Smånytt (og gammelt) fra Absurdia. Om hjemmebrent og minibanksvindel

Jeg ser i avisen at rumenske og bulgarske bander med skimmerutstyr til å svindle absurdianske minibanker nå har blir satt fri etter en kjennelse i Høyesterett. Feil lovanvendelse. Det er ikke forbudt å reise rundt med utstyr som kun kan brukes til lovbrudd allikevel. Skimmerutstyret til disse folkene har intet annet bruksområde. Hensikten med utstyret er å begå lovbrudd. Men loven sier altså at utstyret er ok og at det også er ok å ha kriminelle hensikter. Ja, ja. Mulig det.

Det er i hvert fall kun en ting å gjøre: Slippe fangene fri og levere utstyret tibake med en hyggelig beklagelse. «Sorry boys, vi mente det ikke. All the same, we hope you’ll enjoy your stay in Absurdia. See you later.»

_______

Dette får meg til å tenke på hjemmebrenning. Før i verden ble det nemlig annonsert hjemmebrentsapparater til salgs i aviser og (mannfolk)blader. Dagbladet, Kriminaljournalen og Alle Menn for eksempel, hadde flust med annonser med bilder av fine, moderne og effektive «destillasjonsapparater i rustfritt stål». Det var altså fullt tillatt å eie disse tekniske vidunderene så lenge man ikke benyttet de til noe kriminelt. Som for eksempel hjemmebrenning, selv om det var det de var beregnet til. Forstå det den som vil.

Man måtte altså bli tatt in flagranti dersom det skulle komme en straffereaksjon. Den lidenskaplige hjemmebrenner måtte få lensmannsbesøk i bryggerhuskjelleren sin før han kunne frykte straffereaksjon. De klokeste entreprenørene trakk naturligvis for gardinene, slik at den tilfeldig forbipasserende lensmannen ikke fikk noe påskudd til å banke på døra. Og hvis produsentene greide å unngå å lange sprit til mindreårige som blamerte seg på samfunnshuset påfølgende lørdag, gikk det som oftest bra.

Men nå er hjemmebrenning stort sett svunnen kulturhistorie, med gjenlyd i pussige anekdoter blant folk som har levd lengre enn meg. 

Verden har endret seg en smule siden den tid, men lovene er tydeligvis den samme. Det er lov å eie, men ikke å bruke. Jeg kan kanskje forstå det med hjemmebrentsapparatene. Kanskje. Med litt utviklet fantasi er det faktisk mulig å forestille seg andre og hederlige bruksområder for apparatet. Det er jo alltids noe å destillere. Vann til bilbatteriet for eksempel.

Men en minbankskimmer?

Det verste er at avgjørelsen sikkert er korrekt. Feil lovanvendelse. Kanskje en lovendring er på sin plass? Vi har jo en terrorlovgiving som sier noe om at planlegging av terrorhandlinger er forbudt og sidestilt med terrorisme. Da kan man vel forby veldokumentert planlegging av tradisjonell kriminalitet også? Eller har jeg misforstått noe? Uansett, dette ligger utenfor mitt gebet, det er Stortinget som endrer/vedtar lover og forskrifter, kanskje det skjer noe om 30 -40 år.

________

Men det er flere sider ved denne saken. Vi har faktisk bare sett begynnelsen. I Absurdia er intet fullkomment hvis det ikke får en verdig og logisk avslutning. Løslatelsen får naturligvis et vakkert etterspill i  rettsvesenet. De stakkars rumenere og bulgarere som har blitt så urettmessig behandlet under sitt opphold her i Absurdia har nemlig tenkt å gå til erstatningssak. Kompensasjon for tort og svie. Yeh, yeh. Det skulle da bare mangle.

Mon tro hvor den vakre tanken kom fra?

Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at ideen nødvendigvis må ha blitt plantet hos de arme justismordofrene. Av folk med god kjennskap til Absurdias lover og regler. Av foretaksomme forsvarsadvokater, kanskje? Advokater som har studert amerikansk erstatningsrett på YouTube? Advokater uten etikk men med sans for å få omkostningene sine godt og vel dekket?

Jeg er faktisk ganske så sikker på at ofrene vil få erstatning og at advokatene vil få omkostningene sine dekket av myndighetene i Absurdia (pluss litt ekstra prosenter av erstatningsummene, naturligvis). Feil lovanvendelse er feil lovanvendelse. Slik er lovens bokstav. Vakkert.

Men akkurat nå lurer jeg mest på følgende: Hvordan mennesker er disse vakre advokatene som med rak rygg akter å føre disse erstatningsakene inn i rettssalene på vegne av sine forulempede klienter? Hva driver dem og hvordan forsvarer de slike oppdrag ovenfor sine familier og venner? Skryter de av rettferdighetens seier på kontoret etterpå? Smeller champanjekorkene i taket? Ler de seg i hel? Bir de med på klientenes etterpålag?

Når var det egentlig at etikk og juss skilte lag?

Og når ble symbiosen mellom penger, umoral og juss egentlig opprettet?

_________________________

«How Does It Feel to Be One of the Beautiful People?» (John Lennon/Paul MCartney: Baby, You’re a Rich Man, 1967)