Tre glemte syttitallsband som fortjente bedre, kanskje.

Noen er dømt til aldri å klatre fra andre og tredjedivisjon opp til første. Noen forblir backbenchere uansett, selv om de har forutsetninger for å ta steget. Innen politikk, litteratur, kunst, sport og yrkeslivet generelt finnes det folk som mesterlig unngår seierspallen. Dørene kan åpne seg, men av ulike grunner blir det ikke til at de benytter seg av sjansen. Kanskje de de snubler, eller blir spent bein for. Noen velger rett og slett feil dør. Noen er helt enkelt fornøyd med tingenes tilstand og prioriterer derfor å la livet være som det er.

Her er tre i hvert fall tre artister jeg alltid har satt pris på. Alle hører trygt hjemme i backbencherkategorien. De er derfor glemt av de fleste:

1. LINDISFARlindisfarneNE: Fra Newcastle, England. Begynte som folkrockband, men utviklet seg mot mainstream poprock. Bandet ga ut 15 studioalbum i perioden 1970 til 2002. Lindisfarnes primus motor var Alan Hull. Han var hovedvokalist og komponerte de fleste sangene. Desverre var han ikke noen stor organisator; han var nemlig svært glad i det gode liv og en pint i ny og ne. Multiinstrumentalisten Rod Clements var den andre hovedpersonen. De fikk suksess med sangene «Meet me on the Corner» og «Lady Eleanore» på begynnelsen av 70-tallet. Lindisfarnes mest kjente innspilling er allikevel «Fog on the Tyne», en allsangklassiker i hvert fall i nord-øst England. (En nyinnspilling av denne med Paul Gascoigne på vokal(!) toppet nesten engelske hitlister i 1990). I 1972 ble Lindisfarne splittet: en fraksjon som vill satse på folkmusikkinspirert musikk dannet «Jack the Lad». (Disse ble rimelig godt kjent i Skandinavia). De andre fortsatte som et tradisjonelt rockeband. 1 1978 fant de sammen igjen og sangen «Run for Home» gjorde lykke, også i USA. Deretter ble det stille fra Lindisfarne på den nasjonale og internasjonale arenaen. De konsentrerte seg mest om å forbli store i Newcastle og nordøst England, blant annet begynte de i 1977 en tradisjon med store julekonserthappeninger i hjembyen. De fortsatte å utgi bra musikk som de færreste fikk vite noe om. Alan Hulls sanger har mye humor og ofte skarp sosial brodd. De er krydret med små instrumentdetaljer, fremfor lange «se-så-flink-jeg-er-soloer» (og det liker jo jeg). Alan Hull døde av blodpropp etter en bedre middag i 1995. Rod Clements overtok da rollen som bandets frontfigur frem til de ga seg i 2003. Lindisfarnes up and downs opp gjennom årene kan vi for øvrig lese om i boka «Fog on the Tyne» av Dave Ian Hill.

 Anbefalte utgivelser: Nicely out of Tune, (1971), Fog on the Tyne (1972), Back and Forth (1978), Elvis Lives on the Moon (1993), Here Comes the Neighbourhood (1998) og Promenade (2002). Det er  for øvrig vel verdt å sjekke opp Rod Clements 3 soloutgivelser, samt Alan Hulls Pipedream (1973).

__________________

2. BADFINGER: Opprinnelig the Iveys, fra Swansea, Wales. Badfinger ble dannet av Pete Ham og Mike Gibbins fra the Iveys slo seg badfingersammen med Tom Evans og Joey Molland fra Liverpool. De spilte inn 10 album i perioden 1969 til 1981, (det første som Iveys). Deres mest kjente sang er «Without You» som Harry Nilsson, og senere Mariah Carey, lagde klineklassiker av. Badfinger fikk først suksess med Paul McCartneys «Come and Get It» i 1969. De fulgte  opp med «No Matter What», «Day After Day» og «Baby Blue» i 1970-71. Fremtiden så virkelig lys ut, selv om tekstene til Pete Ham og Tom Evans ofte bar preg av melankoli og oppgitthet. Og riktig nok, alt gikk i dass. Badfinger ble snytt og bedratt av kriminelle managere og forleggere. Slavekontrakter, løgner og tvilsomme forretningsmetoder var kjennetegn til alle som «tok seg av» karrieren til bandet. Stor suksess og massivt arbeidspress, men ingen penger var resultatet. Katastrofe etter katastrofe etter katastrofe. Det endte med at primus motor Pete Ham hang seg i 1975. Kaoset fortsatte for de andre i 6 år. Til slutt valgte Tom Evans å benytte samme utvei. Stort tristere kan det vel ikke bli. Pete Ham var, hvert fall i følge meg, den mest talentfulle nye britiske popartist på begynnelsen av 70-tallet. Han komponerte fine, nesten beatleske, melodier, med personlige tekster. Han var en dyktig gitarist og hadde i det hele tatt alt som trengtes for førstedivisjonspill. Det samme gjaldt for Tom Evans. Gjennom hele sin kaotiske karriere serverte Badfinger flott musikk til de som ville høre på. Uansett vanskeligheter, musikken var alltid på høyden, og den er det fremdeles. Badfinger regnes som opphavet til undersjangeren powerpop, en halvhard melodiøs gitarbasert rockemusikk med røtter i The Who og The Beatles og med arvtagere i band som Teenage Fanclub, Cheap Trick , The Raspberries, The Cars et.c. På nittitallet blåste forresten Aimee Mann nytt hitlisteliv i Pete Hams «Baby Blue». Det finnes soloutgivelser av Joey Molland og Mike Gibbins, men man må jobbe litt for å få tak i de. Badfinger har også fått historien sin i bokform i en bok: «Without You, the tragic Story of Badfinger» av Dan Matovina. Meget lesverdig og meget trist.

Anbefalte utgivelser: No Dice (1970), Straight up (1971) Wish You Were Here (1974). Men alt er altså meget hørbart.

___________________

3. Blood, Sweat & Tears: Jazz/rock band, satt sammen av Al Kooper og Bobby Colomby i 1967. De ga ut 12 studioalbum i perioden 1967 – blood sweat tears1985. BS&T hentet melodier fra mange kilder, jazz, samtidsrock, og egenkomponerte. Mest kjente sanger: God Bless the Child, You’ve Made Me so Very Happy, And When I Die og Spinning Wheel. Etter førsteutgivelsen  «Child is Father to the Man» (ofte omtalt som et mesterverk, selv om jeg ikke liker den noe særlig), sluttet Al Kooper. David Clayton-Thomas kom inn som hovedvokalist. Enorm kjempesuksess med andreutgivelsen. Blood, Sweat & Tears fremsto som noe helt nytt og spennende. Progressive og nyskapende og helt unike. De eneste rivalene i klassen var Chicago som også opererte med blåserekke, men de kunne uansett ikke konkurrere med Clayton-Thomas’ enorme stemmeprakt. Musikken var en blanding av jazz og rock, ofte med lange solopartier i låtene. BS&T var et svingdørband, besetningen skiftet hele tiden, den mest stabile var trommeslageren Bobby Colomby. Wikipedia navngir over 140 tidligere bandmedlemmer. Så og si alle ledende jazzmusikere i New York har vært innom, men slikt vet jo jeg fint lite om. BS&T fremstår i hvert fall mer som en idè enn et personsavhengig popband. Akkurat som Kringkastingsorkesteret er og blir det samme uavhengig av hvem som spiller, så var BS&T alltid BS&T. Men etter fjerdeutgivelsen ble det bråstopp m.h.t. populariteten. En forklaring kan være at de dreit seg grundig ut når det gjaldt troverdighet. BS&T havnet nemlig på CIAs lønningsliste som goodwillambassadører til Øst-Europa. Slikt gjorde man ikke ustraffet i Vietnamkrigens dager. Enhver artist med kred måtte holde seg langt unna amerikanske myndighetene. Ved hjemkomsten fulgte de opp fadesen med å gjøre det mest uhippe som tenkes kunne; en sesong i Las Vegas! Hotellentertainere! Som Elvis den Fete! Ingen progressive musikkelskere var interessert i noe slikt. Chicago vant! Det ble faktisk bortimot umulig å pushe BS&T-skiver. Clayton-Thomas sluttet etter 4. album, andre vokalister overtok. Svenske George Wadenius var gitarist fra 5. til 8. utgivelse, han var også vokalist en periode. Clayton-Thomas kom tilbake etter 7 utgivelser. Bobby Colomby sluttet også etter hvert, og deltok ikke på de tre siste utgivelsene. Rivalene Chicago oppdaget klinemusikkens gleder og fikk kjempesuksess med ballader som «If You Leave Me Now» og «Baby What a Big Surprise», i motsetning til BS&T som selvfølgelig solgte mindre og mindre. Kommersielle kompromisser var ikke BS&Ts greie, ingen kalkulerte svisker der i gården! De spilte alltid stø jazzrock, eller brassrock, med spennende arrangementer og rom for improvisasjoner. Men helt uten kommersiell suksess. Kanskje det er derfor at BST&Ts platecovere ble styggere og styggere utover 70-tallet. Det ble i hvert fall ikke brukt mer penger enn nødvendig på design. Uansett, BS&T er morsomme å høre på den dag i dag, i motsetning til Chicago. Mener nå jeg. BS&T holder det faktisk fremdeles gående som turneband.

Anbefalte utgivelser: Blood Sweat & Tears (1968), BS&T 4 (1971), No Sweat (1973), More than Ever (1976).  David Clayton-Thomas har også utgitt en del bra soloskiver, men ikke alt er tilgjengelig på cd. Et par av BS&Ts utgivelser [Brand New Day (1977) & Latin Fire (1985)] er fremdeles uutgitt på CD.

En kommentar om “Tre glemte syttitallsband som fortjente bedre, kanskje.

  1. Nå beveger du deg inn i ungdomstiden min. Dette er musikk jeg husker. Både Lindisfarne og Fairport Convention var blant det jeg lyttet endel til.

    Jeg oppfatter dog BS&T helt motsatt av deg. «Child is father to the man» (1967) mener jeg er det absolutt beste de har laget, og Al Kooper var (er) en artist med en helt utrolig stemmeprakt. BS&T spilte musikk man aldri hadde hørt før på det første albumet. Idag er det selvsagt ikke avansert på noen måte, men, da albumet kom ut var det blåserarr og harmonier som på den tiden var annerledes noe annet. «I can´t quit her», fra det første albumet er fortsatt et avansert stykke popmusikk, og på dennne utrolig flotte balladen er det foreløpig ingen som har overgått: http://www.youtube.com/watch?v=Gd2LSKL9Yjs&feature=related . Her er det stappfult med geniale arrangemenstmessige detaljer. Detaljer som ettertiden har stjålet og etterlignet på tusenvis av innspillinger.

    Da Clayton Thomas erstattet Al Kooper ble bandet langt mer mainstream, og ga opp det innovative og eksperimenterende til fordel for en langt mer kommersiell stil. (Clayton Thomas hadde jo den maskuline stemmen som traff husmødrene akkurat der den skulle, i motsetning til Al Kooper som hadde et lysere og mer langt mer følsomt uttrykk) Jazzrock? Vel, man må jo finne en kategori. Da BS&T ga ut «Spinning wheel» ble den en gjenganger på ni-timen.(!) Vi som fortsatt var i ten-årene mistet interessen for dem. De hadde blitt et voksenpop-orkester. Da Chicago kom med sin coverversjon av Stevie Winwoods «I´m a man» (1970) ble BS&T fullstendig blåst av banen.

    Vel, dette var noen betraktninger fra en som var i slutten av ten-årene på den tiden, og selvsagt hadde en annen smak enn oldingene som var over 30 🙂

    Fint å bli tatt tilbake til ungdomstiden en stund.
    Stjerner for fint innlegg!

Legg igjen en kommentar