Den 12 november leste jeg i Aftenposten om hvor storartet det var å oppleve en helaften med stort trøkk på Wallman Salonger. Fruen i huset gjorde meg oppmerksom på at det var nettopp der hennes arbeidsplass skulle markere innledningen til midtvintersblotet i år. Med ektefeller. Dette hadde naturligvis gått meg hus forbi, kanskje ikke så rart med tanke på all informasjonen vi utsettes for i våre dager? Wallmans fremsto som et bra konsept og omtalen var udelt positiv. Som kommunalt ansatt er jeg heller ikke akkurat vel forvent med julebord på fjonge steder. Tvert i mot og langt i fra. Så Wallmans virket absolutt forlokkende. Det var derfor ikke uten en viss forventning at vi fredag parkerte bikkja hos naboen, pakket dressen i kofferten og plukket opp ungene på skolen, før vi reiste til hovedstaden.
Etter litt parkeringskluss (jeg bør snart lære meg å lese instruksjoner FØR jeg gjør ting!) ble ungene hentet av ei tante, (pizzaresturant og shopping ventet dem). Dressen ble deretter pakket ut og G&T inntatt på et overfylt hotellrom før maksitaxien fraktet 14 personer fra SAS-hotellet, via Aleksander Kiellands Plass, i retning Hjula Veveri eller deromkring.
Her i dette området, ved denne fossen, ble industrialiseringen av Norge påbegynt for vel 150 år siden. Mye har skjedd siden den gang.
Noe av det siste som har skjedd her er altså at Wallmans Salonger i det Herrens år 2000 inntok de gamle fabrikklokaler. Wallmans Salonger er kort fortalt et konsept med middag og underholdning. Artistene serverer mat og kelnerne underholder. Og motsatt.
Kvelden kan fremstilles omtrent slik: Apertif. Underholdning. Forrett. Underholdning. Hovedrett. Underholdning. Dessert. Underholdning.
Rødvin i fojaeen før vi fant plassene våre. Det viste seg at vi hadde fått bord ved scenekanten. Åpenbare krembord! Jeg skal ikke dvele ved lang ventetid og slikt, det må naturligvis være en del av opplegget. Det var i hvert fall hyggelig rundt bordene mens vi ventet på mat og underholdning.
Maten var 
utmerket. Intet mindre.
Men jeg er dypt uenig i Aftenpostens vurdering av underholdningen. kvelden ble nemlig tidvis bra og tidvis anmasende. Mest det siste. jeg fikk bange anelser allerede etter første «settet». Gode sangere, men selve musikken og lydbildet var fryktelig monotont og lite spenstig. Låtvalget bar preg av minimal stilistisk variasjon og selv om det ble skuespillet og koreografert til musikken, var det umulig å få en opplevelse av en rød tråd i det hele. Jeg fikk nemliog for meg at hver av de forskjellige underholdningsbolkene var tenkt å ha en tematisk sammenheng, men det er jo mulig at jeg misforsto.
Annen avdeling var betraktelig verre. Her var temaet tydeligvis «Paris». «Showet» besto av at de glade sangere dyttet på og flyttet på og klatret på og snudde på og satt på og sto på 1m3 store terninger. Hver side av terningene var malt slik at de riktig satt sammen dannet 6 forskjellig bilder med motiver fra nettopp «Paris». På det meste var det 12 klosser på scenen. Scena var overmøblert, og hadde det vært plass til flere terninger hadde det sikkert kommet flere. Nå ja, artistene fikk i hvert fall vist at de var flinke til å flytte på og snu terningene slik at riktige bilder til enhvert tid vendte mot publikum. Men musikken fortsatte i samme leia som i første avdeling og hadde absolutt intet fransk over seg. Et tips i all vennskaplighet: Ønsker man å skape assosiasjoner til f.eks. Paris, er det 2 funksjonelle måter å gjøre det på : 1) Benytte seg av musikk som allerede er kjent for det store publikum (Under Paris’ Himmel, Je Ne regrette Rien, Milord et c). Eller: 2) Bruke en instrumentering som skaper assosiasjoner til temaet (l’accordion for fanden!). Å pøse på med nyanseløs ompa ompa er ikke veien å gå. Tverti mot og langt i fra.
Tredje avdeling var bra. Temaet var «Åndenes makt» Spooky, spøkelser og magi. Her funket musikk, korografi og tema utmerket sammen. Låtvalget var passe illustrerende. En god miks av kjent og (for meg) ukjent musikk. I put a Spell on You. Koreografi og fremføring og musikk dannet en absolutt helhet. Wallmannkonseptet potensiale kom tydelig frem, Jeg ble godt underholdt og ikke stresset og irritert. BRA! Jeg applauderte helhjertet og tenkte etterpå at «Dette tar seg opp, dette er ikke så gæli allikevel».
Så kom fjerde avdeling.
Back to square one. Tema? Sammenheng? Aner ikke. Tåkeheim. Jeg var bare fryktelig sliten i hodet da de endelig var ferdige. Det hjalp selvsagt ikke på min positivitet at ensemblet plutselig drar 3 – 4 Four Seasonssanger midt oppi det hele. Jeg regner meg selv som en raus og musikkglad fyr. Den eneste musikken jeg med hånden på hjertet kan si at jeg absolutt ikke liker og ikke finner noen unnskyldning for, er nettopp Frankie Valli & the Four Seasons sin følelsesløse kastratsang. Men det får vel være så, det var ikke viktig. Det bare gjorde vondt litt verre.
Da showet (endelig) var over satt jeg en stund og funderte over hvordan jeg best kunne beskrive aftenes musikk. Jeg kom frem til at vi kan begynne med å ta en dose av 90-tallet ambisjonsløse dancetrend. Dette var/er musikk som gjerne ble fabrikkert i Sverige eller Tyskland. Den var meget populær blant unge tenåringer og den var 99% syntetisk, med frenetiske rytmemaskinrytmer. Hvis vi altså tar en dose av denne håpoløse dancemusikken og blander den 50-50 med nåtidens liksomfunky amerikanske «soul»trend (gjerne fremført av artister som har blitt ca. nr. 4 i American Idol eller noe sånt), da begynner vi å nærme oss det lydbildet som hamret løs i fire-fem timer på Wallmans Salonger forrige fredag. Ingen nyanser, minimal variasjon i rytme og bassgang. Det bare dundret løs uansett hvilke låter de spilte.
Hjelp. 
Jeg kan vel glatt innrømme at innimellom det hele opplevde vi en del riktig så morsomme underholdningsnumre. Indian Rope Trick og en avansert ballongdans var soleklare høydepunkter. Serveringen forløp fullstendig feilfritt og maten var som nevnt fenomenalt god, det skal de ha. Dessuten var det masse nøgne kvinnebein å feste blikket på underveis, så aftenen ble på ingen måter mislykket.
Det triste med det hele er at Wallmans Salonger så ubetinget er et genialt konsept. Avdelingen med temaet «Åndenes Makt» demonstrerte det til fulle. Og det er virkelig synd at en så god idè kan bli så spolert. Det skortet heller ikke på sang- og danstalentene til de medvirkende. Det var bare det at showet ikke hang sammen som en helhet. Og aller verst; at det prefabrikerte kompet tydeligvis ikke var lagd av folk som liker å lage musikk. Det var nok heller lagd av folk som liker å lage lyd, og det er ikke helt det samme. Jeg skal ikke si at jeg aldri skal tilbake, men jeg kan i hvert fall hinte til alle som har tenkt seg dit at det kanskje er lurt å vente til neste sesong.
For årets 10-årsjubileumsforestilling var altså ikke helt på høyden, spør du meg.
______________
Etterpå, i baren på toppen av SAS-hotellet dundret fanden meg tilsvarende mekaniske dancerytmer løs i et vellykket forsøk på å overdøve menneskesamvær. Det ble en tidlig kveld for meg.
Støy er ikke musikk. Støy skaper ikke stemning.
Det er da noe alle vet, bortsett fra de som driver skjenkesteder.
________________
Tidlige kvelder er bra, det. Hotellfrokosten dagen derpå var en trivelig affære. Og etterpå var vi fint i stand til å bruke en frisk og opplagt lørdag på IKEA og på samvær med barnas tanter og onkler. Hyggelig. Og med tanke på hva jeg egentlig synes om Oslo ( Oslotur ) var nok det et smart valg.
ROBERTS FRIE FLYT 