Jeg har tidligere omtalt personer som jeg mener er undervurdert, urettmessig latterliggjort eller misforstått. Dette gjelder folk som Ringo Starr, Ari Behn og Yoko Ono, tre individer som helt klart fortjener bedre omtale enn den de vanligvis får. Nå har tiden kommet til å presentere en person til som har fått ufortjent mye pepper i media.
For hva er det egentlig med Thorbjørn Jagland? Hvorfor blir vi så provosert?
Jagland har i det siste fremstått som en klar og tydelig forsvarer Nobelkomiteens valg av Liu Xiaobo som fredsprisvinner. Jeg ser at media også denne gangen forsøker seg med en anklagende tone ovenfor ham. Han er visst mer eller mindre eneansvarlig for tapte kontrakter og avlyste kulturarrangementer i Midtens Rike. For ikke å snakke om frigitte kinesiske mordere og en returnert fiskeriminister.
Jagland er en person som tydeligvis står lagelig til for hogg. Nærmest uansett.
Han er mannen som må finne seg i å bli fremstilt som en tafatt narr og godfjott. En vinglepetter som ikke aner hva han holder på med. En fjern tåketaler som ikke er jordet i det hele tatt. Hvis han tar Synnøve på puppene blir det ramaskrik, akkurat som det temmelig sikkert blir ramaskrik hvis han ikke gjør det.
Jeg har alltid likt fyren.
Han er den eneste AP-politiker på denne siden av Reiulf Steen som har evnet å tenke prinsippielt og artikulere prinsipper. Han er mannen som alltid har visst, og formidlet, at politikk er mer enn øyeblikkets økonomiske administrasjon. Politikk er langsiktighet. Det er ideologi og er visjoner. Politikk er to tanker samtidig: Overordnet strategi og praktiske dag-til-dag-handlinger. Disse to elementer skal være forbundet med hverandre. Dette har Jagland alltid visst
Da Jagland ble statsminister lanserte han begrepet «Det Norske Hus». Han tegnet et bilde av hvordan han så for seg at det norske samfunn kulle viderutvikles. Og han brukte metaforer! Det Norske Hus skulle bestå av ulike elementer. Thorbjørn Jaglands norske hus skulle være den ledestjerne for praktisk politikk. Huset besto av elementer som solidaritet, etikk, nærings- og arbeidslivspolitikk, velferdspolitikk, kultur-, forsknings- og utdanningspolitikk og utenriks- og sikkerhetspolitikk.
Det Norske Hus var et praktfullt bilde på det samfunnet Jagland ønsket arbeide for. Metaforen var genial i sin fleksibilitet, med plass til mange ulike elementer. Den var også tydelig og lett å forstå. Problemet var naturligvis at Jagland snakket i et fremmed språk. Norske politikere snakker ikke i metaforer. For norske politikere brenner ikke for de store sakene. Norske politikere får ikke lov til å ha visjoner. De skal nemlig diskutere veistubber.
Norske politikere skal kun forholde seg til det kortsiktige. Og mens de gjør det, skal de snakke bokholderspråk. Utover det så skal evnen til å lage gode avledningsmanøvre være deres viktigste egenskap. Det kan vi gjerne kritisere dem for, noe vi jo ofte gjør. Men kritikken er ikke ærlig. Vi anklager politikere for å praktisere kansellispråk og uforpliktende detaljdiskutering om hvem som sa hva i forrige periode. Men egentlig VIL vi ha det slik. Når det en sjelden gang dukker opp politikere som er annerledes, får de på pukkelen. Beskjeden er helt utvetydig: Det er ikke sånn man skal oppføre seg!
Jagland er ikke konform. Han er uortodoks. Han snakker fra levra, han er ærlig og dreper ikke språket sitt med taktikkeri. For eksempel kom han med noen fantastiske og sjarmerende utaktiske humorbemerkninger etter at han som utenriksminister, hadde hatt statsbesøk av president Omar Bongo fra Gabon i 2001. Her er Jaglands Bongo fra Kongouttalelse satt til musikk for de som trenger en gjenoppfrisking. Stilig, sier nå jeg. Moro. Og det er da unektelig flott med politikere som skaker opp politikerkultusen fra innsiden, er det ikke?
Jeg oppfatter at Jagland prøvde å gjøre nettopp det: Han valgte kontroversielle typer til ministerposter. Folk fra andre arenaer, folk med andre tankemåter og annen språkføring. Vekk med innavlen. Det var ikke et udelt vellykket grep, men det var et jævlig bra forsøk. At det feilet skyldes ikke bare uduglighet hos ministrene, men like mye at de var politiske uerfarne og derfor trengte arbeidsro i begynnelsen. Det fikk de imidlertid ikke, mest på grunn av medias stormløp mot Det Norske Hus.
Når dette er sagt så må jeg vel få bemerke at når han i 1993 stilte velgerne et ultimatium på 36.9 %, da var ikke det spesielt smart. Men igjen, det var et trekk han sto inne for. Han bortforklarte det ikke, slik alle så og si alle andre politikere ville ha gjort (jfr. Stoltenbergs «Jernbanesatsing» og «Månelanding»). Jagland tok konsekvensen av egne ord, ære være.
Som leder for Nobelkomiteen har han frontet 2 fredsprisutdelinger. I denne rollen fortsetter han å riste opp etablissementet. Barrack Obama fikk prisen for å endre det internasjonale klimaet og for nedrustningsavtalen med Russland. Kritikken haglet. Har Jagland blitt gal? Jagland fikk «skylden» for komiteens vedtak. Skjønte han ikke at presidenten nå ble bundet på hender og føtter? Obama jo nettopp begynt sitt internasjonale virke, det er usedvanlig idiotiskt å ødelegge hans fremtidige politiske handlekraft med en tidlig fredspris. Kunne han ikke heller få prisen når han trekker seg tilbake? Dessuten er jo amerikanere grunnleggende skeptiske til alt som liberalt og europeisk er, så fredsprisen gir republikanerne tung innenriks ammunisjon. Forstår ikke fjotten Jagland det?
Jo da, men Jagland er nobelkomiteleder og ikke politiker nå. Og han er fullt klar over hvilken hatt han har på seg. Politikk har intet med prisen å gjøre, hvorfor skal Fredsprisen tilsmusses av politisk taktikkeri? Og har noen en objektivt bedre kandidat? Nei vel, nei.
I år skjedde det igjen: Det var tydligvis dumt og uklokt å gi prisen til Liu Xiaobo. Og Jagland får pepper: Kina er jo så mektig og viktig
for verdensøkonomien. Og for norsk handel. Skjerp deg Jagland, nå får ikke Rybak spille teater i allikevel. Og så videre, og så videre. Jaglands tilsvar til kritikken og engstelsen har vært meget bra, tydelig og prinsippielt. Aldri før har Nobelkomiteen så tydelig demonstrert sin faktiske politiske uavhengighet. Selv kinesiske toppledere bør jo skjønne at den prisutdelingen ikke var underlagt politisk styring. Ingen politikere ønsker å ødelegge et godt forhold til supermakten Kina på den måten? Nei, bare spør Jonas Gahr Støre.
Jeg vet at Jagland ikke er synonym med Nobelkomiteen, men siden han får all kritikken kan han vel som en motvekt få litt hederlig omtale også. Jeg liker nemlig godt måten Jagland pirker i forventninger og konvensjoner. Han er rakrygget (men med løs snipp!) og han står for noe. Vi trenger sånne folk.
Thorbjørn Jagland er for øvrig den eneste person noensinne som har vært parlamentarisk leder for ei partigruppe, statsminister, utenriksminister og Stortingspresident. Ingen over og ingen ved siden. Og jeg tror sannelig at han også var den siste AP-politiker som husket hvor han kom fra og som hadde en formening om hva han ønsket å styre mot.
Han har vel egentlig gjort seg fortjent til en pris bare av den grunn.
____________
Et lite sitat til slutt: «I en gitt situasjon er det ikke sikkert at alt er som det er» (Thorbjørn Jagland, 1998)
Nettopp!
ROBERTS FRIE FLYT 