Jeg var egentlig i ferd med å kapitulere etter 3 (eller er det 4?) uker på 113-tallet. Så kom dette med hælen og en og en halv uke med påfølgende passivitet. Sofaen. Jeg vurderte å skrinlegge prosjektet, det virket jo helt håpløst. Men jeg bestemte meg for å fortsette med lavkarbo allikevel. «Det er jo ikke akkurat skadelig», tenkte jeg. «Jeg fortsetter en stund til, om ikke annet så for å markere at jeg takler at verden går meg litt i mot».
Til underretting: Hælspore gjør overordentlig vondt. Dessuten medfører det en del bekymringer og litt grubling. Det går tross alt an å leve greit med et kranglete kne. Men når en vond høyrehæl kommer i tillegg, blir det straks mindre morsomt. To ødelagte bein er bare kjipt, det er ikke mer å si om det.
Det er forresten utrolig hvor mye man synes man burde ha gjort og hvor mange steder man burde ha vært når man sitter landfast i sofaen..
Altså: Ingen turer med hunden. Jeg måtte hyre inn avløsere til den jobben. Dog, etter ni sofadager kjente jeg meg såpass brukbar og overmodig at jeg i går bega meg ut på en halvtimes skogstur. etterpå bar jeg inn vintervedenå. Det var dumt gjort, merker jeg i dag.
Kostholdet fortsetter altså som før.
Jeg innrømmer at jeg fremdeles har noen guilty pleasures som jeg ikke har lagt til side: Rødvin er nevnt før. Peanøtter og litt søt frukt (som f.eks. druer) får jeg meg ikke til å slutte helt med.
Utgangspunktet er jo at jeg skal ha det greit og unne meg litt underveis. Jeg er ingen pietistisk selvpiner. Ikke i det hele tatt. Man skal ha det bra. Meningen med livet er at vi skal ha det mest mulig ålreit i løpet av vår tilmålte tid her på jorden. Tror nå jeg. Og det gir jeg meg ikke på.
Kort oppsummert så har det vært en uke med stillesitting, tv-titting og Facebook. Ispedd bekjemping av smådepressive tanker rundt en benløs fremtid i rullestol…
Men hva fanden! I dag viste vekten 112.4 kg. Jeg har tatt av om lag en halv kilo mens jeg har sittet i sofaen med mine guilty pleasures. Det finnes ingen annen konklusjon enn at passiv slanking virker! Har Sofie Hexberg et poeng allikevel?
Sett at vektreduksjon hadde vært mitt eneste mål, har det da vært særdeles dumt av meg å gå (jeg liker ikke ordet trimme!) så mye som jeg har gjort? Hvis jeg hadde sittet i sofaen og spist egg og fisk i 15 uker, hadde jeg kanskje veid under 100 nå. Det er noe å tenke på det.
Men det er unektelig mye bedre å komme seg ut en tur av og til. Kjenne at jeg blir litt sliten. Få overskudd og tiltakslyst. Jeg kommer nok til å fortsette med det.
Hvis altså hælen og legen tillater det.
ROBERTS FRIE FLYT 