og hørselen svakere. Dette skjer med alle, og det begynner egentlig før man merker at man begynner å bli eldre. HVIS man merker det da. Jeg tror ikke mora mi har merket det enda. Ikke ordentlig. Never.

Årene går, men de forsvinner ikke. De blir med videre i livet, til fornøyelse og tristesse. Men om vi parkerer livene våre i fortiden og konsentrerer oss det som hendte da, positivt eller negativt, da blir vi fort gamle.

Mora mi er 80, hun er ikke særlig gammel.

Jeg vet at jeg kan være ganske fornøyd med den mora jeg fikk. Det er liksom helt greit å ha ei mor som med god margin greier seg sjøl. Det gir håp å se at det går an å være 100% tilstede i verden her og nå selv om man har blitt eldre. Jeg skal prøve å lære av det i tilfelle det blir aktuelt for meg også. Man skal nemlig ta lærdom fra gode rollemodeller og høste av andres erfaringer. Det er klokt.

Dette kunne selvsagt blitt et rødmende hyllestskriv der jeg trekker frem alt du har oppnådd hittil. Relativt velfungerende unger, jobb, fagforening, politikk, veldedighet, engasjement. Men jeg merker at det blir litt feil med overstrømmende hyllester for oppnådde laurbær. Det er ikke helt mora mi å dvele ved slikt. Unntatt i ditt eget lønnkammer kanskje, selv om jeg for min del ikke helt kan se det for meg.

Allikevel, det skjedde nemlig noe med mora mi i tiden like etter at jeg, det nest yngste avkommet, ble ferdig med videregående. Du skiftet arena totalt. Ferden din gikk fra hjemmet og ut i den elverumske offentlighet. OK, rett skal være rett; det begynte egentlig litt før. Svigermora di havnet på pleiehjem og forholdene der var ikke bra. Det vekte sinne og engasjement og handlingslyst hos mora mi. Etter det ballet det på seg. Det var saker å ta fatt i, ting å engasjere seg i. Og det var altså mulig å rydde tid til å gjøre det. Andre ville ha brukt den kjærkomne nye tiden etter at ungene ble selvgående til helt andre ting. Det er jo så mye å se på tv for eksempel. Men ikke mora mi.

Som voksen ungdom og ung voksen var det helt ålreit å ha ei mor som sto for noe. At dette «noe» stort sett var det samme som vi avkommet sto for, mer eller mindre uuttalt, gjorde heller ingen ting. Jeg var jo litt stolt og likte å tenke at påvirkningen gikk fra oss til deg. Men holdninger og livsanskuelse er vel  kulturelt arvestoff som vanligvis viderebringes til de etterfølgende generasjoner, ikke motsatt. Det var vel slik hos oss også da. Takk for det.

(I parantes kan dette være et passende tidspunkt å nevne at det faktisk ble fullt brukbare folk av alle de seks ungene dine. Noen vil kanskje si at det i seg selv er en bedrift stor nok til at du stolt kan innkassere ettertidens ære og laurbær.) 

Jeg er veldig glad for at ungene mine har en levende og aktiv bestemor. Eldstemann ble tydelig imponert (og overrasket!) da jeg en gang i våres fortalte henne litt om bestemors liv og virken. Vi skriver 2010 og liker å tro at verden har gått fremover på alle områder siden 60-tallet, men rollemodeller som deg er av vital betydning, også for jenter som vokser opp i dag.

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke å skrive så mye om akkurat slike ting. Tenkte å vinkle dette litt anderledes. Det viste seg vanskelig, engasjementet har jo tross alt vært en vesentlig del av livet ditt i godt og vel førti år nå. Sånn er det bare.

Men det har barnebarna også vært, og det er de fremdeles. Og de vet det. Takk for det.

Vi to, på den annen side, har nok utviklet et litt mer komplisert forhold oss i mellom opp gjennom årene. Jeg tror dette har noe å gjøre med at vi ligner på hverandre. Jeg vil uansett benytte anledningen til å slå fast følgende: Jeg er aldri ute etter å kritisere deg, det er ikke min hensikt. Om jeg spør deg om noe, eller sier noe til deg, da er det bare et spørsmål, eller et utsagn, en bemerkning. Blottet for underliggende betydninger og skjult kritikk. Helt sant! Det er altså ingen grunn til å forsvare seg. Jeg er som sagt godt fornøyd med mora mi jeg.

Sånn er det med den saken.

Av og til tenker jeg på faktisk på hvordan det måtte være for deg å flytte til Norge på slutten av førtitallet. Jeg vet noe om hvor problematisk det var, smalhans, motgang og savn. Men jeg vet ikke alt og jeg har en følelse av at dette er en historie som fortjener mer oppmerksomhet enn den hittil har fått. Jeg har også en følelse av at den aldri kommer til å bli fortalt i sin fulle bredde. Uansett, den veien du har tilbakelagt i tiden som har gått siden den gang står det stor respekt av. 

Jeg har aldri hørt mora mi si et vondt ord om noen. Jeg har aldri hørt mora mi dvele ved fortidens slit og vanskeligheter. Jeg har heller aldri opplevd at du har solt deg i glansen fra egen fortreffelighet. Mora mi opererer ikke i blindgater.

Det er nok riktig som det sies at gammel, det blir man først når man ser mer bakover enn fremover i tiden. 80 år er da ingen alder, det er begynnelsen på en ny epoke, kanskje med andre ting å brenne for. For deg er tiden inne til å gå videre, til å gjøre akkurat det du har lyst til. Altså: Tiden er inne til å fortsette å leve med hjertet.

For det er du flink til.

Det er den riktige måten å leve på, spør du meg.  

__________________

Og da får det ikke hjelpe om min åtteåring (og jeg) ikke alltid er helt oppdatert på hvor bestemor har vært på farten. Vi får tidsnok høre det og allerede nå vet vi at Tyrkia var feil. Det var Monte Negro denne gangen…