Om norske spøkelsers smålighet.

Jeg er til manges store forundring en smule opptatt av spøkelser og slikt. Ikke sykelig opptatt, jeg er ikke akkurat en dypt troende disippel av metafysiske fenomener. Men jeg synes altså at det er morsomt med vesener som lager lyder i natten, flytter på ting og vandrer rundt med hodet under armen og slikt. I min barndom ble det forresten fortalt at en onkel av meg hadde møtt «Den Sorte Dame» i et skogholt en vinterkveld. Historien ble fortalt med en overbærende og smilende holdning: «Dette er ikke noe å bry seg om, men det kan da være noe i det», liksom. Det var i hvert fall klart at angjeldende onkel var overbevist om at opplevelsen var reell. Han ble skremt og var ikke spesielt glad i mørke høstkvelder ever since. Denne historien om Den Sorte Dame som onkel Leif møtte i Grønlandsgutua på Elverum er mitt aller første spøkelsesminne.

Noen år senere, da jeg gikk på lærerskolen lagde jeg et slags portrett for skoleavisa av en medelev som leide et gammelt småbruk, det må ha vært i Furnes et sted. Jeg husker ikke anledningen for skriveriet, jeg tok aldri vare på hverken blekka eller artikkelen. Han var hundekjører og småbruket var et praktisk sted å bo når han hadde et hundespann å holde styr på. Men det var altså litt plagsomt for ham å høre fottrinn i en tom andreetasje og halvveis ned trappa om kveldene. Jeg vet at min medstudent var fullstendig overbevist om at han ikke hadde huset helt for selv, og jeg kunne jo ikke protestere mot det. Fenomenologi er fenomenologi.

Men de spøkelsene jeg har vært mest fascinert av er naturligvis britiske spøkelser. England er jo spøkelsenes hjemland. Britiske spøkelser holder til i gamle slott eller staslige manors. Britiske spøkelseshus er fulle av Historie: Mord og barnedrap og politisk svik og aborterende tjenestepiker og halshugginger og religiøs forfølgelse danner bakteppet for britisk spøkelsesaktivitet. Jeg har bl.a. hørt om hele bataljoner av romere som marsjerer gjennom et hus i York, på vei nordover for å bli nedslaktet av kelterne. På de britiske øyer har alle slott med respekt for seg selv et spøkelse eller to. Det kan dreie seg om slottsherrer som ikke får fred fordi de ikke tilgodeså en trofast undersått i testamentet sitt. Eller svekne tjenestejenter som kaster seg ut fra tårnet i desperasjon. Halshogde koner. Potestanter drept av katolikker og omvendt. Britisk spøkeri har alltid vært et produkt av dramatiske skjebner. Sånn er det bare.

Jeg liker tanken om at det finnes mangt mellom himmel og jord som vi ikke fatter. Det ville jo være et kjedelig liv dersom vi hadde kunnet presentere fullgode rasjonelle forklaringer på absolutt alle fenomener ved tilværelsen.

 I de siste årene har vi også i Norge også et offentlig spøkelsesliv. På TV. Jeg vet det, for jeg har nemlig sett på Åndenes Makt on/off  i tre sesonger omtrent. (Jada, jada, trash-tv, jeg vet det også, men). Historier fortelles om stødige skritt, dører som åpnes, gjenstander som flyttes, skygger som skimtes. Og om fremmede lukter, temperatursvinginger og urolige katter. De som opplever dette sover dårlig og er engstlige. De trenger hjelp. Etter hvert ankommer et medium åstedet. Og ganske riktig, hun, (mediet er alltid av hunkjønn, uvisst av hvilken grunn), kan umiddelbart bekrefte at det bekymrede vertskaps opplevelser er reelle. Mediene er også i stand til å kommunisere med de rastløse ånder og de kan derfor presentere forklaringer på hvorfor sjelene ikke finner fred.  

Så langt, så vel.

———————

Men det er et fenomen jeg gjerne skulle fått en forklaring på:

Hvordan har det seg at det finnes så enorme kulturforskjeller på spøkelser i England og Norge? Det er unektelig litt pussig at alle norske spøkelser formidler (via mediene, naturligvis) at grunnen til at de ikke vil over til «den andre siden» er at de ikke liker endringer som har blitt gjort med eiendommen sin. De liker ikke at soverommet har blitt konvertert til stue! Eller at kjøkkenbenken har blitt flyttet til en annen vegg! Eller de liker ikke den nye tapeten i utleiedelen! Det er urolige fordi stuevinduet der de pleide å sitte og røyke og kikke på naboene har blitt tettet igjen! De valgte å bli igjen for å passe på at ingen køddet med huset!

I England representerer spøkelsene altså skjebnedramaer, omskiftlige tider, hevn og dystre hemmeligheter. Historiene går inn en nasjonal dramaturgi, breddfull av historie og intriger og imperium. Britiske spøkelser har en plausibel grunn til å gå igjen, spør du meg.

Men norske spøkelser er ikke grandiose, de er smålige. De er til og med reaksjonære. «Her skal vi ikke ha noen forandring, ellers takk!» er mantraet til de pietistiske norske gjengangerne. «Her har vi slitt i vårt ansikts sved og bygd huset med egne hender. Huset er som det skal være og om du våger så mye som å kjøpe nytt dusjkabinett på Ikea kommer du aldri til å få fred!»  De er altså mest opptatt av at kjøkkenbordet skal stå på rett plass også etter at de er døde og av at ingen skal lage uorden i husholdningskjelleren.

Jeg begriper det ikke.

Er det den norske folkesjela som slår igjennom her, aner vi at motstanden mot eiendomsskatt har virkelig dype røtter her på berget?

Jeg undres forresten på om den Sorte Damen som min onkel møtte en gang på førtitallet egentlig bare lette etter husnøklene sine?

———————-

Uansett, om jeg fikk velge foretrekker jeg defintivt de britiske spøkelsene